Finally Home

På tirsdag kom endelig samboeren hjem fra ferie og jeg har vært i overkant lovesick siden det. Han delte ikke helt denne entusiasmen, han har jo tross alt vært nedlesset med arbeid siden han kom hjem og har tilbragt vært bidige minutt foran pc’en. En pause innimellom har han derimot fått klemt inn, og da postet han denne videoen her på facebook med teksten “hvordan det er å ha hjemmekontor når dama vil ha litt TLC”….: 

Jeg følte meg litt truffet. Heldigvis kan følelsene mine kjøpes, så jeg holdt kjeft etter at han plantet to sydengaver i henda på meg.


Vi drar alltid på Hard Rock når vi er i utlandet,
og har fått en fin liten samling med diverse glass opp igjennom årene. 
Dette moonshine-glasset ble et morsomt tilskudd til samlingen.


Strandbag! Jeg drasser alltid rundt på mye stæsj, og mer vil det bli…
Fin gave, spesielt siden den var så gjennomtenkt!

Samboeren ble selvfølgelig tilgitt for å måtte arbeide så mye, og jeg har lovet å være litt mindre panda. Dessuten er det jo nødvendig at han tjener masse penger slik at jeg kan få enda flere gaver i fremtiden.

Det er min dag i dag!

I morgen kommer samboeren hjem fra ferie, og i går sendte jeg mamma hjem etter å ha tilbragt den foregående uken sammen med meg. Det betød at dagen i dag var min! Jeg var helt alene og kunne derfor gjøre akkurat som jeg selv ville. 
Først våknet jeg rundt 07:00 om morgenen, men slapp en fis (ganske imponerende siden jeg fortsatt sliter med forstoppelse), snudde meg rundt og sov videre til 11:00. Deretter sto jeg opp for å jobbe litt (les: sende meldekort) før jeg lagde meg en skikkelig sunn frokost:

Etterfulgt av dessert:

Og dårlig samvittighet… Så jeg måtte ut å gå en tur for å døyve den vonde følelsen. 

Noe av formålet med gåturen var egentlig å skaffe mer mat. Jeg gikk innom matbutikken og kom ut med noen bakevarer, sjokomelk, fiskesuppe, pasta formaggio og fiskepudding. Egentlig langt mindre mat enn jeg fryktet på forhånd, så jeg var i grunn meget stolt over byttet mitt. Handleturen ble heller ikke så dyr som først antatt, så det var igjen en slant med kronasjer som kunne brukes i salgshylla på Nille. 

Etter shoppingen fortsatt jeg vandringen rundt på Åssiden og nøt det fine været med et godt soundtrack på øret:

– Aurora “Running With the Wolves (Pablo Nouvelle Remix)
– Darkthrone “Circle the Wagons
– Dark Tranquillity “Encircled
– Fever Ray “If I Had A Heart
– Fugazi “Waiting Room
– Kate Tempest “Europe Is Lost
– Nirvana “Love Buzz
– NOFX “Bob
– NOFX “It’s My Job To Keep Punk Rock Elite
– NOFX “Soul Doubt
– NOFX “What’s the Matter With Parents Today?
– Selah Sue “Crazy Vibes
The Hives “The Hives Are Law, You Are Crime
– Tyler, The Creator “Yonkers

Den varme sola mot huden gjorde at jeg begynte å kjenne et savn etter sommer og brunfarge, og i tillegg så var jeg ganske sjalu på den solbrune samboeren som jeg skulle hente på Gardermoen dagen etter, så på veien hjem hoppet jeg innom solstudioet:


Takk til picmonkey som gjorde dette bildet presentabelt…

Det hjalp egentlig ikke noe særlig på den bleike kroppen min, men det var ganske digg å bli kokt i 15 minutter. Selv om sola er falsk og neppe gir noe tilskudd av D-vitamin, så føltes det fortsatt som en liten energiboost. Nok til at jeg fikk tatt fatt på noen huslige oppgaver da jeg kom hjem som å brette klesvasken, rydde kjøkkenet og sette frem litt pyntegjenstander. 

Og så var det på tide å dytte i seg litt mat igjen, men i motsetning til frokosten så ble lunsjen/middagen en anelse sunnere med to knekkebrød med fiskepudding og kaviar (hvis man ser helt bort i fra bakevarene til dessert…). Maten ble fortært foran TV’en mens jeg så på “Iron Man 2”.
Planen om å bruke dagen til å gjøre noe eksepsjonelt for min egen del begynte å se dårlig ut ettersom kvelden kom og mørket senket seg. Egentlig hadde jeg litt lyst til å gi meg selv en liten make-over ved å farge hår, vipper og øyenbryn samt fjerne overflødig hår andre steder på kroppen, men jeg var redd for å sette i gang noen fargeprosjekt alene i frykt for å rote det til, og hårfjerningen datt ut siden det krevde en viss form for nakenhet og jeg var fortsatt litt satt ut av speilbildet som møtte meg inne på solstudioet. Vi har enda ikke satt opp noen speil hjemme som viser helfigur, og jeg kjente at det er en livsløgn jeg fint kan leve videre på…

Isteden så fikk jeg tømt PVR-boksen for diverse opptak, som “Ingen banker RBK”, “The Walking Dead” og “Geordie Shore”. Og skrevet dette innlegget her. What a day!
Viste seg at den ble som hvilken som helst annen dag.

Substitute for Love

Samboeren ferierer for tiden på Tenerife og før han dro ga han meg denne lille krabaten som selskap og bodyguard, så jeg ikke skulle føle meg alene og redd:

Jeg kalte ham Lille siden han er… vel… liten. Han virket som en hyggelig kar, men i motsetning til samboeren så var han ikke spesielt pratsom. Noe som egentlig var litt digg.
Samboeren snakker jo mer enn et gjennomsnittlig kvinnemenneske.

En annen ting som var digg med samboerens fravær var at jeg endelig kunne tilbringe hele netter i senga. Jeg har slitt fælt med søvnløshet i det siste og da nytter det ikke å prøve sovne ved siden av en som snorker som et lokomotiv. Og skulle jeg mot all formodning sovne så våkner jeg alltid opp i løpet av natta for å tisse, og det er sjelden jeg klarer å sovne igjen om lokomotivet fortsatt er i drift.
Så da er det bare å ta dyna under armen og tusle slukøret (eller forbanna…) ut i stua.

Søndag gledet jeg meg derfor stort til å krype til sengs i fred og fordragelighet, men et par timer før tretthetens inntog dukket det opp en annen mulighet som ikke lar seg gjøre om samboeren er hjemme: Jeg kunne jo se på skrekkfilm! 

Jeg ble selvfølgelig redd. Det var en ræva skrekkfilm (“Ouija“), men litt av handlingen foregikk oppe på et skummelt loft, og loftsluka vår er rett utenfor soverommet så jeg turte ikke å sove der alene. Bamsen Lille skulle jo liksom fungere som bodyguard i samboerens fravær, men han var jo like redd som meg (det syns ikke så godt på bildet. Han har et skikkelig godt pokerfjes), så den første natta måtte vi tilbringe på sofaen. Heldigvis kom mamma dagen etter slik at vi slapp å være alene og redde.

Med mamma i hus slapp vi også alle former vasking. Mamma har nemlig vasking som hobby (eplet falt altså veldig langt fra stammen…), og det kom godt med siden jeg skulle bruke samboerens fravær til å innrede hjemmet vårt.  Men Lille var ikke spesielt behjelpelig med verken vasking eller rydding, noe som tæret litt på det nyetablerte forholdet vårt. Jeg syntes det var skikkelig dust gjort av ham å overlate alt arbeidet til mamma. Hun er jo tross alt tungpustet og i midten av 50-årene (men overraskende myk og bøyelig. Sist jeg prøvde å nå ned til mine egne tær i stående posisjon så svimte jeg av).

Men Lille prøvde heldigvis å gjøre det godt igjen for både meg og mamma, og tok ansvaret for taco-onsdag (jepp, onsdag, ikke fredag. Som nevnt tidligere så lever jeg litt på kanten for tiden). Maten ble skikkelig bamsemums og jeg overspiste som vanlig (nyttårsforsettet som ikke var et nyttårsforsett har altså gått ad dundas).

Noen dager senere dro vi på IKEA og kom tilbake med en bærepose med stæsj og et spisebord, som Lille hyggelig nok tilbød seg å skru sammen. Men da vi var i ferd med å skru på det aller siste bordbeinet så vi at to planker var satt på feil vei så vi måtte skru opp alt sammen igjen.  

Jeg hater jo å måtte gjøre ting om igjen, så jeg bannet og svertet mens jeg skrudde opp det jævla bordet på nytt. Mamma rømte ut på verandaen for å ta seg en blås og bamsen Lille ble plutselig borte. Vi fant ham igjen noen timer senere:

Han har ikke gitt noen god forklaring på hvordan han havnet oppe i den blomsterpotta, men jeg føler at både han og mamma gir meg skylden for dette.
Men jeg ville aldri gjort dette mot basilikumsplanta mi. 

Bamsen Lille har vist seg å være en forholdsvis hyggelig fyr å ha i hus. Han er tidvis hjelpsom og god på taco, men selv om han ikke prater så mye så har han har tatt i overkant mye plass.

Kjenner jeg savner samboeren nå, selv om han fryktelig pratsom og tar, på lik linje med Lille, enormt med plass. Men han er jo så mye bedre! Han gir varme og lange klemmer, og så er han blid hele tiden. Kjære, kom hjem! Vi savner deg!

Life ATM

Life ATM is completely dull.
Det skjer ikke så mye bortsett fra at jeg har fått en fucka døgnrytme, ser mye på TV, freser i kommentarfelt og sliter med forstoppelse.


At jeg er lat og tiltaksløs er ingen overdrivelse.
Denne t-skjorta var en gave fra kjæresten.

Neida. Jeg har faktisk tatt i et par arbeidstak siden samboeren er selvstendig næringsdrivende og har trengt hjelp til å sortere fjorårets regnskapsbilag. Hele januar har stort sett gått til dette og nå begynner det endelig å falle på plass i regnskapssystemet hans, så jeg ser frem til å begynne å leve litt igjen. Være sosial. Bortsett fra samboeren, mamma, søster’n og ei venninne så har jeg knapt sett et annet menneske på flere måneder. Det er like før det begynner å svirre rykter om at jeg er død og begravet i hagen.


Vel. Jeg ser faktisk litt død ut om dagen.

Til helga får vi forøvrig skrudd opp de siste taklistene, og jeg kan endelig bære inn kontormøblene mine og pakke ut av de utallige eskene som står stablet rundt omkring i huset. De eskene får det til å se ut som det bor hoarders her. Samboeren stikker også på sydenferie til uka så jeg full frihet til å dekorere huset som jeg vil. I mange forhold er det kanskje en selvfølge at hunnkjønnet tar seg av slikt, men samboeren er kunstner og mener han har en viss estetisk sans som gjør at han kan bidra sånn interiørmessig. Det er mulig han har noe fornuftig å komme med på det området, men jeg pleier egentlig ikke å høre så godt etter når han prater.

I tillegg til å rydde ut av eskene skal jeg også henge opp gardiner, bilder, handle litt møbler og vaske ned hele huset. Til sistnevnte har jeg selvfølgelig ringt Mamma for hjelp siden jeg lider av klutenallergi og vaskeangst. Her om dagen gikk det et skrukketroll i gangen, et fascinerende lite leddyr, men samboeren mente det hadde flytta inn fordi det er så møkkete her. Selv mener jeg det skyldes vinteren og at skrukketrollene trekker inn i huset fordi vi ikke har noen kjeller.
Uansett så tapte jeg diskusjonen siden det faktisk er møkkete her. 

Men bortsett fra å dagdrømme om interiør og gjemme meg for kjæresten hver gang han begynner å snakke om vasking, så går jo dagene. Som nevnt innledningsvis har jeg fucket opp døgnrytmen min, så jeg er en zombie på dagtid og lys våken på nattestid. Det er forøvrig dølle TV-program på dagen som gjør meg trøtt, og spennende filmer om natten som holder meg våken.
Men sånn ellers så prøver jeg å dytte i meg mest mulig smelta ost i håp om å få løst opp forstoppelsen. Og har fått en ny avhengighet; Forest Fruit te.

To be continued.

Jenta som lekte med ilden

Jeg liker å fremstå som en tøffing.
Som om det befinner seg store, sterke muskler i armene mine. At jeg er uredd, frampå og streetsmart.
Jeg trodde lenge at jeg var tøff.
Som om bragdene til andre hadde en betydning for min karakter. At deres opplevelser var like mye mine.

Men samtlige hendelser senere i livet har gjentatte ganger bevist at jeg reagerer mer som en skadeskutt fugl enn ett besinnet menneske i nødstilfeller.
En gang kjørte jeg av veien på isføre. Jeg skulle bare bytte sang på CD-spilleren, men i det blikket vek vekk i fra veien mistet jeg kontrollen og da det virket nytteløst å rette den opp igjen opplevde jeg at kroppen stivnet. Jeg kan fortsatt huske stemmene fra Tegan & Saras “The Con” i det den gaffateipede mondeoen min smalt inn i en snøhaug (som på sommerstid ville vært en fjellvegg…).
Jeg kunne beskrevet utallige andre slike hendelser, men det får holde med min siste bragd: ill jill leker med ild.

Jeg har aldri vært noe særlig begeistra for ild. Akkurat hvorfor er jeg litt usikker på, men det kan være jeg ble litt traumatisert da jeg i en alder av 6 år holdt på å sette fyr på stua. Jeg har også ved to ulike opplevelser senere opplevd at det har brent i stua. Den ene gangen lå Pappa og sov på sofaen (og stuebordet sto i brann). Den andre gangen lå Mamma og sov på sofaen (og toppen av pianoet sto i fyr). Det er vel kanskje litt logisk at frykten min for ild kan ha noe med de situasjonene der. 

Da jeg var på grunnkurs i Sivilforsvaret fikk jeg forholdsvis god trening på dette med å håndtere brann. Det burde gitt en følelse av trygghet, men alt jeg satt igjen med var en følelse av hvor ukontrollerbart ild og flammer egentlig er. Videosnutter som “se hvor fort et rom kan bli overtent” slår omtrent hver eneste skrekkfilm jeg har sett. Jeg vil gå så langt som å påstå at jeg hater åpen ild. Jeg vil også gå så langt som å påstå at jeg antakelig er det eneste kvinnemennesket i verden som ikke liker stearinlys.

Men så er det jo koselig med peis da. Knitringen og varmen. Jeg var veldig begeistret over peisen i det nye huset, selv om jeg umiddelbart ville bytte den ut med en tryggere versjon. Peisen vi har nå er åpen, det er noe rart med spjeldet og han fyren som vanligvis pleier å tenne opp i den er stor motstander av HMS og generell forebygging, så nervene har gått litt på høygir hver gang ildstedet har vært i bruk.
Etter en måneds tid begynte jeg derimot å føle meg litt tryggere på denne brannfella vi hadde stående midt i stua, og for en gangs skyld skulle jeg overraske samboeren med å komme hjem til en god og oppvarmet stue. Så jeg begynte å fyre i peisen.

Det var egentlig ikke mitt første forsøk, teknisk sett så var det mitt andre, men den første gangen fikk jeg verken fyr på tre eller papir. Det ga meg en veldig ambivalent følelse. Jeg slapp åpen ild, det var jo positivt, men på en annen side så var det jo veldig skremmende. Det å kunne lage ild er jo allmennkunnskap, livsnødvendig kunnskap, men den kunnskapen hadde ikke jeg.
Utallige scenarioer utspant seg i tankene mine. Hva om elektrisiteten forsvant? Eller om jeg ble innesnødd? Eller jaget ut i skogen av blodtørstige zombier? Men den største frykten var jo å fryse ihjel ved min egen peis, og det er verken en behagelig eller særlig staselig måte å dø på, så samboeren ga meg noen tips om hvordan man tenner opp i en peis. 

Og de tipsene fungerte som bare det de! Ikke bare var flammene perfekt sentrert i heisen, men veden tok fort og lett fyr. Jeg stirret på flammene med den samme begeistringen som en småpsykotisk pyroman. Stemningen i rommet økte også i takt med at soundtracket til “Game of Thrones” begynte å spille. Jeg satt meg godt til rette å kikket på mesterverket mitt. For første gang på uker, ja kanskje måneder, følte jeg en liten form for mestringsfølelse. Tårene trillet (det gjorde de for såvidt uansett takket være det uendelige mørket sinnet mitt befinner seg i om dagen, men dette var gledestårer). Jeg begynte å føle håp.


 

Håpet ga litt ekstra boost til å fullføre mitt daværende prosjekt: Å finne baderomsmøbler og fliser. Jeg googlet, skrev i budsjettet, la tidvis på nye kubber, fortsatte baderomsplanleggingen i en halvannen times tid før jeg skulle snike meg til en sigarett i peisen. Lukten av røyk hadde blitt mer distinkt de siste minuttene, men det var jo vanlig at det luktet litt ekstra når man akkurat hadde lagt på en kubbe, ikke sant?

Nei, det er ikke vanlig at nye kubber fører til mer røyklukt. Røyk fører til røyklukt. For da jeg gikk bort til peisen så var hele TV-stua grå. All røyken gikk ut av peisen, ikke inn i pipa slik den skulle. På dette tidspunktet beholdt jeg roen for det var jo bare en logisk årsak til dettet problemet: Spjeldet måtte ha falt ned.

Men spjeldet hadde ikke falt ned. Det sto på nøyaktig samme sted som tidligere. Jeg prøvde å vri på håndtaket, noe som gjorde vondt verre. Innen sekunder kunne jeg ikke se noe som helst foran meg og i ren panikk vred jeg febrilsk på håndtaket. Rundt og rundt og rundt. Helt til selve håndtaket falt av og alt som sto igjen på peisen var en tynn og ubrukelig jernstang. Håndtaket jeg holdt i hånden var like ubrukelig. Røyken veltet fortsatt ut av peisen. Jeg kunne høre knitring, så om jeg ikke kunne stenge spjeldet så måtte jeg i det minste prøvde å gjøre noe med kjernen av problemet! 
Hosten satt lett i det jeg veivet meg gjennom det røykfylte rommet for å finne noe å slukke de glødende kubbene med.

Da bredte nok en panikk seg.
Vi var jo midt i en prosess med å pusse opp både kjøkken og bad…. Vannet var stengt av.
Hva i all verden skulle jeg slukke med? Siden vi ikke hadde vann, så hadde vi heller ikke avløp, så blæra var i overkant full, og jeg vurderte faktisk å måtte ty til en form for urinering, men løsningen havnet heldigvis på en halv redbull, en halvfull pils og x-antall sprut med Cilit Bang. Sistnevnte var forøvrig også den mest effektive, da den fungerte på lik linje som brannslukningsapparat med skum. Røyken begynte å avta, så da var det bare å få opp alt av vinduer og dører for å få luftet ut røyken og lukten av brann. Det varme og koselige atmosfæren samboeren skulle få når han kom hjem var erstattet med en iskald og ildluktende rønne. Og midt oppe i dette sto jeg, oppløst i tårer, hysterisk og fullstendig nedbrutt. 

Situasjonen hadde roet seg betraktelig innen samboeren var hjemme.
Peisen var våt, huset var luftet. Men jeg derimot, jeg var et vrak.
Da jeg møtte ham i døren, hikstende og med trillende tårer, måtte jeg forsikre ham om at ingen hadde dødd og ingenting var ødelagt. Jeg var bare redd.

Han forsto selvfølgelig dette. Jeg ble vartet opp med trøst og klemmer. Fikk ros for at jeg forsøkte.
Og så fikset han håndtaket og tente opp i peisen igjen. Spjeldet så ut til å fungere fint det.