MUSIC 3 – Joy Division “Atmosphere”

3. JOY DIVISON “ATMOSPHERE”

Noen få ord:
Det var under siste episode av serien “Hit&Miss” (verdt en titt selv om det dessverre bare ble med den ene sesongen) at jeg for første gang i livet fikk noen relasjon til Joy Division. Jeg visste om bandet, men interessen var liksom aldri der, noe som skyldtes misoppfatningen av navnet.
Det hørtes jo ut som noe med opphav fra Melodi Grand Prix.

Men så feil kan man altså ta.
Navnet kommer fra boka “The House of Dolls” av Yehiel De-Nur (utgitt i 1955) som omhandler de påståtte bordellene i nazistenes konsentrasjonsleire under annen verdenskrig. I boka blir disse beskrevet som “joy divisions”. Så navnet i seg selv var altså ikke så joyful som først antatt.
Og dessverre var ikke noe særlig annet ved bandet det heller (bortsett fra at musikken deres er sjukt bra da). I tillegg til relativt deprimerende tekster ble det en brå slutt for dem i 1980 når vokalisten Ian Curtis tok sitt eget liv etter å ha slitt med depresjon i en årrekke.

Bandet rakk bare å gi ut to album,Unknown Pleasures” og “Closer“. Men “Atmosphere” er forøvrig ikke å finne på noen av de, da låta først ble utgitt som single i Frankrike mars 1980. Etter Curtis sitt selvmord noen måneder senere ble singelen utgitt på ny i UK og USA, før den fant veien til samlealbumet “Substance” som ble utgitt i 1988. 

De gjenværende medlemmene startet bandet New Order som fremdeles er aktive i dag.
Har til gode å høre noe særlig på de da. Står på to-do lista mi.

Anbefalt spilleliste: Stjernehimmel.

Walk in silence,
Don’t turn away, in silence.
Your confusion,
My illusion,
Worn like a mask of self-hate,
Confronts and then dies.
Don’t walk away.

COVER 1 – Nirvana “Love Buzz”

1NIRVANA “LOVE BUZZ” 

Noen få ord:
Når det kommer til Nirvana så var jeg en såkalt late bloomer (og litt sånn “In Bloom“), mye fordi jeg hater å følge trender og Nirvana var alltid et sånt band man bare måtte like. Så jeg valgte selvfølgelig det motsatte. Det var faktisk en periode hvor jeg trodde at musikken deres antakelig bare ble betegnet som bra siden vokalisten var død. 

Heldigvis klarte en god venninne å få meg over på rett spor. Hun og Dave Grohl, vel og merke.
For populariteten til Foo Fighters var en trend jeg kastet meg på, og som fikk meg til å innse at musikktrender kanskje ikke var så fryktelig teite allikevel. Selv om jeg prøvde hardt å holde på min gamle særhet ved å kun høre på det første albumet deres “The Colour and the Shape” selv om go’låtene fra “One By One” var i vinden (og en sterk bidragsyter til å sette i gang rockefoten min).

Men det tok noen år før jeg virkelig “satte meg inn” i Nirvana. Om jeg hørte på noen av låtene så gikk det som regel i de mest populære fra deres andre utgivelse, “Nevermind“, albumet som virkelig var med på å sette grunge på musikk-kartet. Deres første album, “Bleach“, skulle derimot vise seg å bli en sånn bortgjemt liten perle som jeg skulle oppdage mange, mange år senere. Rettere sagt: I 2016. 

Av alle låtene på “Bleach” falt jeg hardest for “Love Buzz“, debutsingelen deres. Den kom i 1988 og var en cover av det nederlandske psykedeliske rockbandet Shocking Blue’s låt ved samme navn. Låta har en enkel to-akkords grunnlag overstyrt av grumsete gitarspill og en vokal som ikke minner noe særlig om den Kurt Cobain ble kjent for. Selv måte jeg dobbeltsjekke at jeg fortsatt lyttet på Nirvana da jeg hørte gjennom “Bleach” for første gang og “Love Buzz” begynte å spille siden jeg ikke kjente igjen stemmen hans. Vokalen passer forøvrig til den låta, men den er av det litt “mykere” slaget. Stemmen til Cobain pleide jo å være av det litt mer skrikende og skjærende slaget.

All denne Nirvana-mimringen fikk meg forresten til å tenke litt på selve medlemmene. Kurt Cobain er jo til dags dato bandets mest kjente medlem, Dave Grohl som en god nummer to (selv om det finnes en del nye fans av Foo Fighters som ikke vet at han var trommeslageren i Nirvana), men hva skjedde med nummer tre, bassisten Krist Novoselic? Siden Nirvana ble oppløst etter Cobains (omdiskuterte) selvmord i 1994 har Novoselic spilt i ulike band (samt gjort en gjesteopptreden med Foo Fighters), men hans største engasjement har vært i politikken i tillegg til å skrive bok og kaste seg tilbake på skolebenken. I 2016 responderte han på en tweet at han var i ferd med å skrive ny musikk. Så det blir spennende å se hva som kommer fra den kanten i fremtiden.

Anbefalt spilleliste: RockShit.

Would you believe me when I tell you
You are the queen of my heart
Please don’t deceive me when I hurt you
Just ain’t the way it seems

MUSIC 2 – Kate Tempest “Europe is Lost”

2KATE TEMPESTEUROPE IS LOST

Noen få ord:
For noen år siden var jeg opphengt i The Streets, det var på mange måter inngangsporten min til engelsk hip hop. Gode, enkle beats som fikk god flow takket være Mike Skinners cockneyaksent.
Første gang jeg hørte Kate Tempest ble jeg slått rett tilbake til 2004 hvor “Dry Your Eyes” toppet singellistene, uten at jeg skal dra noen flere sammenligninger mellom Skinner og Tempest. Sistnevnte har også en tjukk London aksent, og den bruker hun til det fulle i låtene sine. Hennes andre album “Let Them Eat Chaos” er en perfekt blanding av hip hop og poesi.

Det er et mørke i musikken til Tempest som forsterkes av det politiske budskapet i tekstene hennes. Noen anmeldere mener at hun har et i overkant depressivt syn på verden og ser kun de negative sidene i samfunnet, en konklusjon man lett kan trekke ved navnet på albumet og de 13 sporene det inneholder. “Let Them Eat Chaos” er et konseptalbum hvor syv av låtene er fortalt fra ståstedet til syv ulike karakterer som sliter i urbane London. Fellestrekket er at de er naboer og alle er våkne 04:18 AM under en storm som gjør at de må trekke ut til gaten og møte hverandre for første gang. Tempest selv er fortelleren i alle låtene, og i den første singelen til å bli utgitt fra albumet, “Europe is Lost“, hører vi om Esther, en sykepleier som funderer over alle godene man har i samfunnet samtidig som hun ser fattigdom, urettferdighet og andre mørke sider av menneskeheten.

Selv får jeg gåsehud av teksten, den er skremmende aktuell med tanke på hvor feil fokus mennesker og media har i dag. Først meg selv, så min neste, hvis det er til mitt eget beste. 
Musikkvideoen (opprinnelig en fanvideo laget av Manuel Braun) er en collage av TV og filmklipp fra blant annet presidentvalget i USA, historiske hendelser, statsledere, IS, popkultur, miljøkatastrofer og kjente filmscener som er med på å understreker teksten til Tempest.

Tja, det er kanskje ikke så rart jeg, selvutnevnt pessimist og misantrop (med en dæsj av narsissisme), er fan av denne damen.  

Anbefalt spilleliste: Hip’n’B – The Darkside.

Europe is lost, America lost, London lost
Still we are clamouring victory
All that is meaningless rules
We have learned nothing from history
The people are dead in their lifetimes
Dazed in the shine of the streets
But look how the traffic’s still moving
System’s too slick to stop working
Business is good, and there’s bands every night in the pubs
And there’s two for one drinks in the clubs
And we scrubbed up well
Washed off the work and the stress
And now all we want’s some excess
Better yet; a night to remember that we’ll soon forget
All of the blood that was bled for these cities to grow
All of the bodies that fell
The roots that were dug from the earth
So these games could be played
I see it tonight in the stains on my hands
The buildings are screaming
I can’t ask for help though, nobody knows me
Hostile, worried, lonely
We move in our packs and these are the rights we were born to
Working and working so we can be all that we want
Then dancing the drudgery off
But even the drugs have got boring
Well, sex is still good when you get it

Spotify Shuffle Questions – These Days

Fra spillelista THESE DAYS.

If someone says “is this ok” then you say:
Millencolin “No Cigar
For en flying start! Denne låta handler jo nettopp om det å bli stilt spørsmål som man ikke klarer å besvare riktig eller kult nok (“close but no cigar”). I can relate. Sannsynligheten for at jeg svarer tilfredstillende på spørsmål er forholdsvis liten. Det skyldes at jeg er skikkelig dårlig på kommunikasjon som antakelig kommer av det at jeg hater tørrprat, small talk og øyekontakt. Folk må vanligvis dra svarene ut av meg da jeg er forholdsvis ordknapp mot ukjente eller mennesker jeg ikke føler meg trygg på. Kommunikasjon skal jo også gå begge veier, men jeg sliter med å stille folk spørsmål og engasjere meg i dem og samtalen. Årsaken til det varierer veldig mellom det at jeg ikke tørr å bli personlig med de, eller det at jeg faktisk ikke bryr meg. Uavhengig av hva jeg føler så blir det uansett oppfattet som arroganse. Forståelig nok.
Hovedpersonen i låta klarer derimot å gi faen i kravet om å passe inn og foretrekker å være annerledes. Det hadde vært fint om den delen av låta også passet meg, men selv om jeg liker å være annerledes har jeg også en sterk trang for å bli akseptert. Det er en balanse jeg aldri helt har klart å få til, og med årene har det ført til at jeg oftere trekker meg unna folk fordi jeg har vanskeligheter med å føle meg “hjemme” noe sted. 

What would best describe your personality?
Ed Sheeran feat. Rudimental “Bloodstream

Denne låta handler om Sheeran og den første (og eneste gangen….?) han prøvde MDMA. Jeg kan fint bruke mange av de samme beskrivelsene om meg og alkohol. På gamlejobben ble det faktisk fremmet ett forslag om å la meg drikke i arbeidstiden siden jeg var så mye hyggeligere med promille. Jeg blir, som folk flest, veldig utadvendt og uredd. Av den grunn har jeg begynt å redusere utelivet og festing fordi det gir mange et feil inntrykk av hvem jeg er. De fleste blir driiiiiiiitskuffa når de møter meg edru.

What do you look in a guy?
Deftones “7 Words

Åkei. Ifølge Chino Moreno er “7 Words” antakelig den mest sinna låta han noen gang har skrevet (han var på det tidspunktet 16 år), og sinne er IKKE noe jeg ser etter i en fyr. Faktisk det stikk motsatte. Heldigvis har jeg en kjæreste som er regne tålmodigheten selv. Vi har vært sammen i 12 år og jeg har sett ham sinna sånn cirka syv ganger (alle gangene takket være meg, selvfølgelig). Det tilsvarer omtrent hvor mange ganger han ser meg eksplodere om dagen.
Men vi kan jo se litt bort i fra selve teksten her og konsentrere oss om bandet og hovedpersonen, Chino (som egentlig heter Camillo). Hvorfor han har kalt seg Chino vet jeg ikke, men han er i alle fall stor fan av å bruke chinos. Det kunne jeg godt sett litt mer av hos typen min, men på en annen side…. Da hadde vi kanskje matchet litt for mye:

How do you feel today?
NOFX “Falling In Love

Dette er et av de beste sporene fra deres syvende album “So Long & Thanks For All The Shoes” (åttende om man inkluderer “Maximum RocknRoll“), men også en av sørgeligste sangene deres. Vokalisten Fat Mike skrev denne etter at en god venn og hans kone døde i et flykrasj. 
Denne låta passer både for i dag, for forrige uke, uka før der igjen og garantert neste uke. Jeg tenker mye på døden for tiden, og da spesielt etter begravelsen til en barndomskamerat som valgte å forlate dette livet selv. 

What is your lives purpose?
NOFX “It’s My Job To Keep Punk Rock Elite

Nok et fantastisk spor fra “So Long & Thanks For All The Shoes” og er NOFX sin måte å gi finger’n til de store plateselskapene. Man kan vel si at det å gi finger’n på mange måter er meningen med livet mitt. Jeg prøver jo veldig hardt å akseptere at jeg er annerledes, omfavne det og tørre å stå for mine egne underlige meninger. Jeg må bli flinkere til å gi finger’n isteden for å bli sinna og vanskelig når jeg føler meg misforstått eller utenfor. Bli flinkere til å følge min egen agenda uten å bli flau over at det ikke passer inn hos andre mennesker. 
Jeg har et ørlite håp om at denne nye begynnelsen, denne nye bloggen, vil være behjelpelig med det. Den forrige turte jeg knapt å vise til noen (og hvis jeg gjorde det så hørte jeg sjeldent fra de igjen….). Det var så mye grums, så mange innlegg skrevet i affekt at jeg blir helt kvalm av å tenke på det. Greit at man skal vise verden hvem man er og bla bla bla bla bla, men det går da vitterlig an å trekke pusten og tenke seg om to ganger før man poster noe. Det vil jo hjelpe betraktelig på denne bloggens kvalitet. Håper jeg. 

What is your life motto?
The Rapture “Echoes

Dette er introlåta til den engelske TV-serien “Misfits” (anbefales på det sterkeste!!) og jeg er usikker på hva meningen med den er, men de synger nå litt om dette å konversere (…). 
Man kan jo si at “Echoes” alene passer som et livsmotto. Jeg hater (emphasized) repeterende lyder og folk som gjentar seg selv til det kjedsommelige. Dette til tross for at jeg stor sett går på repeat sjæl.

What do your friends think of you?
Duologe “Get Out While You Can

Ok. Nå syns jeg denne utfordringen begynner å bli litt slem, men med tanke på de lystige kommentarene mine ovenfor angående noe så simpelt som kommunikasjon, så er det kanskje ikke så rart at folk tenker at man må komme seg så langt unna som overhode mulig.  

What is 2+2
The Temper Trap “Sweet Disposition

En låt som handler om det å være barn kontra voksen. 2+2 = Life (42).

What do you think of your best friend?
Beyoncé “Halo

Aaaw. Denne låta handler om det å finne den store kjærligheten, og kjæresten er jo på mange måter min beste venn, så her går sang og utfordring som hånd i hanske. 
Og det er heller ikke kødd når jeg sier at typen er så gjennomført snill at han faktisk har en glorie. 

What do you think of the person you like?
NOFX “Bob

Vel, nå er det jo ikke slik at jeg har noen i kikkerten siden jeg allerede har en kjæreste. Han kan delvis plasseres i samme kategori som Bob, om man konsentrerer seg om den ekte Bob (les NOFX sin biografi “The Hepatitis Bathtub and Other Stories“. Men den likheten er bare en brøkdel da…). Men har jo ei venninne som jeg liker veldig godt da (bare som venn, selvfølgelig), og hun minner meg litt om Bob. Eller rettere sagt: Skrumpleveren hans.

What is your life’s story
Phosphorescent “Song for Zula

Vel, denne låta handler om de negative sidene av kjærligheten. Hvordan den kan endre noen til det ugjenkjennelige, hvordan den kan føles kvelende og hvordan den kan skremme noen fra å åpne seg igjen om man blir såret. Jeg har egentlig aldri blitt ordentlig såret av noen i kjærlighetslivet, men til gjengjeld så har jeg såret ganske mange andre. Meg selv inkludert. De verste smertene i kjærligheten har jeg påført meg selv. Så ja, the story of my life.

What do you want to be when you grow up?
Cold War Kids “Drive Desperate

Vel, jeg vet ikke nøyaktig hva denne låta betyr, men de synger nå mye om at de ikke er alene med å kjøre rundt ute på veien, og det er nok noe jeg burde huske på når jeg selv er ute å kjører. Jeg lider nemlig av en sterk form for road rage, en lidelse jeg håper på å vokse av meg.
Sa den 32 år gamle dama.

What do you think when you see the person you like?
Patrick Wolf “Time Of My Life

Åh, herregud. Av alle låter så kom denne, ei låt som handler om lykken av å komme seg UT av et forhold. Men jeg trodde lenge at Wolf sang “happy without you home” i refrenget (det viser seg at det ikke er noen “home” der…), og det har ofte fått meg til å tenke på kjæresten. Det forrige bostedet vårt som var som en klaustrofobisk skoeske hvor det var veldig vanskelig å utfolde seg. Det var ikke plass til å spre ut papirer, skrivesaker eller andre kreative prosjekter hvis vi begge var hjemme (eller hvis jeg forventet kjæresten hjem om kort tid). Det var veldig hemmende og førte til at jeg foretrakk at han ikke var noe særlig hjemme de siste årene vi bodde der. Nå som vi har fått oss noe større har vi begge fått oss hvert vårt kontor (kjæresten har også fått seg en furtebu. Strengt tatt er det jeg som furter mest i forholdet vårt, så jeg antar at han kommer til å gå inn dit slik at jeg kan furte i fred inne i huset), så hvis den klaustrofobiske følelsen dukker opp igjen så kan man i det minste trekke seg tilbake. 

What will they play at your funeral?
Homicidal Ecstasy “Blood Red Throne

Tja… Kan jeg bytte sang? Jeg føler ikke helt at denne sangen er representativ nok for meg til at den burde spilles av i begravelsen min Jeg har heller ikke noe peiling på hva den egentlig handler om, fordi jeg skjønner egentlig ikke hva vokalisten skriker. Og da jeg prøvde å finne teksten på nettet så viser det seg at ingen andre skjønner det heller.

What is your hobby/interest?
NOFX “Dinosaurs Will Die

I 2000 slapp NOFX albumet “Pump Up the Valuum” og denne låta handler (igjen) om plateselskapene og musikkindustrien (som i dette tilfellet omtales som dinosaurene). Bakgrunnen for låta er den økende fildelingen og det synkende CD-salget som bandet forutså at ville bli de store plateselskapenes fall. 16 år etter så ser man at spådommen deres var korrekt. De store plateselskapene sliter, mens de små og uavhengige klarer seg overraskende bra. 
Om man skal trekke noen sammenligninger mellom låta og mine egne interesser, så må det ganske enkelt være musikken.
Men jeg kan godt trekke en sammenligning mot selve plata og jeg. Valium er fine greier. 

What is your biggest fear?
Katy B “Katy on a Mission

Har ikke helt funnet ut meningen med denne låta, men det virker som Katy er ute på byen hvor hun flørter, drikker og danser. Jeg vil ikke si at offentlig dansing er min største frykt, men den ligger helt klart høyt oppe på lista over ting jeg er redd for (og den lista er lang!). Jeg gjør det ALDRI edru. Og når jeg har gjort det i fylla så får jeg en hælvetes mye angst dagen derpå. 

What is your biggest secret?
Thomas Jack “Rivers

Innerst inne er jeg en optimist.

What do you think of your friends?
NOFX “She’s Gone

I følge denne låta så er alle vennene mine døde junkies. Det er (heldigvis) et godt stykke i fra sannheten. De siste årene har jeg vært i alt for mange begravelser knyttet til rus, men dette har stort sett vært barndomskamerater og folk jeg har hatt litt ute i periferien. Ikke de aller nærmeste. Men det å miste noen… “Now, she’s gone, and it’s not gonna be alright, not for me”.
Det er aldri alright.


Jada. Det er lys i enden av tunnelen.

MUSIC 1 – I Blame Coco “Silencio”

1. I BLAME COCO “SILENCIO”

Noen få ord:
Første gang jeg fikk øynene opp for denne unge damen var da hun slo seg sammen med svenske Robyn og ga ut singelen “Caesar“, en catchy sang med fet tekst, men det er Cocos hese stemme som fanget interessen min mest. Da jeg først skrev om låta på gamlebloggen i 2010 var jeg (faktisk mektig) irritert over at Robyn var med på låta. Jeg hadde fortsatt landeplagen “Do You Really Want Me?” rullende i hodet, men det synet endret seg da hun noen måneder senere ga ut første del av “Body Talk” triologien. Det var jo faktisk mer til den Robyn-dama enn nasal pipestemme og dårlig 90-talls beats.

Synet mitt på I Blame Coco har også endret seg noe siden jeg oppdaget henne sommeren 2010.
På den tiden var hun en slags it-girl, noe takket være kjendisforeldrene artisten Sting og skuespiller Trudy Styler, men hun var aldri interessert i å bli signert til et selskap kun fordi hun var dattera til Sting, så Coco bygde seg opp sin egen stil og var i flere år en populær artist på youtube med sine utallige demoer. Dama har uten tvil arvet litt av rytmen til faren sin, og ikke minst hans kjente og hese stemme (selv om Cocos må sies å være langt hesere), men hun hadde en helt egen sound av indie pop reggae som var så forbasket god at jeg opplevde en aldri så liten form for girlcrush. Låter som “Control” og “No Smile” var for mine ører helt fantastiske, selv om det bare var demos. Jeg gledet meg vilt til debutalbumet hennes som ble sluppet november 2010.

Dessverre ble jeg dødsskuffa.
På albumet “The Constant” virket Coco nesten strippet for ALT som unikt var ved henne. “Caesar” var fortsatt like bra, og spor 6, “Summer Rain“, var jo grei nok. Men jeg hadde nok sett for meg ett langt røffere reggae pop uttrykk, i det minste ett uttrykk som skilte seg ut, men på plata hadde de byttet ut de funky reggaepop rytmene hennes med noe 80-talls inspirerte greier som fikk musikken hennes til å minne meg enda mer om faren hennes.  På det tidspunktet sto det en liten dverg inne i hodet mitt og skrek “HVORFOR?!”. Det eneste jeg kunne trøste meg med var at damen fortsatt hadde bra tekster (og jeg er egentlig ikke særlig interessert i tekster en gang).

If we could only be faster, then we could outsmart time.”

Spor 7 minnet litt om Coco før plateutgivelsen, men så kom det masse poplyder som ødela alt. Spor 8 var ett hakk bedre og i det spor 9 startet begynte jeg å lure på om det ikke var en mørkere versjon av Donkeyboy som kom ut av høyttalerne. Deretter pinte jeg meg gjennom en ny versjon av “No Smile“. Den var så dårlig i forhold til demoen at ørene mine gråt innvendig. 

Jeg savnet virkelig det gamle, og heldigvis var det mulig å oppdrive en del akustiske versjoner av låtene på youtube, så da fikk jeg roet meg litt ned (men det måtte også litt alkohol til).

Det har gått noen år siden jeg lyttet på denne dama, men “Silencio” er like kul og fortjener så absolutt å komme frem i lyset igjen. Og siden jeg først skulle mimre om dama så måtte jeg jo sjekket ut hva det er hun egentlig har drevet med de siste årene og det viste set at hun kom ut med ett nytt album i januar 2016, “Information“, men da under hennes egentlige navn; Eliot Sumner. Må nesten komme tilbake til det albumet, men det første sporet virker lovende. But let’s not jinx it.

Anbefalt Spotify spilleliste i tilnærmet sjanger: Blue Indian Country.