Hvem er du?

Ikke du. Jeg. Selvfølgelig
Denne bloggen er jo til for å styrke mitt ego. Så slike utfordringer som dette, som får en til å snakke hemningsløst om seg selv, er derfor spot on
Så hvem er jeg egentlig…

I vennegjengen…
Er jeg for det meste kjent som dama til… Ellers er jeg hun som har en tendens til å prate litt for mye, litt for fort og litt for usammenhengende. Og noen ganger litt for høyt. Om helt tåpelige ting.
Jeg switcher også veldig mellom introvert og ekstrovert, noe som fører til at folk sjeldent vet hvor de har meg. Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg har meg selv heller.

På treningsenteret…
Har jeg vært overraskende mye i det siste.

  

I butikken…
Er jeg den som kommer godt forberedt med lister og kuponger, men som fortsatt klarer å gå ut med alt for mange varer og en litt for slunken lommebok.  

På morgenen…
Sover jeg. 

I telefonen…
Snakker jeg sjelden, og da gjerne bare med folk jeg kjenner veldig godt. Telefonsamtaler med ukjente er som regel ganske kleine. Foretrekker SMS.

På skolen…
Var jeg en skikkelig raring.
En arrogant, selvhøytidelig liten møkkakjerring, for å være helt nøyaktig.  

På stranden…
Er jeg den som pleier å koke over av varme. Og som nekter å bade. På grunn av hai.
Uansett hvor i verden jeg befinner meg.

I solen…
Er jeg varm. 

På kjøkkenet…
Prøver jeg å være kreativ. Det går sånn tålig greit, men ofte føler jeg at menyen til McDonald’s er mer spennende enn det jeg klarer å diske opp.  

På snapchat…
Er jeg ikke. Har lastet ned appen, men orker ikke logge meg inn. Får så mange rare, og fullstendig uinteressant, snapper. Jeg er ikke så interessert i livet til andre mennesker. Spesielt ikke helt dagligdagse gjøremål som ungene deres bedriver med. Jeg skjønner at foreldrene synes den lille er kjempesøt der den sitter og bruker hele ansiktet til å spise pasta, men for oss andre er det egentlig ganske så uappetittelig. Og så rekker jeg aldri å ta opp telefonen og snappe om noe selv. 

På instagram…
Er jeg derimot i overkant aktiv.  

På facebook…
Er jeg den som konstant trykker liker på alt du gjør uten å legge igjen en eneste kommentar. Enkelte finner visst dette superirriterende. Men hvis jeg først skriver noe så er det garantert nedlatende og et dårlig forsøk på å være morsom. Jeg fyller også feeden din opp med katter. Og smelta ost.

På tivoli…
Er jeg den som blir med på alle de morsomme turene før jeg blir kvalm og må ta det med ro resten av besøket. Kvalmen stilner jeg med sukkerspinn og popcorn.

I en begravelse…
Blir det masse tårer og refleksjon

julaften
Er jeg stappmett. 

På nyttårsaften…
Er jeg dritings. 

På date… 
Er jeg den som snakker om feminisme mens jeg får daten til å betale for alt.

På bussen…
Er jeg IKKE pratsom. Ørepluggene og det at jeg har nesa begravd i en bok burde være et godt tegn på det, men NEIDA. Det finnes folk som faktisk tar dette som en invitasjon til å spørre hva det er man hører på eller om man liker boka man leser. Hadde jeg vært den eneste på bussen så kunne jeg forstått hvorfor de plaget meg med pratsomheten deres, men når det sitter femten andre individer på samme buss som bare ser ut i løse lufta… Er det ikke bedre å snakke til en av dem?

I bilen…
Er jeg en diva. Synger høyt og skingrende mens jeg kjører som om jeg eier veien. Til mitt forsvar så kjører jeg en audi. Da har man visst lov til å være drittsekk.

Kom forøvrig over denne greia her på bloggen til Ariel.

40 ubrukelige fakta

1. Tre ord om meg: 
Tjukk, rynkete og ekkel.


Men fortsatt blid!

2. Det første jeg gjør om morgenen: 
Fiser. 

3. Når jeg hører på radio blir jeg: 
Variabel. Kommer an på hvem som er på radioen, men for tiden går det mye bra.
Liker veldig godt P3 Morgen, Jørn, National Rap Show, Raae og Osnes og Verdens Rikeste Land. Også Radioresepsjonen på NRK P13 og Misjonen på P4.
Var en periode jeg ikke kunne høre på P3 mellom 11:00 og 13:00 på grunn av Ramona og Siggen. Antakelig det dølleste programmet som noen gang har gått på P3. Ville rive av meg ørene hver gang jeg hørte stemmene deres.

4. Jeg gleder meg til:
 
Først til august og så til oktober.

5. Klesskapet mitt er fullt av: 
Grå og svarte klær. Stolt grå mus!

6. Når jeg skal pynte meg: 
Må jeg gjennom en smertefull prosess.
Den begynner gjerne et par dager, kanskje en uke, før selve festiviteten og innebærer i første omgang mye snørr og tårer. Deretter prøver jeg å sulte meg noen dag bare for å havne på en skikkelig binge dagen før jeg skal presse meg inn i en eller annen kjole. Så da blir det en ny runde med snørr, tårer, grining OG sutring før jeg så ender opp med å ta å meg noe enkelt og kjedelig. Som en svart bukse og en svart topp.  

7. Jeg har medlemskap: 
Har akkurat blitt støttemedlem hos Fresh Fitness. Ellers går det en månedlig donasjon til Plan og en årlig slump til Kjernen. Pleide å gi penger til flere formål, men måtte kutte ut disse da jeg mistet jobben. Ikke at det har fått de til å slutte å ringe og be om mer. SLUTT! Jeg er blakk!

8. En liten hemmelighet om meg: 
Jo mindre du vet, jo bedre…

9. Jeg føler meg best: 
Vet ikke. Har aldri øyeblikk hvor jeg føler meg “best”. Det er sånn jevnt over fint.

10. I kaffebaren bestiller jeg: 
Kaffe Latte.

11. I baren bestiller jeg: 
Jack Daniels med to isbiter.

12. I vennegjengen er jeg: 
Dama til…

13. I familien er jeg: 
På en side pratsom, på den andre siden veldig stille.

14. Jeg kan ikke leve uten: 
Coca-Cola.

15. Barn er: 
Små, plagsomme og oppmerksomhetssyke mennesker med creepy hender (hendene kan være søte, men neglene… De er skumle de!). Skal jaggu bli gøy å få en av de der i hus.

16. Om natten: 
Er drømmene veldig livaktige. Slitsomt i perioder, men for tiden går det veldig greit. Mange morsomme drømmer. Bortsett fra den hvor jeg ble stalket av en gal professor som var halvt zombie og halvt hai.

17. I vesken har jeg:
 
Alt for mye dritt. Som det overraskende nok dukker opp et og annet behov for.

18. Trening er: 
Kjedelig, men jeg har innsett at det er et nødvendig onde…

19. Politikk er: 
Noe som har blitt veldig interessant de siste årene takket være min indre feminist og sosialist.
Donald Trump skal forøvrig ha “æren” for at jeg for tiden vet mer om amerikansk enn norsk politikk…

20. Kjærlighet er: 
Alt. Jeg er heldig som kan føle meg elsket.

21. I høst skal jeg unne meg: 
En skikkelig bursdagsfeiring!

22. I nattbordskuffen har jeg: 
Masse ørepropper.

23. På kjøkkenet er jeg
Kjedelig, men mindre brannfarlig enn man skulle tro.

24. Jeg er dårligst til: 
Å leve. Like kjedelig der.

25. Jeg er flinkest til: 
Å klage. Over at jeg er kjedelig.

26. Jeg elsker: 
Kjæresten.

27. Med livet mitt ønsker jeg: 
Masse latter og masse katter.


Selv om katter kan være litt plasskrevende…

28. Jeg beundrer: 
Anklene mine. De gjør en god jobb med å holde meg oppe.

29. Når jeg jobber: 
Er jeg ufokusert. Har til gode å jobbe med noe jeg liker. Nå er jeg arbeidsløs. Og like ufokusert…

30. Min verste uvane: 
Biter negler.

31. Jeg brenner for:
Vanskelig. Jeg er redd for ild.

32: Jeg tror på: 
Mennesket. 

33. Du visste kanskje ikke at jeg: 
Klarer ikke å tygge tyggis inne på toaletter.

34: På kvelden er jeg: 
I sofaen.

35. Som venn er jeg: 
Fraværende.

36. Når jeg har fri: 
Før så pleide jeg å ikke gjøre en dritt når jeg hadde fri, men nå har jeg fri hele tiden så nå prøver jeg å bruke “fritiden” til å være produktiv. Det går sånn tålig greit.

37. Det beste jeg vet: 
Kjæresten! Ganske klissete å nevne han to ganger, men det sier egentlig mest om ham.

38. Det er lov å lyve hvis:
 
Det trengs.

39. Om fem år er jeg: 
38 år. Et skritt nærmere en midtlivskrise.

40. Om ti år er jeg: 
Her kan punkt 39 stort sett repeteres.


Livsvisdom dukker opp på de underligste steder. 

Synsing

Da jeg var yngre, og sånn cirka til midten av tyve årene, var jeg helt for jævlig på synsing. Selv om jeg anså meg selv som et forholdsvis oppegående og smart menneske som lot folk være folk, så var dette langt i fra sannheten. Jeg var utrolig flink til å synse om alt og alle. Legge meg opp meninger ut i fra enkelte ting de sa eller gjorde. Sette de i bås. Og selvfølgelig, hvis de ikke mente det samme som meg eller hadde samme stil og holdning var jeg raskt ute med å dømme de nord og ned. Jeg var ekte. De var falske.

Men det kom en dag hvor jeg måtte gå inn i meg selv når det gjaldt dette. Innse at jeg ikke var så liberal som jeg skulle ha det til. Og det var selvfølgelig kjæresten som satte meg på bedre tanker.
Det var en tidlig morgen, midt i Paradise Hotel-sesongen, og han kjørte meg til jobb. Jeg satt i passasjersetet og klaget over jenter med botox i panna, restylane i leppa og silikon i puppene. Det var jo ikke naturligDet var ikke normalt. “Er du noe bedre?” Spurte han. Jeg svarte ja, med den største selvfølgelighet i stemmen. Jeg var jo ikke sånn. “Er den tatoverte dragen du har på beinet mer naturlig?”
Det gjorde meg målløs. Og sur. Smelte med bildøra da han slapp meg av. Trampet inn på kontoret mitt. Surmulte i timesvis. Men det hjalp ikke. Jeg kom ikke på noe bra tilsvar. Jeg kom ikke på noen dugelige argumenter som støttet den trangsynte holdningen min.
Jeg måtte innse at han hadde et jævlig godt poeng.

Det krevde at jeg måtte ta et oppgjør med meg selv og mine egne holdninger, en jobb som har tatt åresvis og som aldri vil bli ferdigstilt. Jeg liker å tro at jeg har blitt smartere, fått et mer åpent sinn og et varmere hjerte. At jeg ikke lenger definerer noen ut i fra hvordan de går kledd eller hva slags musikk de hører på. Noe som forøvrig var ting jeg ikke likte å bli satt i bås for sjæl. Man blir aldri ferdig utlært når det gjelder å forstå andre mennesker og akseptere ting man selv ikke liker.

Det er helt greit å ikke like noe, og synes at det er både teit og tragisk. Vi har lov til å ha preferanser. Man har lov til å foretrekke goth over sminkedukker. Hip hop over danseband. Men det måtte et lite spark i ræva for at jeg skulle innse at det ene ofte ikke er bedre enn det andre selv om det er annerledes. At det ikke er min oppgave å synse om alle andre. Legge meg opp en mening om hver bidige lille ting de driver med. Litt livserfaring og økt alderdom har ført til at jeg har klart å opprettholde dette, blitt flinkere til å pick my battles og ikke minst innse at det finnes nok av jævlige ting her i verden man kan bruke energien sin til å hate. Som krig, pedofili, Donald Trump og snø.
For å nevne noen. 

“You may tire of reality but you never tire of dreams.”

I beg to differ Mrs. Montgomery.

Jeg er nok en gang inne i en periode med så realistiske drømmer at det ikke føles som jeg får et minutt med søvn. Drømmene forsterkes også når jeg våkner annen hver time.
Sover man godt og hardt gjennom en hel natt husker man sjeldent drømmer i motsetning til folk som våkner ofte. Årsaken til dette er egentlig en liten runddans. Når man våkner oftere, husker man mer av drømmene. I følge franske forskere må man nemlig våkne innimellom for å kunne lagre drømmer i langtidsminnet. Den sovende hjernen har ikke evne til å lagre ny informasjon. Samtidig har de samme forskerne også sett at hjernene til folk som ofte husker drømmene sine reagerer mer på lyd både når de sover og er våkne. Lydsensitiven fører dermed til at man våkner ofte, som igjen fører til at man husker drømmer oftere og på toppen av det hele var jeg så idiot at jeg for noen år siden trente ekstra på nettopp det å huske drømmer.

Grunnen til det var at jeg på den tiden syntes det var så gøy å være i drømmeland. Der var jeg medlem av X-Men, kunne fly, var i zombie apokalypser, badet i Coca-Cola og diverse andre morsomheter. Men siden jeg våknet ofte om natta syntes jeg det var så irriterende at de kule drømmene bare ble et vagt minne, og ikke minst det at når jeg sovnet igjen så begynte en ny og (som oftest) kjipere drøm. Så da fikk jeg en snasen ide om å prøve å trene opp hjernen min til å fortsette på den samme drømmen om den skulle bli avbrutt i løpet av natten.

Teknikken var ganske enkel. Hvis jeg våknet for å gå på do, legge meg på sofaen eller for å snu meg rundt i senga, så var det viktig at jeg ikke ga slipp på drømmen og konsentrerte hardt om å huske den i håp om at den ville fortsette når søvnen kom snikende tilbake. Etter en stund så begynte det overraskende nok å fungere og jeg kunne plutselig leke X-Men hele natta.
Det var så gøy å være i drømmeland at jeg i en periode knapt orket å stå opp til virkeligheten.

Men så har det seg jo dessverre slik at drømmer som regel kommer fra underbevisstheten som jobber med å behandle alle inntrykk og opplevelser man har i hverdagen. Så når livet ble litt tøft og vanskelig hadde også dette en tendens til å gå igjen i drømmene…
Og de drømmene ville jeg jo helst ikke huske, men selv om jeg prøvde å fortrenge de og bevege meg videre til en ny drøm, så ville dessverre ikke den topptrente hjernen min gå med på det. Den fortsatte jo automatisk med samme drøm noe som i perioder ble overkant slitsomt…
Et typisk drømmescenario jeg kunne oppleve var for eksempel rundt juletider hvor jeg var stresset med å finne riktige gaver, og ikke minst i tide til julaften. Da handlet drømmene gjerne om at jeg var på leting etter noe, og hver natt brukte jeg (noe som føltes som) timer på å lukke opp dører eller løpe rundt i bygninger på leting etter noen eller noe. Jeg opplevde det samme da jeg for noen måneder siden var på leting etter ny jobb (jeg er forøvrig fortsatt på leting etter ny jobb, men har den siste tiden vært litt opptatt med andre ting som har ført til at den type søkende drømmer avtok).

Andre typiske scenarioer som kan gjenta seg er problemer jeg har med venner, familie eller kjæresten. Siden jeg går mye hjemme for tiden og kjæresten i utgangspunktet har hjemmekontor, har vi gått mye oppå hverandre. Jeg er lei av ham, og han er lei av meg. Resultatet er at jeg ofte drømmer at han er så lei av meg at han slutter å bry seg og gjør slemme ting mot meg. Som å sette seg i et boblebad med 15 hotte blondiner mens han ber meg om å dra til hælvete. Og natt til i går drømte jeg at han hadde truffet en annen blondine og dumpet meg for å være sammen med henne og den glutenallergiske (!?) ungen hennes. Jeg aner ikke hvor glutenallergien kom inn i bildet, men blondinene er gjentagende siden kjæresten har en softspot for den hårfargen. Selv foretrekker jeg å være brunette, til hans store fortvilelse, men hans fascinasjon for blondiner er sjeldent noe som plager meg i hverdagen. Underbevisstheten min ser derimot ut til å ha et helt annet syn på saken…

I tillegg går jeg også rundt med en del andre bekymringer for tiden som manifesterer seg i drømmeland, og dette gjør den nattlige flukten fra virkeligheten til et rent mareritt.
Bekymringer om dagen, og bekymringer om natten.
Det hadde vært så mye mer avslappende å vært med i X-Men igjen.
Eller en zombie apokalypse.

If you don´t get a do-over in life, just create a new blog

I februar 2010 begynte jeg, på lik linje med alle andre hunnkjønn verden rundt, å blogge.
På den tiden var det like kult å være rosablogger da som det er nå, men min blogg skulle selvfølgelig være en helt annerledes blogg. Den skulle være mye kulere, tøffere, hardere og morsommere enn hva alle de falske sminkedukkene klarte å prestere. Jeg skulle på lik linje med dem skrive om hverdagen min, innkjøp, mat og alt mulig annet som det var mulig å skryte av på internett. Den eneste forskjellen var at jeg skulle pakke det inn i sylskarp ironi og humor. Leserne mine ville le seg ihjel av innleggene mine, besøkstallene kom til å være skyhøye og jeg så for meg hvordan media-Norge kom til å hylle meg og den annerledes bloggen min på forsiden av x-antall riksaviser (som jeg på den tiden likte å beskrive som “sinnablogg”).

Jeg var i midten av tyveårene, hadde en stabil jobb med god status, en trygg kjæreste og en kropp som gikk på høygir både for å kunne henge med på festingen i vennegjengen (det “sosiale” som jeg kalte det da) og for å kunne ta seg av en del nødvendige, og svært alvorlige, familieproblemer.
Mentalt var jeg utslitt, for kabalen jeg så desperat prøvde å få til å gå opp slo seg alltid vrang. Det virket som kortene heller ville bygge seg korthus eller spille idiot. Alt annet enn det jeg ville hvert fall. 

Jeg var frustrert.
Og som frustrerte folk flest så løste jeg selvfølgelig dette med å skrive en hel masse emosjonelle (og småpsykotiske) statuser på facebook. Det var jo liksom noe magisk med det at man kunne fortelle “hele verden” hva man følte. Dessverre endte det ofte med at folk fikk dertil negative følelser mot meg. Folk liker ikke sure, bitre og grinete folk på facebook. Der skal man jo vise hvor lykkelig man er!

Så jeg skjønte at problemene mine måtte tas til ett nytt nivå, fordi alle folka på facebook skjønte jo tydeligvis ikke noe av det jeg slet med. Dessuten var jo klagingen min pakket inn i humor. Folk burde jo le og hylle meg for at jeg klarte å holde hodet over vannet med slik svart humor.
Livet mitt var jo dritt, liksom.

Så da begynte jeg å blogge.
I starten var faktisk bloggen preget av mye humor. Alvorlige temaer i morsom og snerten innpakning. De fleste bekjentskapene mine var ivrige lesere. Jeg følte meg kul. Likt. Forstått. Og jeg så for meg en potensiell kjendisstatus på bakgrunn av at jeg var meg. Fordi jeg var så kul, ikke sant. Og da vi toppen av alt annet ferdigstilte en nyoppusset leilighet høsten 2011 lå det i kortene at fremtiden var både lys og lovende.

Frem til det høygiret jeg hadde gått på i to år (og som alle advarte meg mot) streiket, og hele girkassa gikk med i dragsuget. Så fort leiligheten var ferdig møblert sank jeg ned i det ene sofahjørnet og der forble jeg til kroppen min var 30 kg tyngre og så godt som ugjenkjennelige (and beyond repair). De morsomme og vittige innleggene mine ble raskt erstattet med sutrete og oppmerksomhetssøkende innlegg (altså, ett innlegg i seg selv er jo ganske oppmerksomhetssøkende, men innholdet var veldig sånn “buhu ingen liker meg” til “buhu vær så snill å si at du liker meg”.). Jeg hadde altså gått fra småpsykotiske facebookstatuser til blogginnlegg som lyste full blown psycho. 

Med jevne mellomrom hentet jeg meg inn igjen, fikk sanket tilbake noen av de gamle leserne som gledet seg over humoren, ikke det depressive pjattet. Men så datt jeg utenfor igjen da. Og sånn kommer jeg sikkert til å være resten av livet. Jeg har innfunnet meg med at noen mennesker ikke klarer å være lykkelige mesteparten av tiden, og jeg er nok (dessverre?) en av de. Spørsmålet er vel heller om det virkelig er nødvendig for meg å sutre så mye, så jeg skal gjøre ett ærlig forsøk på å få ut noe konstruktivt her. Og kanskje noe morsomt.

Og jeg klarer heller ikke legge 6 år med blogging og 10 000 kommentarer fra folk bak meg sånn uten videre. Så foreløpig er den gamle bloggen aktiv. Frem til jeg har fått kopiert og lagret hvert eneste innlegg som ble skrevet der. Noen av de vil aldri få se dagslyset igjen, men enkelte andre fortjener en ny sjanse.

Akkurat som meg (?).