Feliz año nuevo!?

Jada, det er første februar og jeg har på majestetisk vis klart å droppe bloggingen både for den siste måneden i fjor og den første måneden i år. Men jeg lover (igjen) å bli bedre. Æresord. Og denne gangen har jeg faktisk gjort litt tiltak for å være i stand til å gjør det bedre fremover…
En god årsak til hvorfor denne bloggen har ligget brakk i det siste skyldes et totalt fravær av skrivelyst. Etter to år (!) som hjemmeværende har jeg i perioder nærmest spydd bare av å se interiøret her hjemme (eller mangelen på sådan) og selv om jeg til tider har villet skrive ned den ene ondskapsfulle glosen etter den andre om dette ubehaget (og alle andre sider ved det å dasse hjemme blant husarbeid og barnestell), så har selv det bydd meg i mot. Sånn moralsk sett. Tenk, jeg, selvutnevnt sinnablogger og misantrop, har ikke villet skrive kjipe ting på bloggen min for å unngå å gi verden negative ​vibber fordi det føltes feil. Jeg vet ikke om dette tipper meg i retning hippie eller rosablogger

Neida, jeg er jo selvfølgelig bare meg selv. Jeg bare ikke så sikker på hvem det er akkurat nå. Bebis ble nettopp 17 mnd (dvs. 1 år og 5 mnd for de som hater sånn månedsregning. Jeg pleide å hate det sjæl, men det er faktisk sånn av en grunn…!) og har akkurat begynt å blir et eget (trassig) menneske. Og for at jeg skal kunne guide henne rundt i livet og lære henne å være trygg på seg selv, ha selvtillit og selvinnsikt og alt det der, så må jeg jo i grunn ha de tingene selv. Problemet er bare at jeg ikke har prioritert meg selv noe særlig de siste årene, selv ikke garderoben min har noen egenart lenger (ikke at den var så fryktelig unik før, men jeg hadde nå en helhetlig stil bestående av grå klær med hodeskaller) og jeg har knapt møtt en eneste venninne for verken kaffeslabras eller fyllekule. Alle hobbyer og tidsfordriv har blitt nedprioritert grunnet manglende tid, ork og kronasjer. Jeg kjenner ikke igjen ansiktet mitt når jeg ser meg i speilet, håret har gått fra livløst til dødt samtidig som all annen hårvekst ser ut som en hyllest til 70-talls pornografien. 

Alt dette burde ha gjort meg skikkelig depressiv, spesielt med tanke på hvor deprimert jeg har vært før. I mitt tilfelle så har jeg nettopp innsett at jeg egentlig aldri var særlig deprimert. Bare sykelig opptatt av meg selv, mitt og ingen andre. Som i for seg selv ikke nødvendigvis er en dum ting, men når man samtidig har en god porsjon latskap og føler man er berettiget til både det ene og det andre uten å fortjene det så blir jo livet ganske tøft (…). Så på bakgrunn av det så har jeg det i grunn ganske bra. Det har i mitt tilfelle vært ekstremt givende å måtte tenke på noen andre enn meg selv. Ja, også har jeg klart å gå ned i vekt. 13 kilo. Det har gjort ting ganske mye enklere, bokstavelig talt, og ikke minst gitt en følelse av mestring. Dessuten så har jeg fortsatt tre planter fra da vi bodde i leiligheten (for 2 1/2 år siden) som lever i beste velgående (…). Og en levende bebis. Det er jeg ganske fornøyd med. 
Også har jeg fått meg jobb! Det tok tre måneder, 100 søknader og to sammenbrudd. Sistnevnte høres kanskje litt ille ut, men til å være meg så er to sammenbrudd svært lite. F.B. (før baby) så hadde jeg mest sannsynlig brutt sammen en gang om dagen.

Men det er altså den jobben som har trigget skrivelysten igjen. Bak skrivebordet på den nye arbeidsplassen begynte endelig inspirasjonen å dukke opp igjen, ikke minst interessante ideer som følge av at jeg nå nesten har daglige samtaler med andre voksne mennesker. Det er veldig gøy å tilbringe tid med bebis altså, men hun er en elendig samtalepartner. Enten sitter hun bare å bare nikker og sier ja til alt (uten å gjennomføre noe av det hun blir bedt om. Akkurat som faren sin.) eller skriker ut “NEI!” med en så stor kraft at man skulle tro den stakkars ungen var i ferd med å dø (akkurat som moren sin). Jeg tror heller ikke hun vet hva det er hun egentlig sier og ja og nei til noe som gjør hele greia enda mer absurd. Men man blir veldig flink på å snakke neandertalsk da. 
Og litt ​change of scenery gjør veldig godt, bare det å ha en biltur for seg selv 20-30 min om dagen hvor man kan få lov til å tenke i fred og stå på rødt lys uten at noen begynner å skrike er helt himmelsk.
Det er gøy å se bebis utvikle seg til å bli et menneske, men det er jammen digg å kjenne at man er i ferd med å bli et selv også! 


Filter is definitely needed.

79

Neida, jeg har ikke blingset på tastaturet og skrevet feil på den seksuelle stillingen “69”. Jeg er ikke så frigjort at jeg klarer å dele mine seksuelle aktiviteter med gud og hvermann. Tror til og med den stakkars samboeren min syns jeg deler litt for lite av det med ham.
Til mitt forsvar så kan jeg ikke påstå at de kroppslige aktivitetene mine de siste årene har gjort underverker for selvfølelsen. Under graviditeten var jeg flink til å trene helt frem til slutten av andre trimester da en meget smertefull bekkenløsning gjorde sitt inntog. Etter det sto jeg plutselig i fare for svangerskapsdiabetes og selv om mengden godteri var forholdsvis lav så klarte ikke kroppen å skyve unna det minste lille gram med sukker, men selv etter det så la jeg ikke noe nevneverdig på meg. Frem til den siste måneden av graviditeten. Da ga kroppen fullstendig opp og sa “Fuck it! Bare legg på deg 5 kg i uka du, jeg gidder ikke å bry meg!” Selv legen turte ikke å veie meg de to siste gangene jeg var til kontroll, men det skyldtes nok mer at han kom med en høyst upassende kommentar om hvor gøy det måtte være å ta ny personlig rekord da vekta tippet 95 kg (episoden gikk fort inn som en av de mer pinlige øyeblikkene jeg har opplevd på det legekontoret. Vel altså, helt frem til jeg skulle ha den obligatoriske “6 mnd etter fødsel” kontrollen og han rådet meg til å bestille en time hos gynekologen for underlivssjekk og celleprøve… På den tiden var jeg fortsatt helt oppslukt av spareregimet mitt og kunne ikke skjønne hvorfor jeg skulle betale en gynekolog 1000 spenn for å glane inn fødekanalen min når han kunne gjøre det gratis, så jeg nektet og sa at han kunne gjøre det isteden. Igjen opplevde vi en ubehagelig og pinlig taushet. Bedre ble det heller ikke når det viste seg at gynekologstolen hans var plassert med en tynn skillevegg ved siden av venterommet hvorpå han presisterte at hvis jeg skulle si noe underveis så måtte jeg snakke veldig lavt siden det var så lytt der. Å gå igjennom en gynekologundersøkelse, hviskende, med en fyr jeg knapt kjenner og som jeg teknisk sett hadde presset til å glane på underlivet mitt var særdeles underlig. FYI: Jeg har ikke vært hos ham siden og kommer neppe til å ta kontakt før jeg er døende). 
Som sagt var dette to uker før ungen spratt ut, så det er ikke umulig at vekta gikk over 100 helt på slutten der…

Siden den gang har jeg dodget kameraer og sosiale tilstelninger som en sky hund. Våre litt for ærlige venner har heller ikke gjort det bedre når man først har tatt turen ut av huset. “Hvorfor er du så tjukk a?” (latterlig dumt spørsmål…) eller den mindre hyggelig “hvorfor er du så stygg?” (som om jeg var noe penere før…). Noen ganger tenker jeg det hadde vært bedre med flere venninner enn kamerater. De pleier i hvert fall å pakke inn dritten sin. Men det spiller ingen rolle nå lenger… For nå går kroppen min lysere tider i møte! Da jeg gikk på badevekta nylig så lyste et tall mot meg som jeg ikke har sett på lenge… Veldig lenge… 79,6. 79. Under 80. UNDER 80. Vekta mi er faen meg UNDER 80.


Nå er det over en uke siden jeg opplevde gleden som beskrevet ovenfor, og siden har vekta droppet til ytterligere 78,9. Det er vel også viktig å presisere at selv om jeg syns dette tallet er høyt for meg, så er det ikke nødvendigvis slik for andre. Med min kroppsbygning og høyde så skal det ikke mye fett til før jeg ser overvektig ut, dette var jo et problem lenge før jeg ble gravid og etter graviditeten bestemte kroppen min for å endre form og fasong fullstendig. Det siste året har jeg sett ut som en kartong med fett. Men hvorvidt jeg er på vei til det bedre eller om det er godt nok eller whatever aner jeg egentlig ikke. Fordi da jeg leita rundt på pc’en fant jeg nemlig dette bildet her:

Halvveis i graviditeten og helt forferdet over den gigantiske dobbelthaka mi. HAHA. Den er jo ikke gigantisk, den er jo knapt synlig. Ikke er den helt reell heller for jeg presset jo haken inn i ansiktet for å skape en større effekt. Men den dobbelthaka jeg har nå derimot… Den ER gigantisk.

Eller… Er den egentlig det…? 

Vaginamonologen

Det er 4 1/2 måned siden jeg skviset en ananas ut av ratata med et styggfint resultat. Det fine er babyen, det stygge er hvordan understellet har oppført seg i etterkant. Og ved en nylig oppdagelse: Hvordan det også ser ut.
Jeg kastet såvidt ett glimt ned dit like etter at jeg kom hjem fra sykehuset, men da var det så hovent at det var umulig å si noe om hvordan det kom til å se ut til slutt. Nå som stingene er borte og alt ser ut til å fungere forholdsvis normalt fikk jeg en (tåpelig) ide om å ta en ny kikk, for ut i fra hvordan det føles så er ikke alt sånn som det var før. Og ved en nærmere kikk kunne jeg konstantere at ingenting er som før. Ingenting. Det er som om hele vaginaen har sunket inn i kroppen. Ett visst punkt er ikke på samme sted, jeg kjenner ikke igjen kjønnsleppene og selv ikke hullet er det samme. Igjen må jeg referere til Alien; det ser ut som noe utenomjordisk er på vei ut av ratata. 

Noe av dette vil sikkert rette seg etterhvert (håper jeg), men det er også en reell fare for at det kan dukke opp flere problemer. Jeg har faktisk ikke helt oversikt, mye føles annerledes, men det kan jo også bare være en følelse. Hva som faktisk er annerledes, i hvert fall på utsiden, er også litt vanskelig å stadfeste siden jeg aldri har hatt for vane å studere understellet mitt. Ikke tok jeg noe før-bilde heller.

Det er jo litt obvious at man kan få noen bivirkninger etter en fødsel, men det er jaggu ikke noe det snakkes høyt om. For eksempel var det ingen som fortalte meg at det er helt normalt at det i etterkant kjennes ut som innvollene skal skli ut av musa hver gang man står oppreist. Men på en annen side… Hadde jeg visst sånne ting så hadde jeg aldri i verden turt å bli gravid i utgangspunktet. Jeg var jo på forhånd livredd selve fødselen, men den frykten klarte jeg å fortrenge med tanken på at man kunne pumpes full av smertelindring. Noe jeg forøvrig ikke fikk… Og til tross for det så ser jeg i ettertid at fødselen er det minste problemet man får i forbindelse med en graviditet. Det er i alle fall ikke den jeg gruer meg til neste gang. Hvis det i hele tatt blir noen neste gang. 

 


Selv om det ikke ble tatt noe før-bilde så kan jeg jo ta et etter-bilde,
men å publisere noe slikt går sikkert i mot regelverket her på blogg.no.
Så da får dere isteden denne sammenligningen mellom en hai-hjerne og en vagina.

Væsker

Under graviditeten opplevde jeg til stadighet nye kroppslige forandringer som jeg ikke var klar over på forhånd, og som jeg er ganske sikker på ville fungert bra som prevensjonsmiddel om kidsa ble opplyst om dette i seksualundervisningen. Samtidig ville det også vært en ide å informere kvinner litt mer om hvordan det er etter fødsel, sånn for mor, for folk er veldig flinke til å fortelle om hvordan det tyter både bæsj og gulp ut av babyen, men hvordan det er med ting som tyter ut av mammaen er det få som snakker noe om. For en mer ubehagelig orgie av kroppslige væsker har jeg aldri vært borti før.

Den første uka rant det både blod og gørr ut av ratata og dette ble ekstra vondt siden underlivet var sydd sammen på fire steder og var så hovent at begrepet “bollemus” fikk en helt ny betydning. Uken etter det så rant det fortsatt ut av ratata i strie strømmer og da var også melkeproduksjonen ordentlig i gang så det hendte jo at det begynte å renne ut av brystene også. Den tredje uken begynte ting å normalisere seg og jeg begynte å se lys i enden av den våte tunnelen. Dessverre så hadde jeg glemt noe de fortalte meg på sykehuset, at 2-4 uker etter fødselen så ville sårskorpa på livmoren falle av og man ville oppleve blødning igjen. Og da det skjedde så rant det blod ut i strie strømmer, i slik mengde at jeg var nødt til å sove med håndkle i senga og sitte med håndkle i sofaen for å ikke grise ned alt. I dagevis. Men jeg takket meg med at det i denne omgangen heldigvis bare var “litt” blod, og ikke en hel masse andre kroppslige væsker, men der tok jaggu karma rennefart og sørget for at jeg fikk i meg en fordervet yoghurt som førte til at det kom ut væsker i både den ene og andre enden. 

Nå har kroppen kjempet mot denne fordervelsen i over et døgn og den begynner endelig å slippe taket. Gårsdagen var verst der den begynte med smålig ubehag og kuldegysninger før alle sluser åpnet seg. På dette tidspunktet var jeg alene hjemme med bebis, men hadde ikke noe annet valg enn å ringe samboeren for å be ham om å ta over ansvaret da jeg følte at det ikke var helt forsvarlig å legge bebisen i skittentøyskurven hver gang jeg måtte tilbringe over gjennomsnittelige lang tid på badet. En ting var jo at det neppe var særlig behagelig å ligge i den skittentøyskurven, men jeg var jo redd for at stanken skulle ta livet av henne. Dessuten må det ha vært i overkant traumatisk for henne å høre mammaen sin vrenge sjela si ned i en bøtte.

Superpappa tok heldigvis oppdraget med strak arm siden han bare var nede hos foreldrene sine og hjalp til med hagearbeid. Han tok med seg bebis til svigers som sørget for å gi henne masse kos og oppmerksomhet, og jeg priset meg lykkelig for at det var folk rundt oss som kunne stille opp og hjelpe til når formen skrantet. Tankene gikk til alenemødre som i mange tilfeller må klare å håndtere både barnepass og egen sykdom, de er virkelig noen helter! Jeg har hatt denne unge i knapt fire uker, og det er helt utenkelig at jeg ville klart meg uten samboeren. Og mamma. Og svigers. 

En ting jeg fint kunne klart meg uten er alle væskene, men som ei venninne så fint sa “bare vent til ungen får besøk av noro-viruset, det er ingenting i forhold!”. Spennende tider i møte, altså.


Og selv når den verste matforgiftningen herjer så klarer man å ta en selfie…!

Got milk?

Melkeproduksjonen min har økt noe, men ikke nok til å dekke det daglige behovet til lillejenta. Hun tar fortsatt ikke puppen, hver gang jeg dytter den opp i trynet hennes gir hun meg et blikk som sier “hva faen” deretter patter hun på den i to sekunder og sovner. Hver bidige gang. Men om jeg ikke får henne til å die så har jeg i alle fall det perfekte sovemiddelet. 

Det hadde vært litt kjekt å kunne gi henne mat på gamlemåten. Det er litt stress å måtte mate, pumpe og vaske flasker og pumpeutstyr om hverandre. Det føles som om jeg ikke har gjort annet de siste ukene. Og de siste ukene føles som måneder. 
Det er over en uke siden vi kom hjem fra den mindre hyggelige uka på barsel, og jeg dro derfra med amming langt oppe i halsen. Den siste uka har lillejenta fått flaske, morsmelk og erstatning om hverandre, og da vi var på helsestasjonen i dag så hadde hun gått opp ytterligere 300 gram. Vektøkningen går som normalt, og derfor er det trygt å intensivere ammingen igjen. Vi snakket med helsesøster om det i dag, fikk litt råd og resept på en nesespray (!) som får melka til flyte raskere. Helsesøster var veldig tydelig på at det vil bli en intens periode, men jeg gikk ut av helsestasjonen med en følelse av at det hele kommer til å være overkommelig. Og den følelsen varte helt til mitt første forsøk på å amme igjen…

Vi har prøvd det litt nå og da den siste uken, uten skjold, og resultatet ender alltid med at hun sovner. Helsesøster anbefalte at vi fortsatte med skjoldet, spesielt siden det krever litt av den samme sugeteknikken som hun nå er vant med via flaska, og at jeg ventet til hun var skikkelig sulten. Så da hun våknet opp etter en god lur la jeg ungen på ammeputa, putta skjoldet på puppen og satte i gang. Denne gangen endte det ikke med at hun sovna, men fullt ramaskrik.
Jenta var sulten og puppen var lite medgjørlig. Resepten på nesesprayen er ikke innløst enda, så det kan være melkeflowen som er problemet, men inntil jeg får hentet den i morgen så må jeg forsøke å gjøre noen forbedringer når det gjelder både ammeteknikk og ammestilling, for det kan jo hende dette har vært problemet hele tiden. Selv om jeg innerst inne tenker at det er selve puppene mine som er problemet. Det er jo veldig lett å lempe feilen over på det man ikke liker, og jeg har jo stor forståelse for at lillejenta ikke liker de når jeg ikke liker de selv. 

I et forsøk på å bli litt smartere har jeg pløyd internett opp og ned etter triks og råd, men det har i grunn bare gjort meg mer forvirret og sliten i hodet. Amming er åpenbart svært krevende og vanskelig å få til, og det er visst damer der ute som bruker ukesvis, ja, om ikke måneder, på å få til ammingen. Dette beviser i stor grad hvor skjøre vi mennesker er, om man skal sammenligne oss med andre dyrearter på planeten som ser ut til å klare dette på instinkt. Babyer har jo en viss form for instinkter som gjør at de søker etter pupp, viser tegn til å ville suge og diverse andre ting, men for å klare dette så må man tydeligvis legge babyen i en bestemt stilling, dytte puppen inn på en bestemt måte og de må bruke en bestemt sugeteknikk. Jeg var veldig naiv som tenkte at baby + pupp = amming, for det regnestykket er langt mer komplisert enn som så, men jeg håper vi klarer å løse det. Ellers så må hun tilbake på flaska.


Best før, men ikke dårlig etter…!
Ingen dum ide av Q-meieriene å påføre kartongene sine den påminnelsen.
Dette bildet tok jeg 9 dager etter holdbarhetsdatoen og den var fortsatt like fin å bruke i både mat og kaffe. Dette er ikke like gjeldende når det kommer til morsmelk, den har 3-5 dagers holdbarhet i kjøleskapet, men kan stå opptil 4 timer på utenfor kjøleskapet etter nedkjøling.
Lillejenta er bare litt over 2 uker gammel og jeg kjenner allerede på hvor mye jeg gleder meg til vi kan begynne å gi henne fast føde. Pumping, amming og alt det medfører er slit ass!

Barsel

Rett etter fødsel trilles man avgårde til barselavdelingen for komme seg litt til hektene og få opplæring i hvordan man håndterer den nyfødte. På det tidspunktet følte jeg meg som supermamma siden fødselen så og si skjedde uten smertelindring. En tanke sto i hodet mitt: “Klarer jeg dette, klarer jeg alt!”. Det viste seg fort at jeg langt i fra klarer alt, spesielt ikke det mest primære som innebærer å gi ungen min mat… 

Kort tid etter fødselen legger man barnet til brystet for å amme. Melkeproduksjonen har som regel ikke startet på dette tidspunktet, men sugerefleksen til ungen trigger den, så det anbefales å gjøre dette så tidlig og ofte man kan. Mangelen på melk er heller ikke noe problem det første døgnet siden babyen kan leve på reserven den har med seg fra livmoren. Lillejenta vår var derimot vrang på ammingen, hun forsto liksom ikke helt konseptet med puppen før jeg fikk hjelp av et brystskjold (blir som å sette på en plastnippel). Min første tanke når hun ikke tok puppen var panikk, det er jo liksom matstasjonen hennes, men roet meg betraktelig da jeg skjønte at det fantes hjelpemiddel. For jeg har god forståelse for hvorfor hun finner puppene mine vanskelige, jeg liker de jo ikke selv, så store og nippelløse som de er. Vi hadde funnet common ground.

I mitt hode var veien frem videre enkel: Bruke brystskjoldet til melkeproduksjonen var på plass og deretter avvenne henne dette når jeg hadde fått ordentlig tek på ammingen. For med store og vanskelige bryst dukket det opp flere problemstillinger, blant annet dette med ammestilling. Jeg kunne ikke akkurat løftet henne til brystet, siden dette henger langt ned på magen, og når hun lå helt der nede så var det vanskelig å se den lille jenta over alt fettet, så det var vanskelig å se om ammingen foregikk på riktig måte. Dessuten klarte jeg knapt å sitte i mer enn fem sekunder på grunn av alle stingene i underlivet, så i begynnelsen måtte jeg ligge og amme. Det var forøvrig en koselig stilling og jeg følte at lillejenta begynte å få litt tek på suginga. Dessverre var det ikke så mye melk å hente i muggene mine, så det var nok litt vanskelig for henne å forstå hvorfor hun skulle patte på kjøttstykkene. På min side begynte jeg å bli litt stresset over dette, og att på til begynte jeg å stresse over bruken av brystskjoldet. Eller rettere sagt: Omtrent annenhver pleier som kom inn på rommet mitt kommenterte at det var litt dumt å bruke sånn skjold og jeg var nødt til å gjøre det på gamle måten. Flere av de dro og slet i puppen min mens de dyttet det de kunne inn i kjeften på lillejenta uten at hun forsto bruken av hudfliken. Pleierne ble frustrerte, lillejenta ble frustrert og jeg ble frustrert. 

Og det var ikke bare den manglende bruken av puppen som frustrerte meg, men det virket som hver pleier som kom inn på rommet hadde sin egen agenda for hvordan ammingen burde utføres. Den første pleieren som kom med brystskjoldet etter fødselen forklarte at noen bruker dette en gang, andre i noen dager og det finnes de som bruker det gjennom hele ammeperioden. Det var ingen fasit og man måtte finne ut hva som var best for en selv. Og så hentet hun en pumpe som skulle hjelpe meg å sette i gang produksjonen. Pleier nummer to derimot var fullstendig uenig i alt dette. Hun fjernet brystpumpa og var ivrig på å prøve å melke meg så ofte hun kunne for det var best å amme uten skjold.
Morgenen etter kom det atter en ny pleier på vakt, og det var en travel dag. Vi ble lovet dusj av babyen, omvisning på avdelingen og stelleopplæring, men ingen av delene skjedde. Hos meg. Hun som lå på rommet ved siden av meg, som var annengangsfødende, fikk derimot i bøtter og spann. Nå og da dukket det opp en pleier som prøvde å melke meg uten skjold.

Ettermiddagsvakta kom og ønsket om å dusje lillejenta ble fortsatt avfeid, men jeg fikk en rask stelleopplæring slik at jeg kunne skifte bleier sjøl. Det var ganske skummelt, hun var så liten og skjør! Samboeren kommer heldigvis innom så ofte han kan. Vi har sagt i fra at vi ønsker familierom, men foreløpig er det ikke plass. En ny pleier kommer innom og snakker varmt om amming uten skjold og så avslutter hun samtalen med jeg burde rydde nattbordet mitt. En liten detalj, men jeg kjente det kokte innvendig. Samtidig ble jeg sinna på meg selv fordi jeg ikke turte å si i fra, men jeg var jo litt redd for å ta et standpunkt når det gjaldt hele ammeproblematikken. Jeg ante jo tross alt ikke hva det var jeg drev med. 

Nattvakta var lite blid over å bli spurt om dusjing av bebisen. Dette burde jeg ha bedt om før. Dessuten så var det ikke vanlig å dusje ungene etter fødsel, så jeg kunne like så godt ha vasket henne sjøl. Jeg følte meg ubrukelig som ikke har tatt initiativ til vask selv, men på en annen side ble jeg irritert. Dusjingen var jo ikke noe jeg har funnet på selv, men noe jeg ble lovet at skulle skje! At det plutselig ikke er vanlig er det ingen som har nevnt de utallige gangene jeg etterlyste det tidligere. Og det ble heller ingen vask, men jeg får en ny leksjon i hvor viktig det er å amme uten skjold, og så må bebis få morsmelkerstatning siden melkeproduksjonen fortsatt var fraværende. Gleden over å ha blitt mor begynte å synke. Jeg følte meg mislykket, sliten og frustrert. Jeg brukte stort sett natta på å grine.

Dagen etter våkner jeg og ser at rommet ved siden av er ledig. Fortsatt. Ønsket om familierom har tydeligvis blitt glemt, men vi gjør et nytt forsøk og får det heldigvis innvilget. Nå kan jeg ha samboeren hos meg den siste natta og det føles utrolig beroligende, spesielt siden lillejenta begynner å bli vanskelig. Hun vil fortsatt ikke ta puppen, men nå er hun ikke spesielt interessert i å smatte på skjoldet heller. Hun dier i noen minutter før hun sovner, og våkner opp like etter, sur og tverr. Det blir verre for hver time, så vi er nødt til å gi henne morsmelkerstatning igjen. Det roer henne en liten stund og så er hun like vanskelig igjen. Hver pleier som kommer innom lurer på om hun tar puppen, og hver pleier prøver å dytte den ned kjeften på lillejenta. Ingenting skjer. Jeg begynner å føle meg stressa, men samboeren klarer heldigvis å holde både meg og lillejenta rolig. Rundt ett om natta hører vi den verste eksplosjonen i bleia hennes, og etter det forholder hun seg rolig og begynner å smatte på skjoldet igjen. Vi føler at vi har overmannet den første hindringen vår som foreldre. Vi gir hverandre klemmer og high-fives. Hele natta dier lillejenta og det virker som melkemengden min har økt for det kjennes ut som hun suger væske ut av puppen, og hun gjør det med faste og gode tak. Jeg og samboeren gir hverandre nok en high-five og klem. Var vi virkelig klare til å dra hjem?

Dagen derpå er det hjemreise og eksamen er vektkontroll. Lillejenta veide 3350 gram da hun kom til verden, og det er vanlig å miste opptil 10% av denne vekta de første dagene. Vi veier henne og hun ligger på 3060 gram. Deretter ammer jeg henne, etter mye om og men, for hun begynte å bli vanskelig igjen, og så ble hun veid på nytt. Da sto vekta på 3040 gram… Etter et måltid har hun gått ned i vekt. Hun fikk altså ikke noe mat ut av puppen. Jeg klarte ikke å gjøre den ene oppgaven jeg har som mamma: Å gi ungen min næring. Og vi skulle jo liksom hjem. Jeg begynte å få panikk, men holdt det nogenlunde samlet takket være samboeren. Kvelden forløper som de andre: Ny pleier, ny ammeteknikk, nye følelser av å være mislykket og nok en dose med morsmelkerstatning til lillejenta. Utover natta er det tegn til bedring igjen, nye klemmer og high-fives. Vi får virkelig kjenne på hvilken berg og dalbane det er å være foreldre.

Og dagen etter er det nok en runde med veiing og resultatet er det samme. Puppen får henne til å gå ned i vekt og jeg mister fatningen totalt, i den grad man orker etter nesten en uke med lite søvn. Tårene triller mens jeg stirrer i veggen. Hver gang jeg ser bort på lillejenta virker hun tynnere og mer stakkarslig. Dødsangsten min slår inn. Jeg kan ikke ha med henne hjem. Jeg kan jo ikke ta vare på henne!
Samboeren tar nok en gang ansvar og ber meg om å ta en pause fra det hele. Han dytter meg nærmest ut døra, og jeg tar meg en gåtur rundt sykehuset, finner en benk hvor jeg sitter å griner mens regnet høljer ned. Jeg er så trøtt og sliten at jeg knapt klarer å tenke. Telefonen ringer og jeg ser det er jordmoren fra helsestasjonen som fulgte meg underveis i svangerskapet. Det siste jeg orker er nok en jordmor som skal gi meg gode råd og veiledning, men vi hadde egentlig en avtale om hjemmebesøk som må avlyses og avtales på nytt. Jeg er nødt til å ta den. Prøver å samle meg, men bryter sammen igjen når hun spør hvordan det går. Og så hører jeg akkurat det jeg har behov for: At det ikke er så farlig med amminga. At det er like greit å gi flaske. At det er bedre at mor er glad enn lei seg. At det blir folk av de som får morsmelkerstatning også. At jeg er heldig som har litt melk å gi.

Jeg kom inn igjen på sykehuset som et nytt menneske. En tung bør var løftet av skuldrene mine. Plutselig hadde jeg en plan som ville fungere og som ville sikre at lillejenta fikk i seg mat. I mellomtiden hadde samboeren sagt ifra til pleierne om sammebruddet mitt, så de tråkket litt mer varsomt rundt meg, men alle så ut til å reagere positivt på valget mitt. Kvelden går til pumping og mating. Ny vektkontroll dagen etter. Hun var på vei opp og med en sikker plan på hvordan hun skulle få i seg næring så ble vi endelig sendt hjem.

Det har aldri vært så deilig å komme hjem før. Sykehuset, som jeg trodde skulle hjelp meg og lillejenta opp og videre i livet, gjorde ikke annet enn å skape stress og usikkerhet. Det var slitsomt å måtte forholde seg til å så mange pleiere med ulike meninger om babyer og amming. Jeg skulle virkelig ønske at de på barselavdelingen hadde en litt mer unison holdning til bruk av hjelpemidler under amming, og ikke minst komme med alternative måter om ammingen ikke fungerer. De deler jo selv ut en brosjyre fra ammehjelpen, men ved flere anledninger opplevde jeg at pleierne sa det stikk motsatte av det som sto der. En ting som også påpekes fra ammehjelpen er hvor sårbare nybakte mødre er, men det så ut til at var glemt av opptil flere. Man måtte liksom gå til det punktet at man brøt sammen for at de skulle innse at de pushet litt for hardt. Ideelt sett så skulle jeg aldri brutt sammen i utgangspunktet.

Jeg har ikke fått til ammingen enda. For tiden så går det fortsatt i pumping, flaske og morsmelkerstatning, men jeg har ikke helt mistet håpet. Forhåpentlig tar hun puppen når hun har blitt litt større i kjeften, men hvis det ikke skjer så er jeg like komfortabel med å fortsette sånn som vi gjør det nå. Det viktigste er jo at hun får i seg mat og at mamma ikke er unødvendig stressa. 

Følelsen av å føde en ananas

Da har vi endelig kommet oss i hus etter en hektisk uke, og ikke minst den slitsomme forrige helgen hvor det endelig var på tide å trøkke ut bebis.
På TV er fødsler veldig sånn “oh shit! Vannet gikk” og så rusher de avgårde til sykehuset og har en baby noen minutter senere, noe som forøvrig også var tilfellet for mamma når hun fødte både meg og søster’n, så på en måte har jeg alltid hørt at en fødsel kan være ganske “enkel”. 
Men som den pessimistiske siden av meg forventet: Det var faen ikke enkelt.

Stikkingen jeg opplevde natt til lørdag var bare begynnelsen på et lite hælvete. Utover natten forverret den seg noe, men “stikkingen” holdt seg til cirka en til to ganger i timen, og minnet om litt sterke mensensmerter, men som langt i fra er signalet nok om at man er klar for føde. Det er først når det er cirka 3 til 5 minutter mellom riene at man blir tatt inn på fødeavdelingen.
Den optimistiske siden av meg tenkte i starten “dette er jo ikke så ille. Selv med bare 3 til 5 minutters pause så virker disse smertene helt overkommelige. Dette kommer til å gå lekende lett!”

Den tankegangen endret seg radikalt natt til søndag da riene begynte å komme hurtigere og vondere. “Lette menssmerter” var en helt perfekt beskrivelse av det jeg hadde kjent før, men det jeg begynte å oppleve nå… Det var som… Det var som… Det var helt ubeskrivelig jævlig vondt. Som om noen reiv og sleit i hver eneste nerve i kroppen med et rivjern.
En rie varer heldigvis aldri mer enn et halvannet minutt, og er litt overkommelig når man har pauser i mellom, men jeg kjente at manglende søvn begynte å tære på så vi ringte føden rundt 05:00 på morgenkvisten søndag og fikk muligheten til å komme inn for en sjekk.

Men jeg ville jo helst ha litt mer enn en sjekk. Jeg ville legges inn og proppes full av smertelindring slik at verken kropp eller sjel knapt ville være tilstede under fødselen, men i følge jordmor måtte riene stabilisere seg mer siden jeg bare hadde 3-4 cm åpning. Full åpning er 10 cm, så jeg hadde fortsatt en vei å gå. Og siden jeg bare hadde 2 cm åpning på fredag så jeg for meg at dette kom til å bli en laaaang prosess. Og ikke minst langt mer smertefull enn det mitt optimistiske sinn trodde i starten. For med så store smerter når åpningen bare var 3-4 cm så måtte jo full åpning være uutholdelig. Verre enn det pessimisten i meg fryktet på forhånd… Men vi reiste hjem igjen og prøvde å benytte tiden til hvile. Noe som jaggu ikke var lett når smertene red i en gjennomsnittelig hvert femte minutt. 

Heldigvis er samboeren min helt fantastisk. Han lå ved siden av meg i senga og pustet meg gjennom de verste riene og prøvde å holde kontroll på hvor lenge riene og pausene varte, men vi fikk liksom aldri helt tak på det. Noen ganger kom de tett på, andre ganger hadde jeg nesten ti minutters pause, enkelte ganger virket de små og, i forhold til de store, helt betydningsløse. Meldingen fra føden hadde vært klar da vi dro derfra: Riene skulle vare i omtrent halvannet minutt og jeg skulle ha 3-5 minutters pause mellom disse neste gang jeg kom inn. Jeg skulle ha forklart de at jeg ikke er noe rutinemenneske, men siden dette med fødsel liksom er så forbannet naturlig så forventet jeg jo at kroppen min fungerte som den skulle, men det gjorde den ikke…

Da klokken var 13:00 kastet jeg inn håndkle. Riene var langt i fra stabile, men de var vonde og det kjentes ut som ananas var i ferd med å komme ut av underlivet mitt, så vi dro ned på sykehuset igjen. Denne gangen skulle jeg være tydelig på at kroppen min ikke orket noe mer, så her var det bare å kjøre på med smertelindring. Jeg følte meg ganske svak og dum, for med tanke på hvor lang tid det gikk mellom 2 cm og 4 cm, så var jeg vel knapt oppe på 6 cm. Under svangerskapet pratet jordmor ofte om at man finner urkvinnen i seg under fødselen, men det virket ikke som om urkvinnen min hadde fått med seg dette. Mens jeg lå på undersøkelsesbenken øvde jeg på en bestemt tale inni meg – Jeg skulle ikke hjem og jeg skulle ha smertelindring, selv om dette ville være pinglete så tidlig i prosessen.

Isteden ble jeg tilnærmet stroppet fast til senga og sendt av gårde til fødestua. Åpningen var på 8-9 cm og jeg hadde flere jordmødre som sto rundt og gratulerte meg med en god jobb og påpekte hvor flink jeg hadde vært hjemme. Det var litt vanskelig å forstå at de snakket om de mest jævlige timene jeg noen gang har opplevd innenfor husets fire vegger. Nå kom også riene oftere og oftere, men fortsatt uten den intervallen som var forventet. Monitorene de koblet meg opp til bekreftet dette. Her kom det små og store rier om hverandre til jordmødrenes forundring, og uten en eneste pause, men det er jo aldri en regel uten unntak… Men dessverre… Regelen om å gi smertelindring så sent i prosessen… Der kunne de ikke gjøre noen unntak. 

Jeg følte meg snytt. Her hadde jeg ligget hjemme og torturert meg selv i timesvis for å få smertelindring på et akseptabelt tidspunkt og så var det FOR SENT? Hadde jeg hatt ork skulle jeg ha eksplodert, isteden opplevde jeg en liten periode med fullstendig resignasjon. Jeg ville gi opp, men det var jo heller ikke et alternativ. Det var bare å bite tenna sammen og prøve å komme seg gjennom det etter beste evne. Samboeren fortsatte å være helt fantastisk ved å hjelpe med meg pustingen og stryke meg på ryggen, selv om han til gjengjeld ikke fikk noe særlig tilbake enn at jeg holdt på å klemme i stykker hånda hans og rive ham i skjegget. Så han begynte å snakke med jordmor om smertelindring igjen, og de hadde et alternativ; saltvannspapler. Da settes det noen stikk på mage og rygg som sender saltvann under huden og gir en lindrende effekt, men disse var visst litt vonde, som i form av vepsestikk, men i forhold til det jeg opplevde der og da så virket vepsestikk nesten behagelig. Og det var ikke så langt unna. Jeg kjente knapt at de satte sprøytene, men kjente heldigvis at vannet tok vekk de små riene som gjorde at jeg ikke fikk noen pause mellom de store. Det tok også litt, bittelitt, vekk edgen av de største også, men disse ble til gjengjeld verre for minuttet. Den ananasen var virkelig på vei ut.

En viktig greie når man skal føde er å ikke begynne å presse ut barnet før jordmor sier det er klart. Hvis ungen ikke har kommet langt nok ned i kanalen kan eventuelle pressing gjøre at den setter seg litt fast, noe som i verste fall kan forlenge fødselen og gjøre den mer smertefull, og siden jeg sto oppreist i håp om at ungen skulle komme raskere ned så jeg holdt tilbake så godt jeg kunne. Heldigvis oppdaget jordmor at oppførselen min endret seg, og fikk lagt meg ned for det var tydeligvis på tide å sette i gang pressingen. Den siste delen av fødselen skulle i følge henne vare i rundt en time, men jeg var drittlei av å ha det vondt, og da jeg oppdaget at det å presse var langt mindre smertefullt enn riene så var det bare å kjøre på og 20 minutter senere kjente jeg på to store lettelser; den første kom da jeg kjente godt over 3 kilo ramle ut av dåsa og den andre kom da jeg hørte babygråten. 

Minuttene etter det var ganske surrealistiske. Bebis kom på brystet og vi opplevde et ganske touchy øyeblikk, med en tårevåt samboer ved siden av oss som skjelvende klippet over navlesnoren. Vi fikk ligge å nyte det nye tilskuddet til verden i godt over en time mens undertegnede fikk rekonstruert hele underlivet da det hadde revnet i alle bauger og kanter. 
Avkommet viste seg å være den vakreste lille jenta i hele verden. Og jeg vet at det er noe alle foreldre sier, men i dette tilfellet så er det faktisk sant. Hun var også estimert til å være rundt 3830 gram, men kom ut på overraskende 3350 gram (noe vaginaen min takker henne dypt og inderlig for) og var 50 cm lang (eller kort, som samboeren sier. Ja… Han har verdens tørreste humor). 

Nå er hun 6 dager gammel og har virkelig inntatt rollen som den nye sjefen selv om hun ikke gjør stort annet enn å spise, sove og bruke uendelige mengder med bleier. Vi begynner smått å se personlighetstrekk og gleder oss til hun kommer ut av søvnbobla så vi kan bli ordentlig godt kjent med henne. Hun virker ganske kul. Bortsett fra når hun skriker. 


En nydelig og skrukkefri baby! Bortsett fra hendene…
Det ser ut som de tilhører en 80 år gammel mann.

0.7874015748 inches

Det er 8 dager over termin, og jeg har de siste dagene fått høre den ene skrekkhistorien etter den andre om damer som har gått over tiden. At de har gått i ukesvis og at igangsettelse kan gjøre fødselen vondere. At jeg i tillegg ikke har kjent en eneste kynner under hele svangerskapet, og spesielt ikke nå de siste ukene hvor det er mest vanlig, har ført til at jeg har blitt bekymret for at ungen bare kommer til å forbli der inne. Ved 7 dager over så jeg burde jo ha kjent noe

For tiden er bekkensmertene såpass sterke at jeg har tenkt på muligheten for at de tar all fokuset, men dette ble avkreftet da jeg var på sykehuset i dag. Det var en rutinesjekk i forbindelse med overtiden. Først kobles man til en maskin som måler barnets hjerterytme og bevegelser, samt min puls og eventuelle sammentrekninger. Deretter er det ultralyd og eventuell gynekologisk undersøkelse og blodprøver. Under den første målingen lå jeg rolig og avslappet på en benk, ingen smerter, ikke noe ubehag. Jeg snakket litt med jordmor om dette med kynnere og det at jeg ikke hadde kjent noen, men litt ute i målingen viste det seg at jeg har kynnere, opptil flere, jeg kjenner de bare ikke. Så i følge jordmor er jeg av den heldige typen som slipper å kjenne disse, men hun forsikret meg om at når det virkelig starter så vil jeg kjenne det. En unge kommer altså ikke uten noe som helst form for smertefull forvarsel altså.

Legen som utførte ultralyden sa det samme, for jeg pratet litt med henne om kynnere også. Hun tok ultralyden som bekreftet at alt var normalt. Fine bevegelser hos barnet, god gjennomstrømning i navlestrengen og mengden fostervann hadde gått litt ned, noe som er helt normalt på dette tidspunktet i svangerskapet. Vi snakket også litt om dette med igangsettelse for det er visst ikke så unormalt for førstegangsfødende siden de har en tendens til å gå over tiden. Legen selv hadde derimot vært fast bestemt på å ikke sette i gang sin egen fødsel da hun gikk på overtid, noe jeg har hatt litt betenkeligheter med selv. For på en måte er det jo digg å bli ferdig med dette, men på en annen måte så er det bra at alt står bra til med bebisen. Koser hun seg der inne så tenker man jo at det er greit å bare la henne være i fred. At hun er treig er jo vår egen feil, for hun har åpenbart arvet de genene fra både mammaen og pappaen sin.

Men siden jeg var syv dager over tiden og hadde kynnere uten å kjenne noe til disse, så ville legen gjerne kjenne litt på hvor hard livmorhalsen var. Den gir en viss indikasjon på hvor man er i prosessen og jeg fikk også beskrevet hvordan denne mykes opp ved en eventuell igangsettelse. Siden hun bare skulle gjøre en rask undersøkelse slapp jeg å gå opp i gynekologstolen, jeg trengte bare å ta en smålig akrobatisk øvelse for at legen skulle klare å få hele hånda si trøkket opp i underlivet mitt. Ingen av oss var forberedt på det hun skulle finne oppi der. Halsen var visst både moden, myk og hadde 2 centimeter åpning. Så da kunne det ta alt fra noen timer til et par døgn før fødselen var i gang. Jeg fikk ny time på sykehuset på søndag, men legen var ganske sikker på at jeg ville komme inn før det.
Det er 9 timer siden nå og jeg kan ikke si at det har vært noen merkbar endring i formen. Det hender det stikker litt, men om dette er kynnere, rier, bekkensmerter eller gass er rett og slett litt vanskelig å fastslå. Jeg håper på litt mer tydeligere tegn utover morgendagen.

Wish me luck!

Irriterende ting folk sier til gravide

Først og fremst: Det er ikke greit å klå gravide damer på magen, spesielt hvis du ikke kjenner dem! Som regel går det bra hvis folk spør først, men jeg syns fortsatt det er litt kleint. Og ekstra rart når jeg fikk tilsvar på kleinheten min rundt dette med at “en graviditet er for alle, og den må deles”. Det var jeg faktisk ikke klar over på forhånd, og jeg har heller ikke sett dette stå skrevet et eneste sted. For nei! Hvis jeg ikke vil bli tafset på, så vil jeg ikke bli tafset på. Punktum.

Gode råd er bra, men til en viss grad også svært irriterende. Man blir ganske sliten av at de fleste man møter på skal fortelle en det samme om og om igjen. Som at man ikke burde løfte tungt (som jeg ikke vet hva jeg selv er i stand til å løfte), eller hvilken type mat man ikke burde spise.
Enkelte har også misforstått en del anbefalinger og overreagerer ekstremt i forbindelse med dette. Som da ei dame fortalte meg at jeg ikke burde være i nærheten av katter fordi det er farlig (katter kan ha en parasitt som heter toksoplasmose, denne er stort sett ufarlig, men hos gravide kan det føre til spontanabort og misdannelser hos fosteret. Man skal derfor være forsiktig når man håndterer katteavføring, men det er like viktig å f.eks skylle grønnsaker og frukt godt da man kan få i seg parasitten på den måten), eller da ei venninne mente jeg burde ta på meg sko da jeg skulle sitte ute på min egen terrasse (det er ikke farlig i seg selv å gå barbeint som gravid, men det anbefales at man ikke gjør det på områder man ikke er kjent i tilfelle man tråkker på avføring eller rusten spiker).
Jeg er glad for at vi i dag har nok kunnskap til å vite om det ene faremomentet etter det andre, men vi skal ta forhåndsregler, ikke bure oss inne. 

“Er du sikker på at det ikke er tvillinger?”
Å stille spørsmål ved hvor mange barn som ligger i magen min forteller meg at du syns jeg er feit.
Og det er ikke kult.
Faktisk så syns jeg det er skrekkelig hvor vanlig det er å snakke om vekta til den som er gravid, som om det er helt legitimt å nevne at jeg har blitt tjukk i tide og utide. Og hvis jeg er ukomfortabel med dette, og sier det høyt, så avfeies det med at vektøkning i graviditeten er helt normalt, men jeg syns fortsatt ikke det er normalt at folk snakker sånn om kroppen min. Dessverre er jeg ikke så flink til å si ifra når det blir kleint. Som regel sitter jeg bare å smiler og ler med fordi jeg ikke vil høres sutrete ut, men innvendig brenner det. Jeg blir sint, lei meg og såret. For hva om kiloene ikke renner av senere og jeg forblir i denne tilstanden? Jeg var jo ikke akkurat liten fra før av heller liksom… 

“Jaja, du kan jo få en gutt neste gang.”
Dette har jeg kun hørt fra et par eldre damer, men det var til gjengjeld ekstremt ubehagelig. Jeg vet ikke om det skyldtes den snevre tankegangen eller følelsen av at barnet mitt ikke er godt nok fordi det er ei jente. Selv har jeg ikke tenkt noe over kjønnet og ville helst ikke vite noe om det før ungen kom ut. Samboeren var derimot sjukt nysgjerrig, og siden jeg stort sett får det som jeg vil om dagen så skulle han få gleden av å vite kjønnet, men jeg tok det som en liten seier da vi var på ultralyd på sykehuset og bebisen ikke ville snu seg slik at det var mulig å se hvilket kjønn det var. Ikke at det stoppet min bedre halvdel som booket oss inn på en 3D-ultralyd 10 uker senere. Der kunne de stadfeste at det var ei jente (legen viste oss et bilde av kjønnsorganet og sa “her ser man helt klart at det er ei jente”, men for å være ærlig så skjønte jeg ikke hva han mente med “helt klart”. Det så mer ut som trynet til Dr. Zoidberg fra “Futurama”), men vi hadde blitt glade uansett kjønn. Det viktigste er jo en frisk bebis!

“Har du ikke fått ungen enda?”
Næmmen så fint at du syns dette tar litt lang tid da, for jeg syns jo det er helt fantastisk å bruke 9 måneder av livet på å ruge ut en unge og deretter gå over tiden… 
De fleste svangerskap varer i 40 uker (og 2 dager eller noe…), og det er innafor å gå opptil 14 dager over tiden. Etter det så setter sykehuset i gang fødselen. Så det er faktisk ingen som går gravid unødvendig lenge, så det er ikke min graviditet det er noe feil med, men tidsperspektivet ditt.

“Er bekkenløsning virkelig en greie?”
Tydeligvis så finnes det folk der ute i verden som ikke tror på bekkenløsning. Ja, du leste riktig. Det finnes folk som ikke tror at bekkenløsning er en reell ting, det er tydeligvis noe gravide bare finner på for å skaffe seg sympati. Man skal altså presse mellom 2 og 4 kilo gjennom et hull i bekkenet og folk tror ikke at kroppen har en eller annen mekanisme for å forberede seg til dette, en forberedelse som er mer smertefull for enkelte, rett og slett fordi vi alle er forskjellige
Jeg kan i alle fall bekrefte at bekkenløsning finnes (…) og at dette ikke er en vanlig form for stølhet. Smertene jeg opplevde på det verste er helt ulikt noe annet jeg har kjent tidligere, og som jeg inderlig håper på å aldri kjenne igjen. Det verste med bekkenløsningen er hvor uforutsigbar den er. Noe som funker en dag kan plutselig gjøre jævlig vondt en annen dag. Den beste løsningen for meg har vært å variere på å stå, gå, sitte og ligge. Men sistnevnte er jo uungåelig om natta, man må jo ligge å sove, men der komme “heldigvis” den hyppige vannlatingen inn… Det å stå opp hver time for å gå på do har hindret bekkenet fra å stivne helt om natta. Hell i uhell.


Disse punktene er i grunn bare en liten brøkdel av det gravide hører, og her er det bare tatt utgangspunkt i hva jeg har hørt og hva jeg syns har vært ukomfortabelt. Hva folk finner akseptabelt å snakke om når det gjelder en så personlig ting som en graviditet er veldig forskjellig, så en tommelfingerregel er å tråkke litt varsomt rundt gravide. Mange av de går rundt som noen levende hormonbomber, og er nok litt mer sensitive enn det de ellers er, og siden det bare er snakk om en periode i livet så syns jeg vi skal gi de litt spillerom.
Også er det viktig å huske på at selv om man som gravid er nødt til å forholde seg til en del forandringer så ønsker man ikke nødvendigvis å dele dette med gud og hvermann. Ikke spør en gravid dame hvordan unnfangelsen var når du møter henne å butikken, ikke dra opp t-skjorta for å kjenne på magen og ikke overøs de med “gode råd” og personlige erfaringer sånn ut av det blå.  
De fleste av oss ville taklet sånt dårlig til vanlig!


Pregnancy – makes all your shirts into crop tops.

LEI

Det er 7 dager til termin og jeg er lei. Drittlei
Magen er stor, kroppen er tung og jeg blir like depressiv hver gang jeg går på vekta og innser at den kryper opp en kilo i uka. Jeg står der mens det ubehagelige tallet skriker opp til meg mens jeg ber en stille bønn inni meg “please, la årsaken til dette bare være vann”. Det renner jo ut etter fødselen, fett er det derimot litt vanskeligere å bli kvitt, men jeg prøver å ikke tenke sånn alt for mye på det samtidig som det er vanskelig å legge fra seg tanken om at jeg nå er 21 kilo tyngre enn da denne reisen begynte. Og da var jeg ikke akkurat fornøyd med vekta fra før av.

Men det er jo også sånn at kroppen virker verre enn den er på grunn av den store magen og det stive bekkenet som gjør at fleksibiliteten er lik null. I går skulle jeg prøve å skru opp en hylle nederst i klesskapet på barnerommet, men jeg fikk verken bøyd meg inn i skapet for å skru eller karret meg opp igjen for å finne bedre verktøy. Resultatet var at jeg måtte sitte på gulvet i over en halvtime og vente på at bekkenet skulle bli litt medgjørlig så jeg kunne reise meg opp igjen. Telefonen lå i stua og jeg var alene hjemme. Det er kanskje unødvendig å påpeke at 25 av de 30 minuttene var ekstremt dramatiske. Det var i alle fall mye snørr og tårer involvert. 

Og så er det jo heller ikke spesielt lett å holde humøret og motivasjonen oppe når man er trøtt hele tiden. Jeg kan ikke huske sist jeg fikk en godt natts søvn. Det er umulig å finne en god stilling, og hvis man først finner en så koser man seg i cirka ti sekunder før man må opp og pisse for trehundreogfemtiende gang. Jeg pisser så mye at jeg er drittlei det nyoppussede badet vårt. Og baderomsflisa som lignet bittelitt på Donald Trump var morsom en gang i tiden. Nå blir jeg rasende hver gang jeg ser den kun fordi jeg ser den for ofte

Det er vanskelig å finne en balanse. Når man sover og ligger mesteparten av dagen så begynner man å føle seg ubrukelig. Men det går jo ikke an å gjøre noe fornuftig heller uten ubehag, eller i verste fall smerter. Og jeg vil jo gjerne gjøre noe, spesielt siden det kan sette i gang litt action, men siden jeg tilbringer mesteparten av tiden alene så blir man jo litt redd for det også. Så da ender man opp med å vandre i graviditetslimbo. Skal, skal ikke… Sove, tvinge seg selv til å være våken… Gå, stå, ligge… Spise, drikke… Kikke ut vinduet.

Jeg er lei.