Unødvendige kostnader langs livets landevei

Takk til Voksen til slutt som i utgangspunktet ba meg om å være med på en runde med bloggskriving om temaet “unødvendige kostnader” som skulle være ferdig til 4. juli… Vi runder i skrivende øyeblikk 31. juli på kalenderen, så man kan trygt si at jeg ikke overholdt min del av avtalen… Men her kommer uansett innlegget for når det gjelder unødvendige kostnader så har jeg irriterende mye å skrive om…


Jeg har siden tidenes morgen lidd av kronisk blakkhet. I en 6 måneders periode under graviditeten var jeg derimot godt skodd; til tross for å motta månedslønna fra NAV klarte jeg å spare mer enn da jeg var ansatt i oljebransjen, husholdningsvarer ble nøye kjøpt inn etter velskrevne handlelister og tilbudsshopping i alt fra 1 til 10 (!) ulike butikker og jeg holdt mitt eget forbruk nede på et minimum (bortsett fra det økte inntaket av sjokolade, men jeg var jo tross alt på tjukka. Fun fact: Jeg er fortsatt tjukk). Aah, det var gode tider.

For tre måneder etter at bebis meldte sin ankomst begynte det harde spareregimet mitt å ryke. Frem til da hadde vi vært velsignet med tonnevis av bleier i gave og selv om bebisen var nødt til å gå på morsmelkerstatning var mengdene hennes så små at det ikke hadde noen nevneverdig utslag på lommeboka. Men så økte appetitten hennes. Og bleieforbruket. Våtservietter. Tran. Transprøyter. Flere smokker. Nesesugerapparat. Refill til nesesugeren. Refill til bleiebøtta. Biteringer til gommen. Sinksalve. Ekstra sterk sinksalve til bleieutslett. Og så videre… Og så videre… Lista har ballet enda mer på seg etter det. I juli kostet ungen meg 4000 kroner. FIREJÆVLATUSEN KRONER. 8700 kroner (!) om vi regner med bilsetet som er på vei til oss i posten. 

Det er litt surt å innrømme at babykostnadene ville vært betraktelig mye lavere om mor i huset ikke stappet ungen full av kjøpemat. Middager, smoothier og annet snacks har stort sett kommet fra babyhylla på matvarebutikken. En fordel nå er at hun går mer og mer over til fast føde så nå kan hun bare snylte på maten vår isteden for å måtte ha sin egen, men jeg hadde helt klart spart mye mer penger om jeg hadde giddet å most litt grønnsaker sjæl. En ting er at latskap ikke er særlig produktivt, men latskap er søren meg også en dyr affære. Ut i fra latskapen min har det nemlig pådratt seg mange ekstra kostnader her i huset; bussturer hvor jeg kunne gått, taxiturer hvor man kunne tatt buss, men den største posten av dem alle er nok ferdigmat som kunne vært hjemmelaget. Det dummeste jeg har gjort i år er nok å sette matkassa fra Godt Levert på hold fordi vi antok at sommeren ville være uforutsigbar med besøk og grilling, noe den også har vært, men jeg kunne helt fint ha kuttet ned på antall dager slik at vi hadde bevart noe system (og lave kostnader) på matlagingen. For planen var jo å gå tilbake til de nøye planlagte handlelistene og de store shoppingrundene, men det ville verken kroppen, lommeboka eller babyen være med på og lat som jeg er så tillot jeg unnskyldningene ta overhånd. Latskap over økonomi.

Men ungen alene skal ikke få skylda for alle unødvendige kostnader. Fotball-VM var med på å øke ølforbruket vårt. Varmen som har slått innover landet har ført til et ufattelig høyt forbruk av brus, is og vannmelon. På den positive siden har det vært så varmt at man har knapt orket å gjøre noe annet enn å stappe i seg brus, is og vannmelon. Som igjen har vært relativt greit siden bilsetet (4700,-) og en reparasjon av hjullageret på bilen (4500,-) ødela det lille overskuddet jeg så frem til å kose meg med i sommer.

Økonomien er heldigvis ikke helt bånn i bøtta. For selv om det koster å ha unge så er det til syvende og sist kostnader man mer enn gjerne bruker på ungen enn seg selv. Valget mellom bleier til babyen eller sko til meg selv er liksom ikke så veldig vanskelig å ta, til tider litt surt, men absolutt ikke vanskelig (og heller ingen unødvendig kostnad). Og siden man må henge hjemme på kvelden og passe på den sovende (*kremt*) babyen så bruker man svært lite på fest og moro, men det aller beste er hvordan jeg hele tiden tenker meg om både to og ti ganger før jeg drar kortet i butikken. Trenger jeg virkelig en grå t-skjorte til? Trenger vi egentlig denne pyntedingesgreia som jeg ikke vet hva er, men som bare er såå forferdelig søt? Trenger vi enda flere leker til babyen? Svaret er som regel nei. Og det går en liten følelse av stolthet gjennom kroppen når jeg tenker på at jeg bare har brukt i overkant 400 kroner på leker til bebis i år, hvorav halvparten gikk til en gåstol på et loppemarked og resten har stort sett vært leker i forbindelse med sol og sommer. Leker hun fint kan ha i et par år også, noe som gjør at man tenker på det litt mer som en investering enn sløsing. Men mulig det bare er noe jeg sier til meg selv for å rettferdiggjøre unødvendige kostnader…


Et klassisk eksempel på leketøy som er kjøpt inn nå og
som hun helt klart kommer til å ha behov for i mange år fremover…

Mars

Oh lord, bloggstrategien min har gått litt til hælvete. En hel måned uten ett eneste innlegg… Jaja. Fordelen med barn er at man kan skylde på barnet for at ting ikke går som det skal… Sånn ellers i livet så har i grunn ting gått som det skal. Overraskende nok. Starten på mars var enormt stressende siden bebis skulle ha navnefest og mammaen tenkte det var en god ide å holde selskapet hjemme og stå for maten selv… Det hele kunne nok gått litt smidigere hvis jeg bare hadde vært litt smartere med hensyn til menyen, men neida… Av alle matretter i hele veien tenkte jeg at tapas var en god ide. Samboeren ville gjerne ha spekemat, noe som virket lurt fordi da trengte man ikke kokkelere noe kjøtt… At tapas inneholder syvtusenogsekstiåtte ulike småretter gikk meg hus forbi. Syvtusenogsekstiåtte retter som måtte lages enten samme dag som festen eller dagen i forveien. Med dette – i tillegg til vasking, pynting og bordplassering – så var jeg mildt sagt overarbeidet. Og det hele toppet seg dagen i forveien da alle stolene vi skulle låne ble levert på døra… De var knallrøde. Og fargetemaet mitt var lilla. Jeg klikka. Ikke sånn “shit, dette var kjipt”, men sånn full skriking, hytting med neven mot himmelen og masse tårer. Søster’n så ikke noe annet valg enn å løpe av sted til nærmeste tekstilbutikk og handle 50 meter med lilla stoff som hun pent knøt rundt stolene og avverget en fullstendig meltdown hos undertegnede.

Selve navnefesten er fortsatt litt sånn blurry. Jeg våknet tidlig og med god hjelp fra mamma og søster begynte vi matlagingen før vi stresset i vei med påkledning og reise ned til Union Scene hvor selve navneseremonien fant sted. For min del så var det bare å løpe inn og løpe ut igjen for å stresse videre hjemme med de siste matrettene før ankomsten til gjestene. Heldigvis gikk hele greiene veldig bra, men dette er ikke førstehåndsinformasjon for min del. Jeg husker ikke noe, så jeg må bare belage meg på det andre har fortalt meg. Folk ble i alle fall mette, det var mye latter rundt bordet og bebis fikk en hel masse fantastiske gaver. Oppryddingen av festen tok derimot ukesvis og det var først da vi reiste på hytta i påsken at jeg følte at ting hjemme var sånn nogenlunde på stell. Det ligger fortsatt noe tapas igjen bakerst i kjøleskapet som antakelig har grodd frem en ny type penicillin, men det problemet tar jeg tak neste gang kjøleskapet skal ryddes. En av mange ting som står på “to-do” lista mi.

Bebis rakk jo også å fylle 7 måneder i mars og er for tiden en aktiv liten krabat, men mammaen i huset har ikke vært så flink til å begrense enkelte aktiviteter så det ser ut som hun lærer det meste i feil rekkefølge. Hun begynte tidlig å løfte hodet og ville gjerne sitte så fort hun fikk styrke i ryggen. Dette tillot vi uten å tenke på at hun kanskje burde ha ventet med dette til hun kunne sette seg opp selv… Så det vi har nå er en baby som kan sitte, stå og gå (ikke uten støtte selvfølgelig), men som ikke aner hvordan hun kommer seg fra rygg og opp i sittende stilling. Hun syns heller ikke krabbing er særlig spennende, så hun belager seg stort sett på å bli båret rundt. Hun kan til nød dra seg bortover gulvet om det finnes noe spennende på den andre siden, men denne aktiviteten får henne til å se – og høres ut – som en statist på “The Walking Dead”. Dette irriterer vettet av meg så for tiden jobber jeg aktivt med å hjelpe henne til å finne ut av dette sjæl mens samboeren derimot tar det hele med knusende ro. “Har du noen gang hørt om en 16 åring som ikke kan sette seg opp selv? Nei. Nettopp. Det kommer seg.” 

Så kort oppsummert: Hele mars gikk i grunn til babyrelaterte saker, akkurat som de 6 månedene før det (og de neste 18 årene av livet mitt), men nå som hun endelig begynner å vise tegn på å være et eget menneske er det litt mer gøy å være rundt henne (bortsett fra når hun oppfører seg som en zombie) og dagene fyker i vei. Mars var også en tung og stressende måned på grunn av navnefesten og mørketiden som holdt på å ta knekken på meg. Nå er dagene lysere, og humøret deretter, så jeg har fått masse ny motivasjon når det gjelder å aktivisere både meg selv og bebis. Kanskje jeg til og med klarer å klemme ut litt flere innlegg her. Vi får se. Kos dere med våren!


Fra slutten av mars… Snøen er heldigvis borte nå…

 

Skriblerier

Det er ikke mye skrivelyst om dagen. Nå og da så popper det opp en lys ide man kunne fått ned på papiret, men innen jeg kommer meg foran pc’en har det forduftet som dugg i solen. For det har jo vært nok av emner å ta av: Metoo, OL, vaksiner, opphenget vårt på “Broen”, den nylig utleste “Opprinnelse” av Dan Brown og ikke minst den voksende klumpen av kjærlighet som for tiden styrer husholdningen vår.

Sistnevnte er jo også årsaken til hvorfor jeg aldri har særlig motivasjon til å skrive i utgangspunktet. Når bebis er i seng og kvelden senker seg så vil man helst bare krype under dyna og sove, men man ender selvfølgelig opp med å pløye seg gjennom TV-serier og bøker. Og blandingen av det og en baby som syns det er gøy å våkne hver gang hodet mitt endelig treffer puta så har de siste ukene vært særdeles søvnløse. Sendeskjemaet til OL i Pyeongchang har heller ikke vært særlig behjelpelig på det området. 

Heldigvis har vi familie som stiller opp når arbeidsmengden til samboeren blir umenneskelig stor og undertegnede begynner å vise tegn til insomnia. Dessverre har jeg enda ikke lært meg å benytte sårt trengte timene alene til noe fornuftig. Tid som burde brukes til å sove blir atter en gang brukt til å pløye seg gjennom idiotboksen og lesestoff og får man vet ordet av det sitter man bebis i armene igjen. Like trøtt og like etter skjema med alt som burde vært gjort av husarbeid og andre gjøremål. 

Men jeg skal ikke klage på de søvnløse periodene. De er både få og korte. Bebis er stort sett flink til å sove hele natta bortsett fra i når hun hopper litt i utviklingen eller har endring i kostholdet så det er jo bare snakk om noen søvnløse dager. Det bare føles som de varer en evighet, men det er bare fordi dagene er så lange. Bebis lider av lakenskrekk om dagen, uansett hvor lite hun har sovet på natta, så hun har bare noen korte powernaps og de resterende 10-11 timene er man nødt til å være kokk, kjøkkenassistent, vaskehjelp, spa-ansatt, personlig trener og underholdningsartist. Så… Dagene blir i grunn lange uansett om hun har sovet lite om natta eller ikke. 

Jeg ville egentlig bare sutre litt. Og forklare fraværet. Fordi jeg ikke orker å skrive om noe annet.

 
Noen ganger trenger underholdningsartisten en pause og
da fungerer vaskemaskinen perfekt som vikar. 
Mer barnevennlig enn TV!

Borgersens Beste

Det var ikke ofte jeg følte meg plaget av hormoner under graviditeten, men når det først smalt så smalt det skikkelig. Som da kjæresten plutselig bestemte seg for å dra på fest, eller da jeg oppdaget at de hadde fjernet favorittkryssordet mitt fra VG Helg. Jeg ble ganske satt ut på grunn av det med kjæresten og festen, men det var bare barnemat i forhold til reaksjonen som kom da jeg hadde rigget meg godt til rette i sofaen med cola og godteri, klar for å løse kryssord, for å så oppdage at det var… Borte. Finito. Damen som pleide å skrive kryssordet hadde pensjonert seg. Det var slutt. Over.
Jeg gråt. Lenge. Det kryssordet hadde vært favoritten min i 15 år. Det var så ille at jeg følte meg dumpa. Forlatt. Glemt. Forbigått. En hel masse følelser man ikke forventer å få av et kryssord. 

Godteriet jeg skulle kose meg med ble isteden brukt til å trøstespise. Colaen gikk ned i en fei for å skylle vekk skyldfølelsen av å ha trøstespist. Og når alt var tomt raidet jeg både kjøleskap og fryser etter mer å spise. Jeg regelrett druknet sorgene mine i sukker og karbohydrater. Ikke at det hjalp, for når matfesten var over så hadde jeg fortsatt ikke noe kryssord å løse for erstatningen de hadde satt inn var ELENDIG. 

Siden kryssordet var den eneste grunnen til hvorfor jeg gadd å kjøpe VG på lørdag så sluttet jeg selvfølgelig med dette, frem til jeg en lørdag fikk bittelitt lyst til å løse sudoku og brukte derfor 35 sure kroner på å kjøpe avisa. De sure kronene viste seg å være vel anvendt, favoritt kryssordet var tilbake! Det var visst ikke bare jeg som savnet kryssordet til Else Margrethe Borgersen i VG Helg, etter massivt leserpress så avisa seg nødt til å trykke hennes tidligere verk i reprise, og siden hun har laget kryssord for VG i 37 år så blir det vel ikke slutt med det første.

Og spesielt ikke for meg. Det å løse dette kryssordet var en del av lørdagsrutinen min, men nå som vi har fått en ny sjef som krever at vi jobber for henne 24 timer i døgnet så har det ikke vært mye tid til slik kos, verken på lørdag eller senere i uka, så nå blir avisene samlet i en haug, klar til dyst en eller annen gang i fremtiden… 

Overtid

Da er vi to dager på overtid. Livet er uutholdelig. Følelsen av å være lei er ekstra forsterket, magen er blåst opp til størrelse “luftballong” og humøret er på bånn. Jeg har tilnærmet gitt opp å ha en døgnrytme. Mye av tiden brukes til å ligge rett ut på senga, se ferdig “Z Nation” på Netflix, banne over alle bevegelsene som sliter meg ut innvendig og vagge frem og tilbake fra dass. Heldigvis har jeg vært overraskende positiv og blid tidligere i graviditeten, så jeg kan gå rundt å være sur og irritabel med god samvittighet. Jeg får til med frokost på senga og jevnlig fotmassasje som belønning.

Men det å ligge rett ut blir til tider sykt kjedelig og man skal jo helst holde seg litt i vigør om man ønsker å få i gang noe fødselsaction, så det hender jeg står opp for å gjøre noe så spennende som husarbeid. I går tok vi det hele et skritt lenger og gikk en tur i Elveparken, noe som var utrolig deilig der og da, men mindre behagelig da bekkenet bestemte seg for å spille drittsekk resten av kvelden. Det har heldigvis vært overraskende bra etter at jeg sto opp i dag, så jeg gleder meg til samboeren kommer hjem fra jobb for da skal vi ta en liten tur ut av huset. Det skal bli digg å se litt andre omgivelser igjen, men det er mest fordi jeg irriterer meg over å se på alt hagearbeidet som burde vært gjort. Foreløpig kan jeg bortforklare det ovenfor gjester som at det hele er planlagt og går innunder ny landskapsarkitektur som kalles “norsk jungel”. Vi burde kanskje ha tatt tak i dette sammen, men mellom all sutringen min og jobbingen til samboeren så syns vi det er best å finne på noe koselig sammen før vi får en ny sjef i huset. For etter ankomsten hennes så kan det godt være at samboeren bestemmer seg for gjøre hagearbeid med den største entusiasme for å få et avbrekk fra bæsjebleier, gulp og skriking.
Hvis mine antakelser blir riktige…

Jeg forventer nemlig at vi kommer til å få en vrang, vanskelig og til tider superslitsom baby. Samboeren på sin side regner med at hun er behagelig, søt og kjempenusselig. Allerede før hun har poppet ut har han beskrevet henne som “en eksemplarisk baby”, men det er jo lett for han å si det som ikke føler seg banket opp av henne på daglig basis. Bare imens jeg har skrevet dette innlegget her så har blæra mi tatt i mot fire slag og jeg har fot som stikker ut på den venstre siden av magen, men hun er på en måte unnskyldt siden det er trangt om plassen der inne. Vi var på ultralyd på fredag og fikk vite at hun nå er på hele 3,84 kg. Jeg skal altså klemme nærmere fire kilo ut av ratata, noe som også kan være en medvirkende årsak til hvorfor jeg ikke syns den nærmeste tiden ser spesielt lys ut. Fire kilo.
Det er ikke så rart livet føles litt uutholdelig akkurat nå.

Attention, please!

Jeg antar at jeg ikke er det eneste kvinnemennesket ut i verden som sliter med å få ordentlig gehør fra partneren sin. Noen tipset meg en gang om hvis man var nysgjerrig på hvordan en mann vil behandle en, så måtte man se på måten de behandler moren sin. Så lenge jeg har kjent samboeren så har han stort sett ignorert det mamma’n hans sier. Altså, han nikker, smiler og sier “ja”, “så flott” og “javisst”, men så fort samtalen er over så husker han knapt 2% av det de har snakket om. I begynnelsen tenkte jeg ikke så mye over dette for svigermor har en tendens til å snakke fort, usammenhengende og gjerne om 3-4 temaer på en og samme tid. Det er ikke alltid så lett å vite hva hun egentlig skal frem til, så jeg unnskyldte samboerens manglende interesse med dette. Og nå viser det seg at det bare er fyren som lider av manglende interesse.

For jeg mener jo selv at jeg snakker noe mer sammenhengende enn svigermor, men samboerens interesse for det jeg sier er like manglende. Han får med seg en brøkdel av det jeg forteller ham, og da særdeles viktig informasjon. Det bekymrer meg hvordan dette skal gå i fremtiden når vi har et felles lite menneske å ta vare på. Jeg er direkte bekymret for at han står i fare for å glemme henne noe sted. Finnes det noen dugelige løsninger på dette problemet? For jeg prøver å gjøre mitt beste for å unngå å bli en sutrete og nægete kjerring, for etter hva jeg har hørt så fører det bare til skilsmisse og verre er. Det skal i alle fall ikke til føre til bedre gehør fra mannen sin side.

Enkelte beskjeder klarer man overraskende nok å få igjennom, det er gjerne de som kommer i skriftlig form på SMS som “kan du ta med en liter melk?”. Kort, konsist og nåværende. Men så var det de av en mer langvarig form da… Det er som oftest der det glipper. Det fungerer dårlig å gi en beskjed flere uker i forveien, men her kan jeg heldigvis redde min egen irritasjon ved å sende en SMS når det nærmer seg, “i dag skal vi til jordmor klokka 13!”.
Det er verre med ting han til stadighet må huske på, som at det er viktig å gi kjøleskapsdøra en ekstra liten dult for at den ikke skal åpne seg igjen, lukke baderomsdøra når vaskemaskinen sentrifugerer eller låse den ene inngangsdøra vår etter seg. Det går liksom aldri hjem. Så derfor har jeg funnet på et nytt system som foreløpig har vist seg svært effektivt:

Etter at jeg blandet inn puppene vel og merke. Den første lappen på glassdøra fungerte ikke særlig bra, men nå holder døra seg låst den, så jeg antar at dette er en av måtene jeg og samboeren er nødt til å kommunisere sammen i fremtiden. SMS og post-it lapper. Med pupper.
Men jeg tar gjerne i mot tips om hvordan man får en mann til å høre bedre etter når man snakker til dem. Det ville jo vært det enkleste.

Edit 16.07.17:
Jeg tar stillheten i kommentarfeltet som et tegn på at det ikke finnes noen måter å få menn til å høre etter når man snakker til dem.

Skrivesperre

Etter at jeg tisset på en pinne i november som ga positivt utslag gikk jeg inn i en fase med veldig mange forskjellige følelser. Jeg var forberedt på at vi en gang i fremtiden skulle ta oss av et avkom, men i mitt hode så var dette langt inn i fremtiden. Og hvert fall ikke noe som skulle skje to måneder etter at vi hadde bestemt oss for å legge hele prosjektet litt på hylla grunnet min plutselige arbeidsløshet, store utgifter og et oppussingsprosjekt.
Jeg gikk fra å være glad, til stressa, til sjokkert og tilbake til glad igjen, med et stikk av nedstemthet gjennom hele dette følelsesregisteret, stort sett takket være hormonene og den plutselige endringen i livet som fortalte meg at ingenting ville noen gang bli det samme igjen. Det var litt fint, men selvfølgelig også veldig skummelt. Og det var så klart jævlig upassende at det hele kom midt i julebordsesongen, en periode av året som jeg ikke var forberedt på å møte som avholdsmenneske.
Jeg var heller ikke forberedt på hvor stor fysisk og psykisk endring jeg egentlig måtte igjennom. Sånn plutselig. Over natta. Dette var jo noe som skulle skje en gang langt inn i fremtiden. Ikke en helt vanlig fredag ettermiddag. Jeg følte egentlig at jeg var frarøvet livet mitt. Satt i husarrest. Og på toppen av det hele var jeg konstant kvalm og ett tårevått vrak. Jeg var frarøvet kroppen min også.

Så jeg måtte selvfølgelig prøve å finne noen positive sider ved dette, og i starten forsøkte jeg dette ved å lese diverse graviditetsbøker. Samboeren prøvde også å være hjelpsom.
Meg: Det står her at man får fortere brunfarge når man er gravid fordi kroppen produserer mer melanin. Endelig noe positivt med det å være gravid.
Samboeren: Det er vel ikke det eneste positive med å være gravid.
Meg: Jo. Det står faktisk ingenting annet her som kan defineres som positivt.
Samboeren: Det er jo positivt at du får et barn da…
Meg: Jammen jeg ville jo ha en katt.

Og det med katta er helt sant. Jeg satt jo å trålet internett opp og ned etter et nusselig lite krek som kunne flytte inn her i starten av 2017, men da ungen meldte sin ankomst så la jeg hele ideen på hylla fordi jeg har vært borti katter som har blitt sjalu av babyer før, så det ville være slemt å ta inn et dyr i januar bare for å kicke det ut igjen i august. Eller i verste fall avlive den. Så nå blir det isteden katt vinteren 2018, men det å måtte vente med kattedrømmen var faktisk en av de tingene som irriterte meg mest ved denne graviditeten. Det var mer irriterende enn det å ligge ukesvis i strekk med hodet i ei bøtte og vrenge det som fantes av tarmer og innvoller. For det gjaldt jo bare for en liten periode. Kattedrømmen følte jeg var knust for alltid.

For tålmodighet har liksom aldri vært greia mi. Jeg ble jo stresset bare ved tanken om at jeg måtte bære på et annet menneske i ni måneder. Ni LANGE måneder. Det var jo nesten et år! Og jeg hadde jo planlagt så mye for det året… Mest skulle jeg jo gå på fylla, ha sosiale sammenkomster i det nye huset, dra på masse konserter og virkelig rase fra meg nå som vi endelig hadde et sted for oss selv hvor vi kunne bråke og lage liv. Og så skulle jeg få mitt eget kontor! Et fristed hvor jeg kunne prøve å få noe fornuftig ut av de 14 (!) bokprosjektene mine. Og denne fordømte bloggen her. Jeg skulle skrive, tegne, male og være sååå kreativ inne i den lille, etterlengtede hula mi. 
Jeg hadde knapt fått opp tapeten inne på kontoret mitt før det måtte skifte om status til barnerom. 
Det var litt surt. (Det ER surt. Fortsatt.)

Men på den positive siden så kunne jo hende at avholdet ville være bra for den kreative siden min. At jeg ville ha mer tålmodighet til tegning og maling. Og at ordene bare ville flomme ut av hver gang jeg satte meg ned foran pc’en. Uavhengig av hvor jeg befant meg. Kanskje det ikke var så viktig med eget kontor? For jeg hadde jo blitt i overkant vant til å drikke alkohol samtidig som jeg jobbet med både blogg og bøker, for selv om jeg der og da trodde at dette inntaket løsnet på kreativiteten, så kunne det jo være at den egentlig hadde stikk motsatt effekt. Så når kvalmen stilnet og jeg atter en gang kunne sitte oppreist uten å spy, så forventet jeg hjernen ville masseprodusere blogginnlegg og ferdigstille minst ett av de fjorten bokprosjektene mine… Men nå… 6 måneder etterpå så har jeg… Ingenting. Skrivingen min er altså ubrukelig uten alkohol.

Og “ingenting” kommer sikkert ikke som et sjokk for den lille leserskaren min her på bloggen.
For jeg har ikke klart å skvise ut innlegg verken jevnt eller trutt, og jeg kan heller ikke påberope meg at kvaliteten har blitt noe bedre (men helt klart mindre depressiv). Det føles som jeg bruker evigheter på hvert minste lille innlegg, og jeg er i grunn ikke særlig fornøyd med resultatet som postes heller. Jeg gir på en måte litt opp og poster det bare for å bli kvitt hele “problemet”. Og dette til tross for at jeg i løpet av de siste 6 månedene har opplevd å bli… Tålmodig.

For det kan være at tålmodigheten er årsaken til skrivesperren. Vel. I alle fall når det kommer til bloggingen, for der var jo målet mitt stort sett å klage på omverden, dagsaktuelle hendelser og ting som irriterte meg i hverdagen. Nå orker jeg egentlig ikke å bry meg så veldig mye om alle andre, og innlegg som omhandler mer alvorlige ting, som de siste måneders terrorhandlinger, er umulig å ferdigstille fordi jeg ikke klarer å stoppe å grine. Jeg har blitt blaut, men akkurat det håper jeg går over så fort hormonene er tilbake til normalen.
Den nyervervede tålmodigheten har helt klar gjort forholdet mitt til samboeren bedre, og jeg er en mindre fare i trafikken siden jeg ikke lider (noe særlig) av road rage lenger, men jeg hadde jo tenkt å bygge opp et helt bloggimperium på å irritere meg over andre. Hvis dette vedvarer når den nye hverdagen med babyskrik, bleier og lite søvn inntreffer så må jeg seriøst revurdere poenget med denne bloggen. For jeg lover å ikke bli mammablogger. Så fremt det ikke er mye irritasjon å hente der da.

Hageliv

Det har gått noen uker siden sola klarte å trenge gjennom regndekket her i byen, så da terrassen i dag var overfylt av solskinn så jeg mitt snitt til å dodge trening for å slikke sol (selv om jeg i det siste har klart å gjøre en sport ut av det å dodge trening… Jeg skylder på bekkenløsningen). 
I forrige solskinnsperiode fikk jeg også brukt tiden til å luke ugress og holde hagen i orden. Da hadde den heller ikke begynt å blomstre så mye, men takket være et par uker med forholdsvis varm temperatur og bøttevis med vann endret dette seg. Nå ser det nærmest ut som en jungel av rododendron og løvetann der ute. Jeg vurderte å bruke dagen i hagen, men siden mamma (gartner) kommer på besøk til uka så var det egentlig best å la være. Hvorfor stresse, slite og svette meg ihjel når jeg kan få mamma til å gjøre det isteden? 

Jeg tok ikke helt til etterretning det at jeg faktisk begynner å bli voksen. Det å late seg ute på terrassen mens utsikten besto av kaos var faktisk ikke særlig behagelig. Jeg ble stressa.
Prøvde både å løse kryssord, lese en bok og la meg bli oppslukt av smarttelefonen (sistnevnte er jeg særdeles flink til), men de nyervervede husmor-genene ville det annerledes. Jeg måtte gjøre noe.

Foran terrassen har vi en flekk med bark, og opp igjennom denne hadde diverse arter av ugress presset seg gjennom både bark og duk. Jeg kastet meg ut i denne flekken og rev opp det meste av ugress, men siden flekken også er en liten skråning og jeg lider av litt skjev vektfordeling for tiden, så endte det med at jeg bare skled nedover, med løvetann i en hånd og den andre desperat fektende etter noe ikke-eksisterende å holde fast i. Jeg ganske sikker på at jeg skrek også, for hagepartyet til naboen ble plutselig veldig oppmerksom på hva det var jeg drev med. 

I bunnen av denne skråningen ligger gressplenen vår, så det er jo minimalt med skade man egentlig kan pådra seg ved å skli nedover. Trodde jeg. Det viser seg nemlig at hele kanten mellom gressplen og bark består av brennesle. Og jeg tredde begge føttene oppi denne rekka av ubehageligheter. Dette førte til ytterligere skriking, og noe tårer, men på dette tidspunktet hadde heldigvis naboen trukket seg litt vekk fra uteområdet sitt. Det er jo forståelig at de ikke orker å se en halvnaken, skrikende og hormonell kjerring drive å vralte seg rundt mens hun prøver å gjøre hagearbeid.
Dessuten er forholdet til nevnte nabo litt skakkjørt fra før av siden jeg ved flere anledninger har klart å blotte meg for mannen i huset der. 

Jeg kavet meg tilbake i huset, skamfull og brent. Plantet beina i dusjen og fikk kjølt de godt ned, noe som hjalp mye på den brennende følelsen. Deretter satte jeg meg godt tilbake i solstolen og la ned veto for videre hagearbeid. Jeg skulle så absolutt ha ventet på gartneren (mamma), for hagearbeid er åpenbart ikke helt greia mi. Enda. Husmor-genene må visst trenes litt på det området.


Skråningen etter operasjonen min.
Den trenger også litt mer bark, men siden vi skal bygge ut terrassen til
neste år så gidder jeg ikke gjøre noe særlig annet med den i år enn å luke vekk dritt.

Shitty April Fools

Klokken 09:05 i dag morges ringte det på døra og jeg ble møtt av en fyr i knallgule arbeidsklær. “Du må flytte bilen din, vi må ned i kummen. Naboen din er i ferd med å få kloakk inn i kjelleren sin.”
Min første reaksjon var å le. Vi hadde jo et lite hælvete med alt dette da vi flyttet inn i september og min tanke var at det kunne jo ikke skje igjen, så dette måtte være en aprilspøk. Men det var ingen spøk.
Han mannen skulle visst kikke ned i den kummen han, så da var det bare å flytte bilen og håpe at det ikke var noe særlig spennende å se der nede… 

Dessverre var kummen stappet med bæsj. Så det fantes åpenbart et problem et sted, og den uheldige naboen som var i ferd med å få kloakk inn kjelleren antok at feilen lå i det 77 meter lange avløpsrøret som strekker seg over hagen vår. Det ble også antydet at dette kunne være problematisk å spyle seg igjennom, så et-eller-annet sted i løpet av de 77 meterne måtte det antakeligvis gjøres en gravejobb. Og hagen vår er ikke 77 meter lang en gang, så dette ville i så fall gå utover samtlige naboer… Det lukta dyrt, og det stinka jo ikke akkurat lite fra den kummen fra før av.

Forrige gang dette skjedde var på grunn av et brudd hos naboen, så det var en fare for at det kunne være et annet brudd som var årsaken til at det lange avløpsrøret var tett.
Jeg orket rett og slett ikke å forholde meg til noe av det, så etter at bilen var flyttet gikk jeg inn i huset og la meg i fosterstilling. Og gråt. Oppå alt annet som skjer nå om dagen så er en massiv regning det siste vi trenger (men hvem er det som egentlig trenger en uforutsett massiv regning…?). Dessuten var jeg alene hjemme, og sånne kriser takler jeg svært dårlig på egenhånd. 

To timer senere ringte det på døra igjen. Jeg syntes synd på han stakkars mannen som sto utenfor. En ting var at han var dekket i både min og naboens avføring, men da han vekket meg tidligere på dagen møtte han et halvsovende vrak i døra, og han hadde vel forventet at jeg i mellomtiden hadde kommet meg litt til hektene, ikke blitt forvandlet til et enda større vrak. Jeg tror faktisk han skvatt litt.
Etter at han hadde forklart meg ståa beskyldte jeg ham for å komme med en aprilspøk igjen. De hadde tømt kummen, flushet røret og alt så ut til å være i orden! Ja, bortsett fra at vi må finne ut hvorfor det tettet seg i første omgang, men det var i hvert fall ikke behov for noe krisegraving eller andre drastiske handlinger slik jeg hadde sett for meg. Jeg kunne puste lettet ut, selv om det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort…

Huset vårt er delt inn i to avdelinger. Store-avdeling består av gjestetoalett, stue og kjøkken, i Lille-avdeling finner man baderommet, soverommet og to kontorer. Disse avdelingene er separert med en dør, og begge har hver sitt inngangsparti. Inngangsdøra til Lille-avdeling er rett ved kummen som ble spylt i over to timer… Og siden døren inn til Store-avdeling, hvor jeg oppholdt meg, var lukket så oppdaget jeg ikke at spylingen hadde dynket Lille-avdelingen ned i bæsjelukt før jeg åpnet døra og klarte å få den helt for jævlige odøren til å bre seg utover hele huset. Det ble veldig vanskelig å puste uten å kvele seg selv, men vi hadde i det minste klart å dodge en økonomisk krise.
Håper jeg.

Spring is in the air

I helgen var vi virkelig velsignet med herlig vær. På lørdagen satt jeg og søster’n ute på terrassen og solet oss i glansen mens vi pratet piss om alt og ingenting. Samtidig var det ikke til å unngå å se løvet som lå spredd utover gressmatta og behovet for å ta en liten vårrengjøring ute, men når det gjelder å gjøre hus og hagearbeid så griper jeg tak i den første og beste unnskyldningen for å unngå dette. Så fort søster’n hadde dratt sto valget mellom å ta tak i en rake eller bruke resten av den solfylte ettermiddagen til å trene kroppen, så jeg valgte faktisk sistnevnte. Men den hardbarka treningen besto ikke av annet enn en to timers gåtur, men den var sårt trengt siden jeg ikke hadde vært på treningssenteret siden mandag samtidig som jeg måtte å hente meg litt inn etter bursdagsfeiringen til samboeren
Dessuten overbeviste jeg meg selv om at det var langt mer passende å gjøre hagearbeid på en søndag…

Det skulle vise seg vanskelig siden været på søndagen ble langt bedre enn været på lørdagen. Solen steiket og allerede klokken 12:00 viste gradestokken i solveggen nærmere 25 plussgrader og himmelen var skyfri. Jeg bestemte meg for å spise lunsj på terrassen og lese litt i en bok før hagearbeidet skulle få se sitt endelikt.


Det var også viktig å kvitte seg med noe av restmaten fra selskapet….

Det funka ikke siden boka var overraskende spennende (slutten kunne vært bedre da… Skuffa!) og varmen var så kvelende at jeg fant det umulig å ta et eneste arbeidstak. Jeg mener, det var jo ingen vits å slite seg helt ut i solsteika når man bare kunne sitte der og nyte dagen (veldig sånn “nyte, men ikke yte” type situasjon). Og tanken på å dra til treningssenteret var bare latterlig, hvem peser inne på en ergometersykkel når man kan ligge å pese ute i sola uten å gjøre noe som helst?


Men det var faktisk litt vanskelig å kose seg ute på terrassen takket være statuen i hagen.
Det ser jo ut som det sitter et menneske der å furter, HELE TIDEN. Hadde mest lyst til å sparke hele statuen i hodet, men har på følelsen av at det ville gått mest utover foten min…

Spennende bok til tross, jeg klappet helt sammen i solskinnet og våknet i en pøl av svette og spytt to timer senere. Formen var slapp og mesteparten av godsakene på matbrettet var borte. Jeg skulle gjerne skyldt på skjærene våre, men det ansvaret måtte jeg ta selv. Solen var på hell og jeg kjente den dårlige samvittigheten stikke i kroppen over min egen tiltaksløshet og munchies.
Så da var det bare å tre på seg joggebuksa og ta en ny gåtur for å kvele den vonde følelsen. Jeg var fortsatt glovarm etter å ha grillet meg selv i solsteika i nærmere fem timer så gåturen ble tilbragt i t-skjorte og oppbrettet bukse. Jævlig digg der og da…

Mindre behagelig dagen derpå når jeg våknet med tett nese, sår hals og en massiv hodepine.
Jeg gikk i den samme fella som nordmenn flest når gradestokken vipper tjue grader etter en lang og kald vinter: Vi jubler, kaster klærne og tror at sommeren har kommet for godt. Vi glemmer at det bare er sola som varmer og at temperaturen i skyggen er kaldere enn Sibir.
Håper inderlig jeg klarer å huske på dette neste gang det blir varmt… 
Hold deg i sola og kle på deg i skyggen…!