Stretch

Nok en ubehagelighet ved denne graviditeten har dukket opp: Strekkmerker
De ligger på undersiden av den gedigne magen, usynlig for det blotte øye, men de har vært merkbare med fingrene… Greia er den at siden det er så mye vann i kroppen får man jo merker i huden av hver eneste folde man har på klærne, så det var først da jeg i går kveld tok meg selv i nøyere øyesyn foran speilet at den brutale virkeligheten åpenbarte seg… Strekkmerker.

Det er jo ikke unormalt å få disse merkene, men det er fortsatt jævlig irriterende. Spesielt siden de har kommet i løpet av de to siste ukene, og man klarer jo ikke å unngå å tenke at man kanskje kunne ha forhindret dette ved å gni seg inn med en eller annen dyr krem. Flere nettsider forteller meg derimot at strekkmerkene er uunngåelige, og at det ikke finnes en krem eller serum i verden som kan forhindre de fra å oppstå. Så det er med andre ord ikke noe jeg kunne gjort, så dette er nok en ting som er samboeren sin feil for uten superspermen hans så hadde jeg jo aldri vært i denne situasjonen i utgangspunktet.

Så denne ungen har å være skikkelig søt så hun kan dekke opp for alle disse misdannelsene kroppen min må igjennom. For ikke å snakke om den nåværende tilstanden på bekkenbunnen min (av alle steder) som får det til å gå smertefulle ilinger mellom underlivet hver gang jeg er i bevegelse. Kroppen har også begynt å lagre vann i såpass mengder at både hender og føtter må mykgjøres hver morgen. Jeg må spe på med ekstra jerntabletter fordi blodprosenten er så lav at jeg knapt klarer å holde øynene oppe i mer enn to timer og nå begynner visst også blodtrykket mitt å øke så jordmor anbefalte mer hvile (!). Dette sjokkerte både meg og samboeren for ingen av oss kjenner noen som hviler mer enn meg.

Selv mener jeg at det er noe galt med hele blodtrykksapparatet fordi jeg alltid må ta testen to eller tre ganger, litt avhengig av om samboeren åpner kjeften sin eller ikke mens jeg har armen i klem. Det kan jo ikke være mulig at blodtrykket er så lett påvirkelig (?!), men samboeren på sin side syns dette oppsummerer meg ganske bra side jeg tydeligvis “fyker i taket for ingenting”. Jeg kan jo være enig i at jeg er noe rask på avtrekkeren når det gjelder sinne, men jeg har jo blitt roligere de siste 9 månedene og hvis det er slik at blodtrykket mitt nesten går i været hver gang samboeren sier noe dumt så er jeg jo i regelrett livsfare hver gang han begynner å snakke.

Det er 23 dager igjen, så jeg får vel bare holde meg mer i ro, smøre meg med lotion og håpe samboeren ikke går meg på nervene. 


Trykksløyfe og strekkmerker.

Pukkelrygg og dobbelthake

Av alle ting så har jeg fått komplekser for nakken min. Etter 11 år bak en kontorpult har jeg fått noe som visstnok kalles “kontornakke”; at den blir så oppblåst at det ser ut som man har en enorm valke i nakken. Vel, det ser ikke sånn ut… Det ER sånn. Det ser faktisk ut som om jeg er på vei til å utvikle pukkelrygg! 

Kontorpulten alene er ikke årsaken til dette problemet. Jeg har jo en elendig holdning fra før av og massive mengder med ekstra fett på kroppen som gjør valken enda større. Men det tar nok en liten stund før vekta kommer av (forhåpentlig) så i mellomtiden prøver jeg å gå rundt med rak rygg og hodet hevet, bokstavelig talt (som for tiden er det ganske enkelt siden plassmangelen i magen krever at man er rakrygget for å ikke miste pusten). Men jeg vet neimen ikke om det vil hjelpe eller om nakken har blitt sånn for alltid. Noe av det er fett, men resten er C1 som har blitt forkrøplet takket være den dårlige holdningen. 

Et annet kompleks jeg har utviklet er av en mindre uvanlig art; jeg er ikke det første mennesket som har klaget over dobbelthake. Det er bare så sjukt irriterende at den nesten var borte i fjor høst (nesten…hvis man så meg fra en veldig spesiell vinkel og jeg holdt meg helt i ro), og nå føler jeg meg som han her:


Davy Jones, “Pirates of the Caribbean”, Walt Disney Pictures.

Det bare henger og slenger under her. I alle retninger. Jeg har et ørlite håp om at deler av den vil forsvinne når graviditeten er over for jeg har hørt noen rykter om at man går ned en del kilo når babyen og vannet kommer ut av kroppen. I tillegg skal visst kiloene også renne av når man begynner å amme, så vi får krysse fingrene for at disse pattene klarer å produsere melk (men med all ubehaget brystene mine har gått igjennom de siste månedene så blir jeg skikkelig skuffa om det ikke blir noe action derfra. Jeg kjenner seriøst ikke igjen mine egne brystvorter lenger. Når de stivner blir de til noen sinnsyke pansernipler, litt sånn som den steinen som finnes inne i fersken. Av alle ting).
Også må man jo bære rundt på denne klumpen og begynne med trilleturer, aktiviteter som også kan bidra til en bedre kroppsform med mindre hake og pukkelrygg. På sikt.
For dette er jo ikke noe jeg har lyst til å stresse noe særlig med rett etter fødselen, da skal man jo liksom bare ta det med ro og kose seg med ammetåka. Det er vel bare ekstra lett å henge seg opp i slike kroppslige greier nå som kroppen buler ut i alle mulige retninger, og man blir en tanke nedstemt hver gang man ser seg selv i speilet og lurer på om man noen gang kommer til å se normal ut igjen.
Vel, så normal som man kan bli med pukkelrygg og dobbelthake.

It’s just my hormones acting up again

Til å være gravid har jeg vært i overkant lite hormonell. Øynene har blitt litt fuktige til tider, jeg har følt meg mer beveget av enkelte hendelser og jeg har en sjelden gang brutt ut i full tut når noe har blitt for sårt eller vondt (som har variert i fra å lese om terrorangrep til å se “Rise of the Planet of the Apes”). Selv i diskusjoner med kjæresten eller andre ubehagelige konfrontasjoner har jeg klart å holde stemmen stødig og tårene innabords. De siste ukene har dette derimot endret seg enormt. Vi er på dag fire denne uka og det har kommet tårer hver bidige dag. Uten at det har skjedd noe annet enn at jeg føler meg trist. 

I dag begynte det forøvrig med en helt forståelig grunn til å grine. Bekkensmertene var helt for jævlig vonde da jeg våknet opp i dag morges, og den eneste løsningen var å legge seg ned å dø. Som i det tilfellet var å trekke dyna godt over hodet og sove videre.
Jeg våknet et par timer senere med moderate smerter og ny livsgnist. For tiden er nemlig moderate smerter det beste jeg kan få. Det gjør alltid vondt et eller annet sted. I bekkenet, i ryggen, i beina, i føttene eller hendene. Det meste går over et par timer midt på dagen før det slår ut i full blomst igjen utpå kvelden. I tillegg til det er jeg drittlei tett nese, tung pust, hyppige dobesøk og den enorme trangen til å sove hele tiden. Akkurat nå har jeg vært våken i tre timer og jeg vurderer om det er på tide å ta en ny lur.

Men det mest slitsomme nå om dagen er all grininga. Som sagt så våknet jeg jo med en ny livsgnist, og denne kunne jo brukes til å endelig pakke ferdig fødebagen. Den skal inneholde diverse ting man kan trenge på sykehuset. Klær til meg og samboeren, toalettsaker og lesestoff. Jeg pakket en egen bag med klær, bleier og diverse til bebisen. Fylte en pose i kjøleskapet med kjeks og et par bokser cola zero. Det høres jo sikkert bra ut, tenker du. Det tenkte jeg og et øyeblikk, før jeg innså at jeg ikke aner noe om hva det er jeg egentlig pakker til og før jeg visste ordet av det lå jeg i fosterstilling og gråt i senga fordi jeg var overbevist om at alle sykepleierne kommer til å synes at jeg er kjempeteit og at de alle har en slags superevne som gjør at de klarer å bedømme om noen vil bli en god mor basert på hva de har pakket med seg i denne fordømte bagen. 

En liten stemme langt inne fortalte meg at jeg kanskje ble litt lettere berørt fordi jeg ikke hadde spist noe. Så jeg krøp ut av sengen, varmet en bolle med pasta tortellini og satte meg i solsteika på verandaen. Det var utholdelig av flere grunner. Varmen var intens og det rant svette fra hver eneste valke på hele kroppen, dessuten var jeg egentlig ikke sulten så hele affæren ble bare slitsom. Så jeg bestemte meg for å rydde litt inne isteden, men brøt fullstendig sammen igjen da jeg ble møtt av en horde med bananfluer inne på kjøkkenet. Jeg. Hater. Bananfluer. Og jeg aner ikke hvor de holder til, og jeg orker egentlig ikke finne ut av det heller. Så jeg forskanset meg i stua. Hylgrinende og hyttende med neven mot bananfluene som åpenbart syns det var en god ide å følge etter. Jeg har i åresvis levd etter det at man ikke skal drepe dyr, selv ikke insekter, bare fordi man finner de irriterende. I dag har jeg drept over 30 bananfluer. Og jeg orker ikke å skamme meg over det en gang.

Igjen dukket det opp en stemme langt bak i hodet. Denne gangen var det samboeren sin, fordi jeg hadde et vagt minne om at han hvisket meg noe i øret før han dro på jobb i dag. Noe om at han hadde lagt opp arbeidsplanen sin slik at han endelig skulle få en frihelg. Og denne ville han tilbringe med meg! For å forsikre meg om at dette ikke var noe jeg hadde drømt så ringte jeg samboeren så fort tårene var tørket og stemmen var stødig. Jeg rakk egentlig ikke komme til spørsmålet mitt før han kunne bekrefte at han ville være ferdig med den ene jobben sin i dag, ganske tidlig og faktisk, før han så skulle ta turen på en fest. EN FEST! Tårene var tilbake i full mundur og jeg skiftet mellom å være lei meg og sint. Sint på han fordi han skulle ha det gøy. Sint på meg selv fordi jeg åpenbart hadde et stort problem med at stakkaren skulle kose seg. Sint fordi jeg ikke klarte å bestemme meg om dette var greit eller ikke. 

Jeg kom selvfølgelig frem til at det ikke var greit, men jeg gadd ikke lage noe fuzz så jeg bestemte meg for å late som at alt var i orden. Men sannheten er at jeg er skifter mellom å være sur, med god grunn, til å grine fordi jeg egentlig er sur, uten god grunn. Forrige helg arrangerte kameratene hans en babyshower for ham, noe som egentlig var en gedigen fyllefest som skled over til supersøndag. Et sted bakerst i hodet mitt så innbilte jeg meg at det ville være den siste utblåsningen hans før ungen spretter ut, og selv om det teknisk sett er 8 dager til det er innafor å føde så får jeg panikk over at han kanskje ikke er i stand til å hjelpe meg om noe skulle sette i gang før den tid.
Det, også den forbanna sjalusien over at han kan henge sammen med vennene våre, for selv om jeg kunne blitt med så er ikke akkurat drita fulle folk i parken det jeg trakter mest etter akkurat nå.
Og så blir jeg ekstra sur på meg selv fordi jeg ikke klarer å bestemme meg! Det ene øyeblikket så biter jeg tenna sammen og tenker at dette ikke er noen stor greie, før tårene så er tilbake i full blås igjen og det føles som om livet er ødelagt fordi han kan gjøre noe jeg ikke kan, og fordi jeg er drittlei hele denne tilværelsen og jeg vil bare få den forbanna ungen ut så jeg kan PUSTE igjen, gå oppreist og slippe en fjert når jeg selv føler for det. Og nå griner jeg fordi det eneste stedet jeg føler for å lufte noen av disse tankene er på en jævla blogg, fordi hvis jeg tar opp telefonen og prøver å prate med noen om dette så er jeg redd snørr, tårer og ord blir så intenst smuldret sammen at vedkommende på andre siden av telefonrøret kommer til å tro at noen har dødd. 

Det er nok best jeg går å legger meg litt igjen.

Wobbling

En graviditet er, og oppfattes, ulikt av de gravide. Siden jeg har morkaka foran på magen ble jeg på den første ultralyden fortalt at det ville gå omtrent frem til uke 25 før jeg ville merke noe særlig til bevegelser fra barnet. Da uke 25 kom og både spark og slag var ganske så sterke skjønte jeg at dette var noe jeg egentlig hadde opplevd allerede fra uke 17, men ved tidligere anledninger trodde jeg det var gass som trengte seg frem nede i magen (mye fordi jeg ofte fjertet i forbindelse med disse bevegelsene). De siste ti ukene har det ikke vært noe tvil om hva som er bevegelser fra babyen og ikke, jeg har i alle fall aldri opplevd at mine egne organer prøver å banke meg opp innvendig, for det er akkurat det babyen har bedrevet med. Banking. Spesielt fra klokken 23:00 om kvelden og til 08:00 på morgenen. Dette har gjort nattesøvnen utholdelig. Og den har jo ikke akkurat vært fin fra før av takket være Mr. Snork-a-lot. Det, og behovet for å pisse hver halvtime da (men det er jo både babyen og Mr. Snork-a-lot sin feil…Jeg er bare en uskyldig part i det her).

Nå har heldigvis sparkingen og hamringen gått over til litt mer behagelige bevegelser. De er mykere, mer dyttende enn intense slag og spark. Dette er nok fordi det ikke så mye spillerom for babyen der inne lenger. Før kunne hun jo ta både saltomortaler og andre akrobatiske øvelser, men nå kommer tiden hvor ungen begynner å ankre seg fast og gjøre seg klar for å rotere ut tunnelen, ellers kjent som fødselen. Men jeg håper også at det skyldes at hun har blitt roligere og fått noe mer kontroll over seg selv. I flere uker har jeg vært oppriktig bekymret for å få en voldelig ADHD-unge med hang for å være oppe hele natta. 

Men selv om det på mange måter er fint, og nødvendig, å kjenne at barnet lever, så er det jo også veldig creepy. Spesielt når man har vært så dum å sett både “Alien” og “The Thing” i begynnelsen av svangerskapet. Til tider kan det være skummelt å kjenne noen hamre på innsiden av en, som om det desperat prøver å komme seg ut. 
Men nå er det ikke bare hamring lenger, nå kan man nemlig begynne å se magen bule utover. En albue her, en fot der. Tror jeg. Som sagt så ligger morkaken foran på magen, så med den og pondusen min er det mye lag som ungen må presse seg igjennom, så det er vanskelig å se hva som er hva, jeg kan bare basere bevegelsene på hvordan hun ligger. Og prøve å unngå å se for meg dette:

34 dager igjen…

Bloody Thursday

Torsdag ble en rar dag. 
Jeg våknet rundt halv fem om morgenen, gikk på do og oppdaget til min store forskrekkelse at det var blod i do, blod på dopapiret, blod nedover beina mine og blod i senga. Faen.
En rask samtale med føde – og barselavdelingen på sykehuset konkludert med at jeg måtte ta en tur inn. Samboeren var på jobb i Horten, men Mamma hadde campet på sofaen, så hun holdt meg med selskap ned til sykehuset. Vi bor knappe ti minutter unna, så turen gikk raskt. Og i stillhet. Ingen av oss ville si noe. Begge håpet på det beste og fryktet det verste.

Mottakelsen var god. En rolig dame tok med meg inn på et undersøkelsesrom, spurte meg diverse spørsmål før hun koblet meg opp til et apparat som skulle overvåke hjertebanken til bebisen. Før dette hadde jeg forholdt meg rolig, for selv om mengden blod hadde vært stor så hadde jeg ikke smerter, og blødninger er egentlig ikke så uvanlig, men man har jo alltid den “tenk om”-tanken liggende bakerst i hodet. Men like før hun skrudde på apparatet kom frykten for at vi kunne bli møtt med stillhet. Da hjertebanken startet begynte tårene å trille. Den hørtes fin, sterk og normal ut. Bebis var ok.

Etter å ha hørt på hjertebanken og registrert spark og bevegelser i en halv time ble jeg flyttet over til et rom for ultralydundersøkelse. Her kunne de virkelig bekrefte at alt var i orden med ungen. Mengden fostervann var normalt og bebisen hadde alle trivselstegn. Det var fortsatt ikke mulig å se hvorfor jeg blødde, så jeg måtte over i den gynekologiske stolen. Slike undersøkelser har jeg gjort jevnlig siden 16 års alderen, uten at de har plaget meg noe særlig, men å få diverse utstyr trøkket opp i musa mens man er tissetrengt og har et sårt bekken førte til at undersøkelsen havnet på topplista over ubehageligheter jeg har opplevd her i livet. Frykten for at legen ville finne noe som var alvorlig galt hjalp jo heller ikke på. Jeg var i overkant anspent der jeg lå å skrevet med beina i været.

Det sto bra til med underlivet også. Blødningen kom fra slimhinnene, noe som er verken farlig eller uvanlig. Legen var derimot veldig tydelig på at det var bra vi hadde utført undersøkelsene, og hvis blødningene vedvarte og jeg følte ubehag med dette så skulle jeg ikke være redd for å komme ned igjen. De gjorde mer enn gjerne de samme undersøkelsene om igjen, selv om resultatet skulle vise seg å være det samme. Det var ganske deilig å høre dette, for etter all oppstandelsen så følte man seg jo litt hysterisk, men i følge legen var det bedre med en sjekk for mye enn en sjekk for lite. 

Jeg gikk ut av sykehuset med en enorm lettelse, men utover dagen opplevde jeg en ambivalent følelse til situasjonen for frykten som dukket opp ved synet av alt blodet ga ikke ordentlig slipp. Og så begynte tankene å kverne om alt som kunne ha gått feil samtidig som den rasjonelle delen av meg iherdig prøvde å fortelle meg at jeg ikke hadde noe å frykte, det var jo ingenting som var galt.
Så hvorfor følte jeg meg så nedstemt og trist?
Det var ingen annen forklaring enn at opplevelsen hadde satt en skikkelig støkk. Det var en påminnelse om hvor sårbart det er å bære på et menneskeliv. Og hvor ubrukelig jeg er om noe går galt. Og ikke minst skrekken for at jeg kan være den ansvarlige. Anstrengte jeg meg for mye? Spiste jeg feil mat? Feil drikke? Skulle jeg ha beveget meg mer? Mindre? 

Det betryggende opp i alt sammen var opplevelsen min med sykehuset. Jeg ringte føden hjemmefra klokka 04:30. 04:47 var jeg koblet opp til den første maskinen. Det er godt å vite at hvis noe skjer så tar det knapt ti minutter å komme til sykehuset. Det er ekstra godt å vite at de som jobber der nede tar en i mot med åpne armer, et varmt blikk og hyggelige ord. Jeg følte meg ivaretatt og forstått. Og de antydet på ingen måte at noe var feil med verken meg eller aktivitetene mine, selv om jeg kvernet på dette i etterkant. Roen sank deretter betraktelig etter at jeg fikk tak i samboeren på telefonen, mannen med den unike evnen til å finne det positive i alt. Han syntes det var trist at jeg hadde kjent på skrekken, men når det kom til stykket så hadde vi jo egentlig fått oss en ekstra ultralydundersøkelse og en ekstra bekreftelse på at bebisen hadde det bra, og ingenting var jo bedre enn det! Sånn sett var vi jo nesten litt heldige.


Jenta vår! Som i følge familie og venner har nesa mi og munnpartiet til samboeren…

Rosenrødt og bæsjebrunt

Den nylige babyshoweren var helt fantastisk. Det var i grunn helt picture perfect der jeg satt omringet av venner og familie mens jeg stolt kunne fortelle at svangerskapet gikk langt bedre enn forventet. Jeg hadde det bra, bebis hadde det bra og samboeren hadde det bra. Flere av gjestene kunne også fortelle at i samtale med samboeren hadde fått vite at jeg var både blid og elskverdig å bo sammen for tiden. Altså det stikk motsatte av hva noen hadde trodd på forhånd.

Dagen derpå var det ny uke og matskapene måtte fylles. Siden jeg lever på et stramt budsjett for tiden så må matinnkjøpene planlegges nøye. Tilbudsaviser pløyes, kuponger og rabatter må brukes. Jeg kjører i snitt innom fire butikker for å få det jeg skal til en rimelig pris (mens jeg angrer dypt å at jeg ikke la like mye velvilje i dette da jeg hadde mer penger, for jeg sparer MYE). Det er en forholdsvis krevende handlerunde når man har et lite samarbeidsvillig bekken. Det går bra i den første, kanskje andre butikken, før gangsperra setter inn og jeg kan bevege meg typ 0,001 km i timen. Men til tross for dette fysiske hinderet har jeg klart å beholde humøret. Jeg har jo tross alt ikke så mye annet å gjøre for tiden, så jeg får shoppingen unnagjort selv om det tar lang tid og jeg får klemt ut et lite smil til de som sitter i kassa i samma slengen. Til tross for noe ubehag så kunne jeg jo ikke klage.
Og dette er nøyaktig det jeg tenkte da jeg krøp ut av Kiwi XL på Åssiden: Dette svangerskapet går i grunn fordømt bra, tatt forholdene i betraktning. Gud, så heldig jeg er!

Den tanken våknet jeg ikke opp med dagen etter. Da forbannet jeg både kropp, bebis og spesielt samboeren opp og ned for denne hælvetes “opplevelsen”. Forstoppelsesproblemene som jeg trodde var lagt bak meg i sjette måned dukket nemlig opp igjen; hardere og vondere enn noensinne. Jeg kunne ikke stå, gå, sitte eller ligge uten at det gjorde jævlig vondt. For en ting er å ha mageknip og tett rompe, det er jævlig nok i seg selv, alt ble ti ganger verre av at den forbanna bebisen til samboeren også brukte meg som punching bag. Hele tirsdagen er bare et vagt og smertefullt minne.

Onsdagen ble noe bedre. Altså mageknipen. Jeg fikk til og med klemt ut verdens minste bæsj. Men da bestemte bekkenet mitt for å slå seg vrangt.
Jeg har klart å holde bekkenproblemene i sjakk tidligere ved å variere aktivitetene mine. Litt gåing, litt ståing, litt sitting og mye ligging har vært oppskriften. En hel dag med ligging tilsvarte en sviende og brennende følelse i hele den venstre siden som spant seg fra korsryggen og helt ned til føttene. Hver minste bevegelse fikk det til å hogge i meg. Og ingen stillinger eller aktiviteter gjorde det noe bedre, jeg måtte bare tvinge meg gjennom smertene ved å prøve litt forskjellig før jeg havnet i en absurd halvt liggende, halvt sittende stilling på gulvet. Der klappet jeg sammen og fikk noen timers søvn før jeg våknet opp igjen og var nogenlunde bra. Dvs. bra nok til å kunne ligge på rygg i sofaen med sprikende bein uten ilende smerter.
Jeg må ha vært et herlig syn for samboeren da han kom hjem. 

Siden har magen blitt gradevis bedre. Jo større bebisen blir, jo trangere blir det der nede, så den varierer litt fra å være hard og løs, men så lenge vanninntaket er stort så skal jeg nok klare å holde det under kontroll. Og siden det er ikke så mye rom for å legge press på tarmsystemet så man må drikke mye og spise lite, men ofte. Noe som egentlig ikke vil bli noe problem, for trangere magesekk gir mindre matlyst. Jeg har ikke spist så lite mat på åresvis. Men jeg har helt klart en liten vei å gå når det gjelder å spise bedre mat… Og ikke minst sjekke at den er spiselig (takk o’fordervede mozzarella…).

Bekkenet er det jo lite man får gjort med bortsett fra å holde det i sjakk. Det er helt for jævlig vondt når jeg våkner om morgenen, men det jenker seg til utover dagen før det begynner å verke mot kvelden igjen. Jeg må bare krysse fingrene for at det ikke blir verre, men i fare for å jinxe meg selv så er det kanskje bedre å forberede seg på et smertehælvete og deretter bli positivt overrasket, for de siste dagene tok meg virkelig på senga.
Men det verste å tenke på er at den smerten antakelig ikke er i nærheten av den man må igjennom under en fødsel…!
48 days to go, så panikken begynner å bre seg nå…


Samboeren prøvde å være hjelpsom og kom med verdens deiligste fruktfat.
Tror jeg spise seks moreller, fem druer og en bit melon. Men han skal ha for forsøket!

Tåfis

Svetting og dertil lukt har egentlig aldri vært noe problem for mitt vedkommende (tror jeg. Det er jo mulig at jeg stinker skikkelig dritt uten å vite om det…). Tidligere skyldtes det nok at jeg var liten og lett, men ettersom vekta gikk opp så økte også arbeidskapasiteten til svettekjertlene. Da spesielt mellom puppene. Nå er jo disse også tunge, slappe og dvaske, så det hender jeg våkner opp og finner de mer sammenklistret enn et nedspermet pornoblad. 
Mellom beina går det også forholdsvis svett for seg, i området “lår møter kjønnslepper”. Det er så ille at hvis jeg ikke har litt ekstra polstring mellom beina når jeg er ute å går tur så ender det opp med gnagsår. Men i det området man gjerne skulle hatt litt ekstra glidemiddel… Der er det tørrere en Sahara.

Alt dette skyldes selvfølgelig ikke bare vektøkningen, men det at hele understellet mitt går igjennom en fase. Det virker som underlivet mitt er like redd for å gjennomgå en fødsel som det jeg er, for jeg finner i allefall ingen annen årsak til hvorfor det har snurpet seg hardere sammen enn et livredd piggsvin. Med pigger og hele greia, siden jeg ikke har hatt mulighet til å se mitt eget underliv siden begynnelsen av mai. Dette har jeg heldigvis en egen dame som pleier å ta seg av, så akkurat det “problemet” vil være løst om en liten stund. Ikke fordi jeg er så veldig opptatt av å ha ribba høne, men fordi jeg er plaget med sterk utflod, og dette har eskalert betraktelig under graviditeten fordi slimhinnene er ekstra irriterte (som forøvrig er enda en “bivirkning” av det å være gravid jeg ikke var klar over på forhånd. Ekstra utflod og ekstra snørr).

Nå som det begynner å bli litt størrelse på bebisen fungerer den som en ekstra varmeovn, og svetting min har nådd nye høyder. Jeg holder på å renne bort bare jeg skal reise meg opp av sofaen. Og siden det er så forbannet varmt hele tiden har jeg ikke brukt bukse på over to måneder, heller ikke sokker. Skal jeg ut i offentligheten er det greit å bruke kjole eller skjørt for mest mulig lufting. Hjemme tasser jeg som regel rundt i ingenting (til naboens store fortvilelse).
Det beste er også å gå rundt barbeint, men skal man ut i verden så er det greit å ha noe på beina. Jeg foretrekker flipflops, men av erfaring så kan disse være livsfarlige når man kjører bil og vikler disse mellom gasspedalen og bremsen (…). Alternativet har derfor vært å bruke vanlige sko når jeg kjører, og deretter ta på meg sandalene ved ankomst. Det har fungert helt fint frem til nå nylig hvor jeg har begynt å merke en underlig odør etter skoskiftet…
Jeg har klart å utvikle en helt for jævlig illeluktende tåfis! 
Jeg vasker, lufter, skrubber, pudrer og sprayer, men så fort tærne blir en anelse svette er den forbanne lukten tilbake, så nå ser jeg ingen annen løsning enn å bruke penger jeg ikke har på noen luftige, men bilsikre sandaler for å unngå dette problemet videre utover sommeren. Jeg HATER tåfis.

For både meg, og omgivelsene, så håper jeg virkelig at dette problemet går over (høhø) og bare er nok en (sur) bivirkning av det å være gravid. Som så mange av de andre plagene jeg opplever nå om dagen. Jeg var virkelig ikke forberedt på dette…

Sickness

Etter å ha tilbragt en dag i vind og røyk våknet jeg tidlig opp dagen derpå med en kråkebolle i halsen, hetetokter og kaldsvette. Jeg følte meg død innvendig, og etter at jeg fikk karret meg en tur opp på do og kikket meg i speilet kunne jeg konstantere at jeg så død ut på utsiden også.
Jeg kravlet tilbake til senga og prøvde å få skviset ut litt sympati av kjæresten, noe som kan være ganske vanskelig når jeg er syk. Eller “syk” som han kaller det. Men da han så hva slags vrak som lå ved siden av ham i senga ble jeg straks vartet opp med te, halspastiller og masse kjærlighet, selv om han egentlig var for sent ute til et møte.

Den varme omtanken hjalp på formen. Jeg fikk nok en gang karret meg ut av sengen og ordnet meg litt mat samt hentet pc’en for litt netflix and chill. Energiboosten varte i omtrent 15 minutter før jeg klappet sammen og våknet 8 timer senere. Da følte jeg meg sånn:

Formen var heldigvis bedre da. Kråkebolla i halsen hadde blitt redusert til en klinkekule, og blandingen av hetetokter og kaldsvette hadde gitt seg. Middagen jeg inntok noen timer senere, som besto av scampi dynket i chili, sørget for at de luftveiene som fortsatt var tette ble blåst opp for fulle mugger. Det gjaldt for så vidt bakenden også. Men hey, den har jo tross alt vært forstoppet i nesten fem måneder, så det var virkelig på tide at det ble noe action bak der.

Da jeg våknet opp i dag tidlig var omtrent alle sykdomstegn borte, bortsett fra overfloden av buser som befant seg i nesa. Jeg innså også at dette er den eneste gangen jeg har vært syk i vinter, noe som er overraskende bra til å være meg. Immunforsvaret mitt er så godt som ikke-eksisterende, men jeg skal ikke ta gleden helt på forskudd fordi noe av årsaken til dette er nok at jeg har vært arbeidsløs og asosial, mengden bakteriebomber jeg har vært utsatt for har vært minimal. Det skal sies at jeg de siste månedene har vært i grei form både psykisk og fysisk, så kanskje løsningen på dette er å være asosial. 
Det er bare så fryktelig kjedelig… 

Kjære alle vaksinemotstandere

Jeg vurderer å slutte å fikse bremsene på bilen min. Bremser fremkaller støv som ikke er bra for helsen, og inneholder bremsevæske som er gift. De er også tunge og det øker bruken av drivstoff. Dessuten, så angår det ingen andre enn meg om det er bremser på MIN bil! 

Hvis dere har så stor tro på bremser, så kan dere bare bruke dem. Men nesten alle autistiske individer har vært i bil med bremser. Tilfeldig? Ikke en sjanse! 
De fleste trafikkulykker har noe med bremser å gjøre og det er fortsatt ulykker, selv om bremser blir presset på folk!
Så er det faktisk ikke nok å kjøpe bremser engang! Niks, man trenger nye klosser og kalipere, stempler, slanger, pumper, tromler og væske flere ganger på en bil. 

Dette er kun en konspirasjon fra de store produsentene av reservedeler. De som håver inn penger ved å selge oss bremsedeler. Som attpåtil innimellom er defekte og ikke fungerer som de skal. 
Så våger kontrollørene og bilmekanikerne (som alle er kjøpt og betalt av store bildeleprodusenter) å si at jeg må ha bremser, og at uten bremser påvirker jeg andre folk rundt meg!

JEG velger for meg og min familie, og vi bruker andre metoder for å senke farten!


Takk til venninna mi som postet denne på facebook. Og “takk” til noen av hennes bekjente som postet at de var uenig i dette slik at jeg fikk brukt litt av den overflødige tiden min til å krangle med de i kommentarfeltet hennes. I skrivende stund er jeg veldig satt ut over hva mine motdebattanter har klart å lire ut av seg. Uten å komme med et eneste dugelig argument bortsett fra at man burde tenke sjæl, tenke utenfor boksen og bruke internett til å finne korrekt informasjon… Jeg blir faktisk litt redd.

Det er nødvendig at 80-95% av befolkningen er vaksinert (litt avhengig av sykdom og smittefare) for at et land eller samfunn skal være beskyttet. De vanligste vaksinene vi får er blant annet mot sykdommer som kopper (dødelighet på mellom 20% og 60%), polio (kan gi lammelser, fare for dødelighet) og meslinger (kan gi alvorlige komplikasjoner som lungebetennelse, bronkitt, mellomørebetennelse, hjernehinnebetennelse, varige skader og død). Alle disse sykdommene smitter ved kontakt og kan derfor lett føre til store utbrudd. Takket være vaksiner slipper vi denne problematikken, men enkelte vaksinemotstandere ønsker det motsatt. Fordi vaksiner kan føre til andre sykdommer, dårlig helse og autisme.

Sistnevnte har blitt tilbakevist utallige ganger, vaksiner fører ikke til autisme. Årsaken til hvorfor dette er en gjenganger kan være at barn er ferdig vaksinert i 2 års alderen, som er omtrent samme alder hvor autisme påvises. Og så hjelper det heller ikke at den falske, og tilbakeviste, studien til den tidligere legen Andrew Wakefield fra 1998 dukker opp gang på gang som en sannhet.
Hvorvidt vaksiner er skyld i andre sykdommer er heller ikke bevist, bortsett fra at man vet at en liten andel av vaksinerte kan oppleve bivirkninger i etterkant. Dette anses da som en nødvendig onde for å holde de mest alvorlige sykdommene unna majoriteten av befolkningen. En til to syke av bivirkninger, eller tusenvis skadet av smittsomme sykdommer? Hmm… Vanskelig den der altså!

Ikke for vaksinemotstandere da. De følger gjerne den “hva om” og “tenk om” uten å ha noen bevis som egentlig backer oppunder dette. Mangel på argumentasjon ser i alle fall ut til å være standard når man diskuterer med “sånne folk”. Jeg opplevde det nå, og har opplevd nøyaktige det samme tidligere: At de henviser til internett. At jeg burde lese meg opp selv for alt ligger tilgjengelig der ute. Ja, også må jeg ha et åpent sinn da.

Noe jeg forøvrig har. Jeg kan tro på både det ene og det andre jeg, det er for eksempel mye som kan klassifiseres som overnaturlig her i verden, og jeg tror gjerne på det, men troen min er irrelevant før det foreligger noen fakta på bordet. Man kan ikke basere seg på noe man tror. Og når det finnes utallige forskningsrapporter som viser hvorfor vi trenger vaksiner, så burde vaksinemotstandere i det minste komme med spesifikke argumenter mot disse. Ikke svada som at dette kan jeg finne ut av selv og at jeg må tenke utenfor boksen. Dessuten, måten man søker og leter etter informasjon på internett er veldig ulikt fra person til person, det hadde vært mye enklere for meg å hatt et åpent sinn og prøvd å forstå synspunktene deres om de ga meg en link eller to å gå ut i fra.

Og for ikke å snakke om legemiddelindustrien, de lurer oss til å tro at vi trenger vaksiner…
Alle leger og forskere verden over er nemlig en del av denne store, stygge konspirasjonen. Folk som jobber med eller utdanner seg innenfor mikrobiologi opererer altså under de samme falske forutsetningene, legene som benytter seg av vaksinene like så. Også Folkehelseinstituttet, WHO og andre organer som fronter vaksinering. At WHO har estimert at meslingvaksinen stopper omtrent 80 millioner utbrudd hvert år går vaksinemotstanderne hus forbi. 

Nevnte Wakefield hylles faktisk av noen som en helt, selv om han mistet lisensen sin til å praktisere som lege i 2010, nettopp fordi de mener at han mistet lisensen sin fordi han avdekket en konspirasjon. Det er skummelt hvordan folk vrir ting til å passe inn i deres eget verdensbilde uansett hva. Selv klarte jeg å vikle meg inn på en nettside hvor skribenten helt klart har mikset og trikset med det som finnes av informasjon om vaksiner, og artikkelen går under det misvisende navnet “sannheten om vaksiner“. Der var det mye å ta tak i, men jeg fant det mest humoristisk at skribenten blant annet latterliggjør Edward Jenner (han som laget den første koppervaksinen) fordi han visstnok skal ha kjøpt doktortittelen sin for 15 pund en gang på slutten av 1700-tallet, og derfor ikke hadde peiling på hva han drev med, mens forfatteren selv er utdannet siviløkonom og visstnok driver Institutt for Helseforskning? Der var det mye som skurret. Det er jo nesten som om noen skulle tatt denne teksten her som et seriøst bidrag til vaksinedebatten.

Altså, det er jo skrevet i all seriøsitet, men det er fortsatt en mening. Det er langt bedre å ta en titt på noen av linkene i dette innlegget for hardbarket fakta fra kilder som faktisk har peiling. Og ikke minst snakke med leger, forskere, oppsøke seriøse og nøytrale nettsider om man virkelig tviler på vaksiner eller er skremt over potensielle bivirkninger og langtidsskader. 
Man har all rett til å stille spørsmål når det gjelder ting man skal putte inn i kroppen sin, vi lever heldigvis i et samfunn og i en verden hvor vi har mulighet til dette.

Vær kritisk, ha et åpent sinn og klikk gjerne en ekstra gang for å dobbeltsjekke alle argumenter, påstander og kilder du kommer over. Takk!

Men det er i grunn ikke så viktig egentlig. Verden går uansett til hælvete når zombieviruset bryter ut!


EDIT 12.03.18: Dette innlegget har plutselig fått en haug av lesere… 550 i skrivende stund!
Noen som vet hvorfor?

Human Animals

Jeg har tidligere skrevet om min fobi for lyder. Det er dessverre bare en av mange fobier jeg “lider” av. Jeg skriver lider i anførselstegn fordi den eneste fobien som virkelig plager meg er misofonien (som teknisk sett ikke er en fobi. Fonofobi er fobi mot lyder, mens misofonien er mer enn aversjon. Men siden jeg er klar over at den dukker opp i visse situasjoner så får jeg litt på forhånd fobi mot nettopp disse situasjonene). Ja, også trypofobien, som er en fobi for ansamling med mange små hull. I mitt tilfelle, jo mer organisk, jo verre. Det blir jeg fysisk uvel av og det hender jeg plutselig, helt uten grunn, ser for meg noe slikt mens jeg sitter i sofaen eller kjører bil, og da kjenner jeg hårene reise seg på armen, kvalmen stige og frysninger fyke nedover ryggen (prøvde faktisk å google et bilde av dette som illustrasjon, men det ble rett og slett for ekkelt. Og så måtte jeg ta en pause fra dette innlegget i over en måned for å komme meg over synet av de hullete bildene).
Men bortsett fra det så er de fleste andre fobiene mine mer eller mindre irritasjonsmomenter og midlertidig frykt som jeg klarer å kontrollere. Jeg tenker ikke så mye på disse fobiene hvis jeg ikke blir utsatt for de, i motsetningen til misofonien som styrer deler av livet mitt, og trypofobien som kan komme snikende på de mest upassende tidspunkt. 

En av de mindre stressende fobiene mine, som jeg nesten finner på nippet til å være fascinerende, er frykten min for mennesker utkledd som dyr (har ikke funnet noen medisinsk betegnelse på det, men siden folk som har fetisj for å kle seg ut i dyrekostymer betegnes som furries så kan man jo kalle det for furriefobia). Jeg blir umiddelbart skremt av synet, men så går det over til en form for skrekkblandet fryd. Som en serie med ulykker man ikke klarer å se vekk i fra. 

Jeg vet hvor denne frykten kommer fra. Det skyldes den første BBC dramatiseringen av C.S. Lewis bok “Legenden om Narnia – Løven, Heksa og Klesskapet” fra 1988. På den tiden var det dårlig med filmeffekter og de snakkende dyrene ble spilt av mennesker i dyrekostymer. De som har sett filmatiseringen av Narnia fra 2005 kjenner Maugrim, kapteinen for Heksa Hvit sitt hemmelige politi slik:

Mens vi som vokste opp med BBC versjonen kjenner Maugrim slik:


 

It scared the fucking shit out of me og jeg må ta noen pauser fra å skrive dette innlegget fordi disse bildene er litt ubehagelige å se på. Det går helt greit å se disse på dagen, men ikke sent på kvelden… (Vil. Ikke. Drømme. Om. Maugrim). Rundt samme tid som Narnia gikk på TV ble jeg forøvrig også vettskremt av vettene fra Ronja Røverdatter (om du ikke husker de, så får du google det. Jeg gidder ikke å legge ut noen bilder av de siden jeg akkurat har fått bildene av Maugrim ut av synsfeltet mitt slik at jeg kan avslutte dette forbanna innlegget). Ja, også musikalen Cats. Den har også satt sine spor…

Så på bakgrunn av disse karakterene utviklet jeg altså en frykt for mennesker i dyrekostymer. Det gikk forholdvis greit hvis det var noe så enkelt som luer med dyreører, eller sexy Halloweenkostymer som katt eller kanin. Jeg var faktisk så komfortabel med dette at jeg i selvvalgt 30 års gave fra kjæresten fikk ham til å kjøpe denne lua:

Den var jo så søt! I tillegg var den i fleece så den var kjempegod å ha på seg. Potene kunne man forøvrig bruke som votter, så det var jo en real 3-in-1 deal (lue, votter og skjerf). Jeg var kjempefornøyd med kjøpet frem til jeg hadde en selfieseanse med lua, og oppdaget dette da jeg gikk igjennom bildene:

Jeg har ikke brukt lua siden. Dette kunne fint vært filmplakaten til en skrekkfilm, og gjorde at jeg også fikk et problem med søte dyreluer. Faktisk så ille at jeg ble skremt av å se denne boka her på Kiwi:

Hadde jeg sett noen vandre gatelangs med den froskelua så hadde jeg mest sannsynlig skreket de opp i trynet før jeg hadde løpt avgårde og gjemt meg. Det er ikke normalt! Luene altså. 

Men som nevnt tidligere er dette en skrekk som jeg også finner fascinerende, på riktig tidspunkt vel og merke. Det hender jeg ser på den gamle BBC serien om Narnia eller setter på “The Island of Dr. Moreau” av egen fri vilje for å skrekkfascinere meg selv, men av erfaring passer det dårlig hvis jeg er hjemme alene, og da spesielt om natta. Men lærer jeg? Neida. Typen er jo fortsatt borte og hva gjør jeg? Fortsetter å skrive på dette innlegget om mennesker i dyrekostymer, forhåndsviser innlegget og får alle bildene brettet rett opp i trynet. Og på toppen av det hele så måtte jeg jo bare google bilder fra “The Island of Dr. Moreau”, selv om jeg visste at det ikke ville komme noe godt ut av det.
Og på toppen av det hele er klokka ett om natta.

Goodbye good night…

Edit 20.02.17: Takk til Nerdinnen som fant korrekt betegnelse for denne fobien: Anthropo Pseudo Doraphobia.