Two Kids

Nei. Slapp av! Jeg er ikke kjørt på tjukken igjen. En unge til med bleieskift, konstant mating og våkenetter er for tiden helt uaktuelt. Det er verken lyst eller ork her i huset til å måtte være mamma for TRE personer. Og det er ikke inkludert meg selv. Dessverre.
For ikke har vi bare en ett-åring (+ 6 måneder) som bruker dagene sine på å smøre inn møblene med kaviar og leverpostei mens hun etterlater en sti av leker og møkkete klær bak seg, men pappaen til denne ett-åringen er like flink, om ikke enda bedre, når det kommer til å etterlate seg spor i form av søppel og smuler. JEG BLIR GAL! Riv ruskende GAL. Hvordan er det mulig at en VOKSEN MANN på 33 ÅR ikke klarer å putte søppel i søppelkassa, skittentøy i skittentøyskurven og oppvask inn i oppvaskmaskinen?!? Hvorfor er han, etter FJORTEN ÅR med masing på dette området LIKE RÆVA?!

Der er jo faktisk ett-åringen i huset langt bedre for hun vil jo hjelpe til med både oppvask og klesvask, hun er bare litt (veldig) dårlig på det (hvis man ikke liker at klesvasken legges i bokhylla og oppvasken spres utover kjøkkengulvet selvfølgelig). Mannen derimot, som har fungert som et oppegående menneske langt lenger enn henne her i livet, ser ut til å ha mistet alle former for heimkunnskap. Bæreposene slenges på benken, sure sokker i hver krok han går forbi (hvor mange sokkepar bruker et menneske i løpet av EN dag??), smuler OVERALT, pantegods på hvert bord og kjøkkenbenk. Nevnte jeg at han er elendig på å putte søppel i søppelkassa…?

Det som er mest baffling med det hele er jo også hvor nonchalant han klarer å legge denne stien av dritt etter seg. Ikke minst syns jeg det er overraskende hvor han får alt det skrotet sitt fra. Men hver bidige gang dette blir tatt opp med ham så glir problemstillingen av som vann på olje. Han mener nemlig at det er jeg som er pirkete og vanskelig. JEG! Som nylig fikk en real omgang med kjeft av min egen mor fordi jeg visstnok bor i en svinesti (og selv om jeg i dette innlegget klager over samboerens dårlige husholdningsegenskaper så var dessverre ikke han skyld i tilstanden som huset befant seg i på det tidspunktet. Det var ene og alene meg, så jeg kan jo ikke akkurat beskyldes for å ha støv på hjernen heller. Jeg har også cirka 1457 hybelkaniner som bevis mot akkurat det).

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget bortsett fra å klage over (den ellers så fantastiske) samboeren min. For enkelte dager gjør han bare ting verre. I dag var en av dem. Det første jeg måtte gjøre i morges var å sope opp alle klærne hans fra badegulvet for å i hele tatt ha plass til å stå der inne. For å så måtte skure vekk størknede spytteklyser fra vasken før jeg pusset tennene mine. Deretter kranglet jeg meg forbi den store haugen med papp som står i gangen, en haug han skulle ha fjernet I FJOR. På kjøkkenet fant jeg kveldens eskapader i form av skittent bestikk, halvfulle saftglass og en haug med SMULER. Jeg hater smuler. Og når ferden gikk videre til stua hvor det befant seg både tomgods og tomemballasje, gjerne krydret med noen godt brukte og illeluktende sokker… Ja, da klikket det for mor i huset.

Og jeg er selvfølgelig ikke særlig stolt av meg selv, til tross for at jeg på mange måter føler at klikkingen var helt berettiget. Problemet var at bebis befant seg i rommet ved siden av og nå har jeg enten traumatisert henne eller vist henne hvordan man utfører et helt eksepsjonelt bra tantrum. Hun har egentlig ikke behov for noen av delene.
OG JEG HAR HELLER IKKE BEHOV FOR EKSTRA ROT. Og jeg antar at samboeren heller ikke har noe behov for kjeft, så jeg syns vi burde inngå et kompromiss. Han rydder mer. Jeg skal være mindre sint. Bebis kan fortsette å være søt.

Hilsen meg, sint og angrende mamma.

En krone her og en krone der

Som nevnt i tidligere innlegg så er jeg aktiv på sparefronten om dagen. Dette innebærer at jeg er en av de raringene som heller bærer alle varene mine ut i to hender enn å bruke en krone på bærepose. Og jeg skal alltid ha med kvittering slik at jeg kan dobbeltsjekke prisene og notere meg hvor mye jeg har spart. Eller tapt. For her om dagen følte jeg meg grundig lurt etter å ha gått igjennom kvitteringene mine.

Jeg oppdaget at jeg ved flere anledninger har blitt belastet 0,99,- til 1,00,- for bærepose selv om jeg har sagt nei og heller ikke tatt i mot en. Til sammen utgjør det kun 2,98,- i regnskapet mitt foreløpig, men det gjelder bare meg. Og kun for de siste månedene. Jeg tenker med gru på hvor mange kroner jeg har blitt snytt for i årenes løp hvis dette er normal rutine for samtlige butikkansatte. Ikke minst hvor mye butikkene tjener på dette hvis de snylter hver kunde for ca 12 poser i året. Det er 11,88,- pr. kunde (gitt at de tar 0,99,- pr. pose). Gjør man dette mot 10 000 kunder så tilsvarer det 118 800 kroner!!

Så dette er noe jeg kommer til å være oppmerksom på i fremtiden, som økonomisk sett er veldig bra, men som gjør at jeg antakeligvis kryper et par hakk oppover på “gal kunde”-skalaen. Det er i alle fall en sjanse for at jeg kommer til å stå i kassa og kreve at de tar den ene bæreposen i retur, noe som i enkelte butikker betyr at man må stå vente på den ene ansatte med returkort mens køen bak meg hoper seg opp i det uendelige. Det ville kanskje være enklere å bare ta i mot bæreposen isteden, men jeg har over hundre bæreposer i skapet, jeg trenger ikke en til. Miljøet har ikke behov for at jeg får en til.
Og så vil jeg jo helst bare spare den krona.

Ting som irriterer

Selv om jeg for tiden befinner meg i en slags tilstand av zen, finnes det fortsatt ting som irriterer meg. Ikke så mye som før, så disse punktene måtte faktisk graves frem fra det gamle bloggarkivet mitt. Men helt ærlig så er nok den eneste årsaken til hvorfor jeg ikke er så irritert nå om dagen det at jeg er arbeidsløs og dermed mindre stresset i det daglige. Med andre ord så har jeg egentlig ikke blitt en bedre person, faktisk, det stikk motsatte siden jeg nå snylter på samfunnet mens jeg ligger på sofaen og fiser.
Men selv om den zen-aktige tilstanden min er midlertidig så er irritasjonene like reelle. Noen av de er av mindre betydning, mens andre er helt nødvendige irritasjoner. Du skjønner forhåpentlig hvilke det er. 

Bildører
Bildører som ikke vil holde seg oppe. Hva er greia? Du åpner døra, stikker ut beina for å gå ut og *BAM*. Døra smeller plutselig igjen over beina dine. 

Bilkjøring
Folk som på død og liv skal kaste seg ut foran deg i trafikken for å så kjøre dødssakte. Hvis du ikke har planer om å holde fartsgrensa, så behøver du ikke på liv og død ligge helt foran og skape kø.

Jeg skjønner heller ikke folk som kjører mellom 60 og 70 km/t, men akkurat når de kommer til forbikjøringsfeltene (eller dugelige strekninger for forbikjøring) så øker de farten til 100 km/t isteden for å la alle de irriterte bilistene bak komme seg forbi.

Egentlig så skjønner jeg veldig lite av andre bilister enn meg selv. 

Homofobe
Man må virkelig være usikker på sin egen seksualitet for å ha problemer med homofili. Hva voksne mennesker samtykker til å gjøre i senga er virkelig ikke andre folks business. Det finnes verre ting, som idioter som voldtar og eklinger som forgriper seg på barn. Det er sjukt kvalmt å høre på f.eks religiøse ledere som fordømmer homofili fordi det ikke er naturlig, men så mener de at incest og voldtekt er en del av Guds plan (typisk “argument” som dukker opp hos enkelte abort-motstandere). Hvis det virkelig finnes et hælvete så håper jeg det er et eget spesielt sted der nede for tullinger som klarer å lire av seg sånn “logikk”.

Pelselskere
Sorry ass, men “de er født i fangeskap” eller “hva med kjøttproduksjonen” holder liksom ikke. Du kler deg i døde dyr for å se pen ut!

Pratsomme folk
Folk som snakker hele tiden.
 Og da mener jeg ikke snakkekicket som vi alle får med jevne mellomrom (mine skjer i kombinasjon med alkohol), men disse slitsomme menneskene som snakker non-stop. Og de slipper faen ikke andre folk til heller, og det er de samme menneskene som også elsker å spore av i sine egne samtaler. Så en historie som egentlig handlet om en kjøretur fra Asker til Drammen inkluderer plutselig hele sykdomshistorikken deres, slektstreet og hva de spiste til middag forrige uke.

Og hva er greia med folk som tror det er passende å innlede en samtale når jeg sitter og peser på en ergometersykkel med en puls på 200?  

Rasister
Seriøst, ingen av argumentene dine er gode nok til å unnskylde holdningene dine.
Faktisk, de er så dårlige at de ikke en gang kvalifiseres som argumenter.
Du er bare en hater.

Telefonbruk
Folk som snakker HØYT i telefonen under middag/lunsj o.l. 
Det er IKKE greit. Skal man snakke i telefonen mens folk spiser så kan man gå et annet sted. Faktisk, det er ikke kult å høre på andre folk skrike inn i et telefonrør uansett hva man driver med. 

Telefonselgere.
Forpulte jævla gribber av noen idioter.
Jeg sa NEI. Hvilken del av NEI forstår du ikke? Jeg gir faen i om jeg får 30, 40 eller 80% avslag. Hvis jeg ikke har bruk for produktet så er det bortkasta penger uansett hvor billig det er! FAEN.

Tunneler uten radiosignaler
Burde ikke være mulig. Vi lever i 2017!

/partially repost

Menn er fra Mars

Og kvinner er fra Tellus. Eller Venus. Eller kanskje fra vi er fra Mars vi og. Men i utgangspunktet skulle man ikke tro at de to kjønnene kommer fra samme planet, det er en del betydelige feil hos det mannlige kjønnet som gjør at det virker helt umulig. 
Jeg skal påpeke en del av mine største irritasjoner i dette innlegget her. Og sånn for å set the record straight; samboeren er ikke ene og alene skyld i alle disse punktene (…), det er også basert på en god blanding av diverse irriterende uvaner fra menn i familien, vennekretsen og fra ulike jobbsituasjoner. Men det anbefales (og  snakker jeg direkte til deg, kjære samboer) at denne lappen printes ut og henges i nærheten av der menn (dvs. deg) ferdes i håp om at noen av disse punktene ikke gjentas.

Badehåndklær
En mann vet ALDRI fargen på sitt eget håndkle, og tar som regel tak i det første tøystykket han finner når han kommer ut av dusjen uavhengig av størrelse, farge og motiv. Den eneste gleden man får ut av det er, i mitt tilfelle, å se en Manchester City supporter tusle rundt i et Liverpool håndkle.
Den store ulempen er hvis jeg ikke har fått med meg at en samboeren har vært bortpå håndkle mitt, og etter en lang og deilig dusj skal tørke vann av ansikt, hår og kropp, og ender opp med at alle disse delene lukter rumpe og balle.
I tillegg har jeg merket meg at menn ikke er særlig flinke til å henge opp håndklærne sine etter bruk, og tror de tørker best på gulvet. Det gjør de IKKE.

Bæreposer
Etter å ha pakket ut alle matvarene legges bæreposen på gulvet eller oppå kjøkkenbenken. Bæreposeholderen som vi brukte 2 måneder på å krangle over hvor skulle plasseres ser ut til å være glemt. 

Matrester
Menn er blinde når det gjelder matrester og matflekker. Matrester i oppvaskummen er ikke uvanlig, heller ikke at hele vasken er innsauset i fett og møkk. Menn ser også konskvent ut til å glemme å ta vekk både kjøkkenklut og oppvaskbørster fra kummen før de heller ut mat og andre ekkelheter i den.
På jobben hadde vi noen fine figurerer som isteden for å helle ut restene fra kaffekoppen sin, kastet innholdet ned i oppvaskkummen. Gjerne fra distanse. Resultatet var brune prikker over hele kjøkkenet.

Oppvask
I forrige århundre hadde vi ikke oppvaskmaskin og samboeren var overraskende flink til å ta oppvaska. Man skulle derfor tro at overgangen til å putte oppvask inn i en oppvaskmaskin ville være enkel, men det var dessverre ikke tilfellet. Det ser ut til å være fysisk umulig for en mann å sette oppvasken rett inn i oppvaskmaskinen. Det settes oppå vaskemaskinen, ikke inni

Det virker også vanskelig å få oppvasken ut av maskinen. Det skal sies at samboeren gjør et par ærlige forsøk, men jeg er som regel nødt til å stable om alt han har tatt ut fordi han ikke klarer å sette det på riktig plass. Og jeg skjønner ikke hvordan han ikke klarer det. Å finne riktig plass er nesten litt som å sette sammen et puslespill; man finner en lignende gjenstand i skapet og setter denne der. Isteden så finner jeg kniver blant gaflene, glass sammen med kopper og boller ved siden av vasene.

Skittentøy
Menn har store problemer med å putte skittent tøy oppi skittentøyskurver. Det legges helst oppå eller ved siden av. Det fungerer IKKE å sortere skittentøyskurvene etter farge da mann garantert vil klare omrokkere på dette selv om han ikke har satt på noen klesvask. Hva han driver med oppi den skittentøyskurven er et mysterium. Som jeg helst ikke vil løse. 

Skjeggstubber
Etter at skjegget faller fra mannens ansiktet er det så godt som ute av mannens sinn. 
Og selv ikke når de kikker ned og ser at servanten er dekket med hår går det opp for dem at det er deres, og at det burde fjernes. Dette er en av de beste årsakene til å støtte skjeggete menn. De barberer seg sjelden, og hvis de er like forfengelige som min egen samboer så benytter de seg av en frisør til å gjøre trimmingen av skjegget, og gjør da håravfallet til noen andre sitt problem (kudos til deg kjære samboer). 

Snorking
Menn har en tendens til å snorke høyt og brutalt. I mitt tilfelle har dette ført til mange søvnløse netter samt at jeg har måtte sove på en del ymse steder. Som da vi var på ferie i Tyrkia og jeg tilbragte hver bidige natt i badekaret. I to uker. 
Hjemme har jeg heldigvis en sofa å krype til når snorkingen til samboeren blir som verst, men det er med stor irritasjon jeg famler meg ut dit. Helst skulle jeg ønske den kødden la seg der, for jeg blir mektig sjalu når jeg finner han i stjerneformasjon i senga, godt uthvilt og med et smil om munnen morgenen etter. Spesielt siden jeg har måtte bruke natten på å krangle med sofaen for å finne en god sovestilling, som i 90% av tilfellene får meg til å våkne med stiv nakke og hodepine.

Tom Emballasje
Ellers kjent som søppel. Det virker også som det er umulig for en mann å ta f.eks en tom melkekartong å kaste denne i søppelkassa når han er ferdig med den. En mann vil mest sannsynlig bare sette den fra seg på kjøkkenbenken, men det finnes også tilfeller hvor han setter den tilbake i kjøleskapet igjen. Alternativt et sted hvor det er totalt ulogisk å ha en tom melkekartong, som f.eks på badet.

Undertøy
Når man har en mann i huset blir plustelig boxershorts med fartstriper en del av bade – og soveromsinteriøret (og noen ganger stuen). Illeluktende sokker kan man finne i alle slags kriker og kroker (en gang fant jeg en sokk blant tallerkene), noe som gjør at de aldri blir vasket samtidig og mann sjeldent får matchende sokker. Dette er selvfølgelig vaskedamen sin feil, og hvis mannen er singel så er det vaskemaskinens sin feil.
Det at sokkene ikke vaskes samtidig er visst også en god grunn til å opparbeide seg et lager av ensomme sokker, som en dag i året får lov til å bli med på speed-date i håp om å bli parret opp med en lignende sokk. 

/repost

Er det ikke deilig å ha noe å hate?

‘Hat’ er et veldig sterkt ord. Hvis noen skrev “jeg hater homser” på facebook-statusen sin så hadde nok jeg (og utallige andre) fyrt av gårde en salve eller to til vedkommende. Forklart dem at slike holdninger uakseptable. Forklart dem at homofile mennesker er helt vanlige mennesker, som deg og meg. Eneste forskjellen er at de foretrekker at partneren har samme type understell som dem selv (men for å være helt ærlig så hadde jeg mest sannsynlig bare trykket på sinnaikonet. Hvorfor bruke ord når man kan bruke emojis?).

“Det er min mening og jeg har rett til å ha den.” Det stemmer, på lik linje som at jeg har rett til å fortelle deg det motsatte. Men sånn for ordens skyld; den eneste grunnen til at jeg gidder å henge meg opp i hatet ditt er fordi det er ødeleggende og destruktivt for andre mennesker. Noe hat må man slå hardt ned på. Det er nødvendig når det går på bekostning av andre, men så finnes det enkelte ting her i verden som det er helt uunngåelig å hate. Og som det er (vel, burde være…) helt akseptabelt at man hater. Som for eksempel snø.

Jeg hater snø. Dypt og inderlig. Jeg kan til nød innrømme at snø er fint når man sitter inne i varmen og ser ut av vinduet. Og snø på julaften er selvfølgelig fint. Alt annet, og da mener jeg absolutt alt annet, som er snørelatert står på hat-lista mi. Så da årets første lass med våt masse datt ned fra himmelen var jeg raskt ute med å fortvile over dette på facebook. Jeg putta til og med inn ordet ‘hater’ i statusen min (ikke at det er så uvanlig for mitt vedkommende altså).

Uavhengig av hva man hater så er hat-ordet så sterkt at enkelte blir fryktelig provosert av at det benyttes. Selv om man hater noe de hater, men spesielt om man hater noe de liker. Som snø. For selv om jeg ikke liker dette våte, kalde og ufordragelige været så har det en enorm fanskare, og problemet med mange av disse er at de ikke ser ut til å forstå hvorfor noen ikke liker snø.
Og det er igjen den holdningen der som provoserer meg. Folk som påstår at “innerst inne så liker du egentlig snø” eller som velger å ikke tro på snø-hatet mitt. Nå, dette er en veldig banal sak, men mange av disse responsene er også ganske vanlige i andre og litt mer alvorlige situasjoner. Som hvis man f.eks sliter med mørke og depressive tanker. “Det er ikke så ille” eller “sånn må du ikke tenke” er vel noe alle som sliter med angst, nerver eller depresjon har hørt en eller flere ganger i løpet av sine tunge stunder. 

Som mottaker av slike kommentarer så føler jeg at saken min (eller problemet) blir bagatellisert. Det er jo faktisk ikke opp til noen andre å definerer mitt forhold til snø. De må gjerne være uenig i det og proklamere hvor mye de elsker denne fordømte istiden, vi kan fint ha en debatt, men jeg finner det problematisk å diskutere med noen som tar utgangspunkt i at jeg ikke vet hva jeg liker eller ikke. Dette er liksom ikke mitt første møte med snø. Jeg har opplevd det før, evaluert alle disse opplevelsene og konkludert med at de fleste av dem er negative. Ergo: Jeg hater snø.

Men så dukker det opp en annen rase i kommentarfeltet, de som ikke ser problemet, bare en enkel, men umulig løsning: “Hvis du hater snøen så mye så kan du jo bare flytte til varmere strøk.” Enkelt og greit. Liksom. Men det er jo ikke det. Enkelt og greit altså. Jeg hadde selvfølgelig flyttet til Spania på dagen om jeg kunne, men livskvaliteten min består av mer enn et snøfritt liv. Her er jo hjemmet mitt, venner, familie og NAV. Det er alt for mye positivt her til at jeg velger å flytte fordi det daler ned hvite flak fra himmelen ett par måneder i året.

Men når det kommer til anti-homoen på facebook hadde jeg nok tenkt det samme. Det at han ikke vet sitt eget beste. At innerst inne så liker han homofile, han har bare ikke møtt mange nok av de, så jeg må fortelle ham hvor skapet står og alle vet jo det at fine og fornuftige debatter starter med nedlatende kommentarer. 

For selv om man vil skrike “din forkvakla idiot” så er det bedre å holde hodet kaldt. Man burde heller spørre vedkommende hvorfor de hater. Men det er så vanskelig å skrive om dette nå. Jeg vil jo helst hyle ut om hvor mye jeg hater USAs 45. president. Jeg vil skrike ut hvor mye jeg hater de som valgte ham. Alle de som stemte på den jævla appelsinen. Men vi kommer jo ingen vei med å hate folk. Vi kan hate meningene deres, vi kan hate det de står for, men i enhver debatt eller diskusjon så får vi gjøre vårt beste for å unngå å gå på person, selv om man blir irritert bare av å se på vedkommende. Selv om man egentlig hater alt ved de. Selv om de spiller skittent. 

Men hvor fornærmet har vi egentlig lov til å bli når folk hater døde gjenstander? Eller noe så uforutsigbart som været? Vi burde jo bli fornærmet når folk viser urett mot andre mennesker, men snø? Det er som å bli grinete fordi noen ikke liker den samme musikken som man selv hører på. Det er like teit som å havne å håndgemeng med noen fordi de syns favorittfilmen din er ræva. Ja, det er kjempesurt å høre at noe som står ditt hjerte nært er forhatt av andre, men tror du virkelig at din rant med en hel masse anekdoter om hvor fantastisk livet ditt har vært takket være snø kommer til å forandre min mening? Jeg har jo bøttevis med negative anekdoter om den samme saken baserte på mine egne opplevelser. Det beste er nok å akseptere at jeg ikke er førstemann til å bli med deg ut for å lage snøengler.

Vi har nok av ting å være grinete på her i verden. Det er nok av faenskap der ute som må adresseres. Plukk heller på de, og la meg sitte inne i fred og gremmes over været.
It’s called pick your battles.


Er heller ingen fan av den nye innkjørselen vår (teknisk sett en nedkjørsel).
Har hittil ikke klart å komme meg ned uten en skramme takket være IS og SNØ.

Og sånn for ordens skyld: Man MÅ ikke like snø selv om man er født og vokst opp i Norge. Dette er en myte på lik linje som det at alle nordmenn er født med ski på beina.