O´jul med din glede…

…og barnlige lyst! 

Etter cirka 15 år (!) med manglende julestemning har jula endelig blitt ønsket velkommen inn i stua av undertegnede. Bebis er selvfølgelig alt for liten til å skjønne hva som foregår (til å skjønne noe som helst faktisk), men siden jul antakelig blir en viktig greie for henne senere i livet så tenkte jeg det var like greit å bare starte med julehysteriet nå. Dessuten så ønsket jeg å ha en jul med sterkt kontrast til fjorårets julefeiring. Den besto for det meste av kvalme, spy og løgner.
Bebis meldte jo sin ankomst 16. desember, og det var alle turene mine med porselensbussen som fikk samboeren til å ymte frempå at det kanskje var passende med en graviditetstest. Jeg trodde selvfølgelig ikke at den ville være positiv, jeg var jo bare litt dårlig etter alle selskapene vi hadde vært i den siste tiden. Og dessuten hadde jeg mange flere feiringer framfor meg; julebord og familieselskaper. Og så var jo kjøkkenet i det nye huset ferdig og det måtte jo innredes! En oppgave jeg så for meg kom til å inkludere mye vin og øl, gjerne akkompagnert av en brisen venninne eller to.  

Isteden ble førjulstiden tilbragt på sofaen hvor jeg vrengte sjela mi ned i ei bøtte mens jeg systematisk dodget det ene bekjentskapet etter det andre. Det var for tidlig å informere noen om hva som foregikk inne i magen min og siden ingen, absolutt ingen, hadde opplevd at jeg hadde hatt en hvit helg før, ei en hvit kveld, så måtte jeg ljuge meg ut av både besøk, selskaper og de spontane forespørslene om utepils og nissefyll. Alt dette mens jeg satt hjemme, kvalm og panikkslagen. Herregud. Jeg skulle ha barn.

Inkludert i kjøkkeninnredningen hadde jeg også en liten plan om å dekorere til jul. Med nytt og oppusset hus så jeg nesten litt frem til den røde høytiden i fjor, men jeg ble så satt ut av graviditeten at fredslilja måtte fungere som juletre og resten av julepynten måtte tilbringe desember i flyttekasser. Denne jula derimot har undertegnede gått helt overboard med juledekorasjonene. Det finnes nisser i hver krik og krok, kjøkkenskuffen er full av servietter med julemotiv, pepperkakehuset er på plass og juletreet, innkjøpt i plast for årets feiring, kom opp allerede første uka i desember. Og halvparten av julegavene ble kjøpt inn i november. Sist jeg var så i rute med gavene var… Vel, planen har alltid vært å starte i god tid, men det har aldri skjedd. 

Hvorvidt det skjer igjen aner jeg ikke for i følge enkelte foreldre så er perioden vi er inne i nå den enkleste tiden i et barns liv, i følge andre foreldre så kan det bare bli bedre heretter. Og så har man jo de foreldrene som bare ser ut til å være negative uansett hva det gjelder… “Åh? Redd for at denne jula blir stressende? Bare vent til neste jul, da ligger antakelig hele familien med spysjuken!” WTF? Enten så er de irriterende synske, eller fryktelig slemme som prøver å jinxe på oss sykdom neste jul. Men den tid, den sorg. Eller glede. I år er det i alle fall jul i stua, pakker under treet, bebis er blid og mor likeså. 

God jul!


Note to self: Skaff mer juletrebelysning.

Gratulerer med dagen som var!

Vel overstått nasjonaldag, folkens! 
Jeg håper feiringen deres var like fin som vår! Her gjemte sola seg bak mørke skyer, men temperaturen var heldigvis fin og regndråpene fraværende. Vi startet dagen med (en obligatorisk) champagnefrokost hjemme hos oss med et par venner (proseccofrokost for å være nøyaktig. Og med Aass Uten for de som måtte drikke det….).
Siden det var så få av oss så tok jeg ansvaret for matlaging og pynt, en oppgave som vanligvis har stresset vettet av meg tidligere, spesielt siden typiske tradisjonelle feiringer aldri har vært greia mi, men som hjemmeværende housewife gikk det mye bedre både med planlegging og utførelse. Alt var faktisk på stell før gjestene datt inn døra i 9-tiden. Uten at jeg var på randen av sammenbrudd og angstanfall. Jeg hadde mest lyst til å stemple hele feiringen som en suksess før den i hele tatt hadde startet.

Sammen med gjestene gikk vi ut på terrassen for å mingle litt før vi satte oss til bords (er forresten “mingle” riktig ord for å beskrive fem mennesker som prater sammen i en formell setting?). 
I bakgrunnen gikk NRKs 17. mai-program hvor vi jevnlig hørte “hipp hipp hurra” og korpsmusikk (etter å ha foreslått å sette på WeFunk Radio ble jeg grundig skolert av samboeren om at den eneste aksepterte musikkformen på nasjonaldagen er korpsmusikk), og samboeren sto for serveringen av prosecco (hvor flaskene ble sablet, ikke sprettet).
Under frokosten bidro gjestene til masse latter og god stemning, selskapet var faktisk så koselig at den opprinnelige planen vår om å dra ned til sentrum i 11-tiden ble grundig forskjøvet. Til sånn 14ish. Og da var jo mesteparten av 17. mai-opplegget på Bragernes Torg ferdig, så vi tok isteden turen til Strømsø Torg og toppen av taket på Globusgården hvor vi kunne se ned på festkledde mennesker og russ som vandret rundt i gatene. Da folkemengden begynte å tynne seg ut var det på tide at jeg og samboeren dro hjem, mens resten av selskapet fortsatte festkvelden videre et annet sted.
Dagen ble virkelig en suksess!


Mitt andre (og heldigvis vellykkede) forsøk på Pavlova! Den var smashing.
Om man ser bort i fra at me juksa lite… Marengsbunnen er fra Toro og vaniljekremen fra Tine.
Samboeren pisket kremen og jeg strødde over frukten og kokesjokoladen.
Ordentlig teamwork, altså.

Happy Easter!

Da er påsken 2017 snart over, en av de få tidene i året hvor det er sosialt akseptabelt å begynne dagen med å spise marsipan dekket med sjokolade og strøssel. Vel, mulig det ikke er akseptabelt hos de fleste, men vi har vært på hytta og der er det hvert fall ok. På hytta skal man slappe av og dytte i seg store mengder med snacks. Gjerne kombinert med tur – og skigåing for å gå av all kosen, men vi kom sent på fredag, var invitert bort hele lørdagen og måtte dra tidlig på søndagen, så det ble dessverre ikke noe tid til mosjon denne påsken (men jeg lover å ta det igjen på Fresh Fitness neste uke).
I tillegg så var været ræva.

Da vi kom frem på hytta til svigers på fredag ble det servert lammekjøtt med grønnsaker, fløtegratinerte poteter og rosenkål. Og siden jeg ikke spiser kjøtt får jeg førsterett på grønnsakene, en ordning som fungerer helt greit for de andre som sitter rundt bordet. De er liksom mest opptatt av kjøttet. Etter middagen ble det et par runder med Ryktet Går, hvor jeg endte opp med å dele førsteplassen med svigersøster (men det var også hun som hadde ansvaret for å skrive opp poengene, så… ). 

Lørdagen startet rolig, med kolibriegg til pre-breakfast (selvfølgelig) før samboerens tante og onkel ankom hytta og vi kunne starte den ordentlige frokosten, også kalt champagnefrokost. Denne ble åpnet ved at samboeren og svigersøster økset hver sin champis (teknisk sett prosecco, men det er bare detaljer). Folk med hytte på sørlandet er jaggu fine på det.

Klokken 14:00 dro hele gjengen bort til et vennepar av svigers som arrangerte Påskeleker (Ute. I kulda.). Med 16 deltakere ble vi delt inn i fire lag som ble utfordret i seks ulike grener (ringspill, rockering, pilkast, puslespill, smaksprøver og rebusløp). Jeg skal ikke å gni inn hvem vinnerne var, men laget mitt endte opp med slike:


Selvfølgelig må jeg skryte av dette. VI JEG VANT! 

Vel, jeg skal ikke skryte for mye. Innen klokka var 18:00 så var jeg kald, sulten og trøtt, så jeg droppet den siste grenen og gikk tilbake til hytta sånn fem timer før alle de andre. En ting er at jeg blir mannevond av å være sulten, men hvis jeg er kald på toppen av det hele så blir jeg ganske bitchy. I festsammenheng kan det også kalles å være en partypooper. 
Isteden gikk jeg i grevens tid og endte derfor bare opp med å være hu kjipe. Jeg kan leve med det. Dessuten så var jeg jo egentlig en vinner.

I’m a wiener.

God påske!

Earth Hour

Akkurat nå har jeg feiret Earth Hour. En verdensomspennende markering hvor lyset slukkes i en time for klimaet sin skyld. Det er WWF Verdens Naturfond (World Wide Fund for Nature) som står bak dette, og som en ivrig tilhenger av å bevare miljøet (siden jeg bor på denne planeten) så har jeg pleid å slenge meg på denne markeringen om muligheten har vært til stede. Ved flere anledninger har jeg enten vært på besøk (en gang hos noen som syntes hele Earth Hour var teit, andre ganger har jeg vært steder hvor det ikke har vært passende å spørre om vi kunne sitte i mørket) eller vært ute å kjørt bil.
Når man gjør sistnevnte så tenker jeg det er innafor å ikke skru av lyset. 


Hippie me!

Selv hadde jeg jo lyset fra laptopen som flimret meg i ansiktet, så det var ikke helt mørkt her (i tillegg til to baderomslamper som måtte stå på siden de ikke har brytere), men dette kan forsvares med at jeg var alene hjemme, mørkredd og husredd. Jeg har enda ikke vent meg til all knirkingen og knakingen som kommer fra dette huset, og etter mørkets frembrudd blir jeg også en anelse redd for hvor fort de store stuevinduene kan knuse om det plutselige skulle dukke opp en horde med zombier.
Eller innbruddstyver.
I dag var jeg er mest redd for zombiene (note to self: Ikke se “The Walking Dead” før du skal sitte alene i mørket).

I Norge ligger oppslutningen rundt Earth Hour på rundt 30-40% av befolkningen, og flere kjente bygg som Slottet, Den Norske Opera, Nidarosdomen, Holmenkollen og Stortinget er med på markeringen hvert år. Earth Hour ble for første gang avholdt i 2007 (10 års jubileum!) i Sydney, Australia hvor over 2 millioner mennesker og 2100 firmaer deltok i markeringen. Noe av det kule med Earth Hour er å se før og imens bilder. Her et bilde fra Sydney i 2007:


Foto: Ryan McCarthy

Det er forresten viktig å få med seg at Earth Hour i seg selv ikke har noen effekt på miljøet, og det er heller ikke poenget, i motsetning til hva enkelte tror. Strømsparingen man får i løpet av en time er minimal, så liten at WWF ikke gjør noen målinger på det. I tillegg påpekes også at man skal stenge av unødvendig strømbruk, da det finnes enkelte apparater som kan dra mer strøm ved oppstart.
 
Hovedpoenget med Earth Hour er å gjøre folk bevisste på hvor mye strøm man egentlig bruker, og når jeg gikk rundt i huset å stengte den ene strømkilden etter den andre skjønte jeg hvor mange strømførende apparater vi har som man egentlig ikke tenker så mye over. Varmekabler, varmeovner, varmtvannsbereder, vinskap, kjøleskap, fryser og utallige lamper som står unødvendig på 90% av tiden.
Selv lærte jeg at vi har enormt forbedringspotensiale på dette området.
Det kan jo hjelpe både miljøet og strømregningen.

Valentines

Egentlig henger jeg litt på etterskudd med å gratulere kjæresten offentlig fordi her i huset ble valentines feiret lørdagen som var. Men dette skyldtes jo igjen fordi kjæresten bestemte seg for å feire den ekte valentinsdagen med en kamerat på Tenerife. Derfor endte jeg opp med å feire dagen med mamma og søster, bortsett fra en snarvisitt innom pappa med en boks melkehjerter. 

På lørdag feiret jeg og kjæresten kjærligheten med en god middag (på hans bekostning. Skulle jo bare mangle siden han skal slikke sol i en uke, mens jeg blir igjen her for å måke snø). I går brukte jeg, mamma og søster’n derimot valentines til det den har blitt kjent for i nyere tid: Ved å bruke shitloads av penger. Den eneste forskjellen var det at vi ikke handlet noe unødvendige greier (vel, det kan sikkert diskuteres) slik man visstnok skal gjøre til valentines nå for tiden.
Blomster er fint det. Sjokolade er jo godt. Men man skal jo også ha en fancy middag (…), et søtt kort, kosebamse, diamanter, weekendtur til Paris, sexy undertøy og andre søtheter pakket inn i cellofan. Det har blitt så viktig å feire kjærligheten på valentines at det ene forholdet etter det andre ryker om den ene parten ikke lever opp til de kommersielle forventingene av kjærlighetsdagen. Det holder ikke lenger med “jeg elsker deg” og en klem. Det må være mer, mer og enda mer.


Hvis du dater en som vil ha mer, mer og mer, så kan denne bronseavstøpningen av ditt eget rumpehull være en superromantisk valentinesgave. Kan også fåes i sjokolade. (Edible Anus)

Jeg kaster litt stein i glasshus her. For 2 år siden tilbragte kjæresten mesteparten av valentines sovende på sofaen. Da han endelig kom til seg selv sånn rundt 20:30 på kvelden fant han undertegnede i en vanndam av tårer, skrikende mot ham at han ikke visste hva kjærlighet og gjensidig respekt var, etterfulgt av tramping og fekting med armene før jeg toppet det hele med å stenge meg selv inne å badet. Han hadde ikke stort annet valg enn å løpe ned på butikken og kjøpe en stor bukett med roser. Ved overlevering kom det en beklagelse, selv om han ikke hadde den ringeste anelse om hva han beklaget seg for. Til mitt forsvar så var jeg premenstruell.

Men hvis vi ser helt bort i fra nedsmeltingen min for 2 år siden så har jeg hatt et forholdsvis avslappet forhold til kjærlighetsdagen, så avslappet at jeg stort sett har boikottet den. Så da kjæresten endelig ga opp å få meg interessert, snudde jeg på flisa. Jeg likte jo egentlig at han brydde seg.
Så etter dette har vi begge brydd oss, og målet med dagen er å gjøre noe sammen.
På hans bekostning selvfølgelig. 

Julestria har senket seg

Like før jul gikk jeg, av ulike grunner, på en smell når det gjaldt julegaver… Jeg hadde ikke råd til å avse en eneste liten ting til de nærmeste. Men jeg fant heldigvis en lur og svært så voksen løsning på problemene mine: Jeg brukte kredittkort.
Alternativet var å smiske med pappa.

Det å handle gaver på kreditt var neppe den beste løsningen, men det hadde sine positive sider også. Det fine med å handle på kreditt var at jeg holdt gavenivået på et minimum. Vanligvis pleier jeg å gi folk sånn cirka ti morsomme, men ubrukelige, gaver siden gaveplanlegging ikke er min sterkeste side. Julegaveshoppingen foregår stort sett ved at jeg raser rundt på to-tre ulike kjøpesenter og plukker med meg alt som kan være tilnærmet brukelig for de som står på gavelista. 

Årets gaveliste ble derimot utformet på en litt annerledes måte. Isteden for å bare skrive ned hvem som skulle få gaver tenkte jeg også nøye gjennom hva de skulle få. Jeg har jo egentlig prøvd på dette tidligere år også, men når det har vært rom for å sprenge budsjettet så har jeg sprengt budsjettet. Jeg er generelt veldig dårlig på (å overholde) budsjett.
Det gikk ikke helt knirkfritt nå heller, men selv om jeg ikke visste hva jeg skulle gi så hadde jeg i det minste regnet ut hvor mye det skulle koste. Sånn cirka. Det er mulig det dukker opp en overraskelse eller to når regninga kommer…

Julegaveshoppingen gikk nemlig ikke helt som planlagt. Jeg hadde en plan. Og den planen inkluderte ikke at jeg skulle ligge å vrenge både sjela og magesekken ned i ei bøtte ukene før jul. Jeg begynte så smått med gavene i begynnelsen av desember, men resten av de var ikke ferdig innkjøpt før lille julaften… I ren desperasjon kan jeg ha gått noe overboards på enkelte av dem for å skjule min egen utilstrekkelighet over denne høytiden. En ting var at jeg hang etter med julegavene, men jeg hadde verken pyntet til jul eller skaffet tre. Drømmen om en gledelig jul i det nye huset ble bokstavelig talt spydd vekk av undertegnede.


Potteplanta måtte steppe inn som juletre i år…

Heldigvis skulle ikke selve julaften feires hjemme hos oss. Vi hadde en våt drøm om dette da vi flyttet inn i september, men ettersom oppussingen ble mer omfattende og tidkrevende enn planlagt så la vi ideen fra oss (men vi kunne sikkert ha presset inn et slags juleselskap om ikke kjøkkenleverandøren vår hadde rotet til leveringen av både koketopp og ventilator…). Isteden fikk vi i forkant av jula karret til oss litt julestemning i selskapene til svigermor, og på selve julaften ble vi vartet opp på hver vår kant av våre respektive familier.

I en alder av 32 år så har jeg aldri laget noe julemat, og da jeg under årets julemiddag ymtet frempå at vi kunne feire den neste julaften hjemme hos meg og kjæresten ble det en pinlig taushet rundt bordet tett etterfulgt av at pappa holdt på kveles av en ribbebit. En ting er at alle rundt bordet kjenner til (de manglende) kokkekunnskapene mine, men det som antakelig skremte de mest var “hvordan kan en som ikke spiser kjøtt lage god ribbe?!?”. Jeg måtte forsikre de om at ved en eventuell julefeiring hjemme hos meg så skulle jeg la kjæresten få ansvaret for kjøttet, men de var fortsatt skeptiske.
Vel, jeg har ett år på å overbevise dem.

Det største skåret i gleden har fraværet til bestefar som måtte bli på aldershjemmet grunnet dårlig helse, men vi klarte nok en gang å samle skilte foreldre under samme tak uten krangling og drama. De eneste som har røket i tottene på hverandre denne jula har vært bikkja og katta.
Bikkja har som vanlig vært sjalu på katta, mest fordi hun får være i sofaen, mens katta på sin side har vært litt for rusa på catnip, og dermed ertet bikkja langt mer enn normalt. Når rusen gikk over ble hun manne- og bikkjevond og klappet til bikkja og kloret opp halve hånda mi.
Etterpå lå hun i sofaen og skulte stygt på meg. Det var ganske skremmende.

Men ellers har julefeiringa gått strålende.

God jul!

Julestria

Det er 17. desember. Julaften er nær. 7 dager igjen. Og jeg har over halvparten av julegavene igjen.
Dessverre så ligger det ikke særlig bra an på cashfronten for tiden, av ulike årsaker, noe som betyr at resten av slekta og halve vennegjengen enten må få noe hjemmelaget møl eller bli re-gifted.
Det ligger foreløpig an til til sistnevnte.

Siden 1. september har huset vårt (!!) vårt stått på hodet. Denne høsten har vi brukt alt av tid, penger og energi på oppussing, og vi ligger an til å nå målet vårt i løpet av neste uke. Da vil jeg kun ha noen dager på å lage julegaver og i fjor brukte jeg over tre måneder og var fortsatt ikke fornøyd med resultatene, så for å spare meg selv fra mye frustrasjon, sinne, stress og angst denne jula så er det nok best å finne på noe annet lurt.

Re-gifting funker, men det ligger jo i grenseland for hva om er moralsk og etisk riktig å gjøre i julen (og forøvrig resten av året). Dessuten har jeg dårlig hukommelse og er livredd for at noen får tilbake det de har gitt meg. Jeg har sånn cirka 10 000 ulike kjøkkenredskaper- og maskiner som jeg aldri har brukt, enten fordi de er ubrukelige eller fordi jeg ikke har bruk for dem. Og de menneskene jeg tenker at kan ha bruk for disse er nok mest sannsynlig de samme menneskene som jeg har fått det av.
Så re-gifting er nok heller ingen god ide… 

Men det finnes heldigvis andre alternativer. Som å se helt vekk i fra det materialistiske maset og gi opplevelser og andre hyggelige gester! Bortsett fra det at slikt betyr tomme ord når det kommer fra meg.
Jeg har fortsatt til gode å rydde i kjelleren til bestefar, ta med mamma på kino og ei venninne på middag. Nei, jeg må nok finne på noe enda lurere.


Da jeg fant denne femtilappen i busken ute i gårdsplassen så trodde jeg at vi
endelig hadde fått oss pengetre. Dessverre har det ikke vokst ut noen flere femtilapper…
(Ei tusenlapper… Skuffa.)

 

Halloween 2016

 


 

Da er allehelgensaften like rundt hjørnet.
Butikkene er stappet med godteri og annet Halloween-stæsj. Det bugner over av gresskarformede lys, spindelvev og lekeblod. De siste månedene har nok mange små barn i Asia jobbet heftig med overtid for å få alt juggelet ferdig i tide. Og de har jo knapt lagt fra seg limpistolen før de må sette i gang igjen. Butikkene må jo fylles opp på nytt til jul.

Halloween er ingen typisk norsk tradisjon.
Av den grunn så raser det en debatt hvert bidige år om hvor ubrukelig denne høytiden er. Når jeg ser de tacky butikkhyllene med hodeskaller i plast, blinkede djevelører og annet dritt, så tenker jeg også at denne høytiden er litt unødvendig her til lands. Vi har jo tross alt aldri hatt noen tradisjon for Halloween før handelstanden gjorde den til en trend. 

Da jeg var liten så var det nesten ikke en sjel i Norge som visste hva Halloween var, til min store skuffelse. Jeg har alltid vært en skrekkfilmentusiast, og man så jo litt av denne tradisjonen på TV og Halloween virket alltid så morsom med masse godteri, utkledning og skumle effekter. I barnehagen hadde vi som regel karneval en gang i året, men det var ikke noe slikt da vi begynte på skolen. Den eneste formen for utkledning vi kunne se frem til var den årlige runden med julebukk og det var en aktivitet jeg hatet av flere grunner.

For det første: De forbanna julesangene.
På Halloween trenger man bare å si “trick or treat” (eller den norske versjonen som høres helt corny ut: “knask eller knep?”) når noen åpner døra. Her til lands må man lire ut av seg hele “På låven sitter nissen” og halve “Deilig er jorden” uavhengig om man har sangstemme eller ikke. Gjerne akkompagnert med et dansetrinn eller to.
På Halloween virker det også mye enklere å gli inn i mengden siden alle er utkledd på samme dag. Julebukkperioden går sånn vagt fra 25 til 29 desember (eller gjelder det hele desember?), noe som gjør at hvis man tropper opp på døra til naboen, selv med heldekkende julenissedrakt og maske, så vil de kjenne deg igjen. Det er også litt kleint å være den eneste nissen som vandrer gatelangs for man vet jo ikke om det er noen andre julebukker på ferde. Og det er liksom ikke helt forenelig med det å ha sosial angst.

For det andre: Kostymene.
For julebukken så finnes det ikke så mange alternativer når det gjelder bekledning. Det vanligste er nisse, men det er visstnok også sosialt akseptert å kle seg ut som en engel. Så du har altså to kjedelige valg i motsetning til Halloween hvor kan man kle seg ut som hva som helst (jenter skal vanligvis kle seg i noe søtt, eller skummelt, når de er små og noe slutty når de er voksne. Visstnok.).
Som smårolling var jeg også sterk motstander av ull. Det klødde som faen og jeg unngikk det som pesten. Da er det jo klart at man ble lettere traumatisert hver gang man gikk julebukk siden 90% av kostymet besto av kløende ullgensere, ullbukser, nikkers, ullsokker og ullvotter. Det å gå julebukk ble for meg en svært så irriterende affære, i tillegg til den tidligere nevnte angsten. Jeg må jo ha sett ut som en tikkende ullbombe der jeg kavet meg frem i snøkaoset for å snylte kjeks og appelsiner av naboene.

For det tredje: Godteriet. 
Halloweentradisjonen tilsier at man skal gi ungene som kommer på døra godteri. I Norge har det vært litt annerledes for julebukkene. De gikk jo rundt for å feire god, gammeldags norsk jul, og da var det viktig å gi de noe som representerte disse gode, norske juleverdiene. Godteri var ikke alltid det første som sto på gi-bort lista til folk. Å neida! Julebukken måtte jo få julekaker, appelsiner eller mandariner. Heldigvis sto også sjokolade ganske høyt på den lista, men det begrenset seg ofte til ulike Twist biter. Det var noen år hvor innsamlingene våre var noen begredelige saker. Folk var jo ikke alltid forberedt på at det skulle dukke opp noen julebukk på døra heller, så da måtte de jo bare plukke frem noe fra skapet. På Halloween er i alle fall folk litt forberedt. 

Og så føltes egentlig hele julebukk greia litt som smør på flesk. Jul på jul. Man fikk godteri, kaker og frukt som man allerede hadde tygd på i over en måned. Det var liksom ikke noe nytt.

Og alt virket jo nytt med Halloween!

Som “voksen” syns jeg Halloween er like spennende som da jeg var barn. Som nevnt innledningsvis er det med en viss bismak jeg ser på de overfylte butikkhyllene med unødvendig dritt, men den følelsen får jeg jo også til både jul og påske. Vi skal ikke unngå å feire ulike høytider (eller ta til oss nye) fordi handelstanden nærer seg på de som blodsugende vampyrer. Som forbruker må man prøve å vise en viss form for måtehold når det gjelder å shoppe unødvendig dritt (men det er jo selvfølgelig kjempeenkelt for meg å si noe slikt. Vi har jo ikke unger og det medfølgende presset der.), men noe av moroa må man jo være med på. Til vanlig er jeg ikke spesielt opptatt av å pynte til verken den ene eller den andre høytiden (bortsett fra til jul), men det fine med Halloween er at man kan lage midlertidig pynt sjæl. De siste fire årene har vi skåret ut gresskar til Halloween, men jeg har fortsatt til gjengjeld å lage et gresskar jeg har vært fornøyd med (men nå blir jo jeg sjeldent fornøyd. Med noe som helst.). Det skal forøvrig sies at jeg har en tendens til å påta meg i overkant ambisiøse utskjæringsprosjekter. 

Hjemme er vi for tiden midt i et gigantisk oppussingsprosjekt. Hele huset står på hodet, og vi har verken vann eller avløp. Utskjæringen skulle egentlig foregå hos ei venninne, men hun måtte på bacalaolag, så jeg og søster’n bestemte oss for å skjære ut noen små og kjappe gresskar ute på verandaen vår mens sola var framme. Prosjektet startet klokken to fredag formiddag, og som vanlig klarte jeg å gå på på et overambisiøst prosjekt:


The Crimson Skull. Minus nesa. 

Det ble ingen kjapp affære.
Malen var for liten, og på grunn av oppussingen var det vanskelig å finne det riktige utstyret. Selve gresskaret ble ikke tømt så godt som det skulle ha blitt (siden jeg bare hadde en skje), noe som gjorde at veggene var litt for tykke til å få detaljene riktig (siden jeg ikke hadde ordentlig kniver). Etter seks timer begynte også gresskaret å tørke inn, så det ble enda vanskeligere å få til detaljene. Og så begynte hele gresskaret å klappe sammen. 
Klokka åtte ga jeg opp.


 

Så jeg har fortsatt til gode å lage et gresskar jeg er fornøyd med.
 

Happy Halloween!!

Partially repost