The Finger

For omlag tre måneder siden opererte jeg den venstre pekefingeren.
Det skulle være et raskt og enkelt inngrep. Resultatet ble en halvlam fingerIkke en droppfinger, som flere raskt konkluderer med når jeg forteller om fingerens tilstand (en droppfinger er når fingeren ikke klarer å rettes ordentlig ut, min har full funksjonalitet bortsett fra at jeg er lam på oversiden av fingeren. Eller undersiden som andre kaller det. Uansett vitner det bare om at folk ikke følger med når en prater). 
Det positive er at jeg i alle fall ikke lam på den siden av fingeren hvor det er viktigst å ha førlighet.

Årsaken til inngrepet var en kul på siden av fingeren som hadde vokst seg stor og ubehagelig. Da kirurgen hadde plukket ut kulen konkluderte han raskt med at han ikke hadde peiling på hva det var han nettopp hadde fjernet. I ettertid har de heldigvis funnet ut at det var en helt ufarlig bindevevskul.
Da jeg googlet dette første gangen dukket bindevevsknute opp, og jeg dobbeltsjekket ikke navnet med en gang. En bindevevsknute er også ufarlig, men det er en godartet knute som forekommer i brystene hos kvinner. Jeg gikk en god stund og trodde at kroppen min produserte puppekuler i fingrene.

Problemet mitt nå er at jeg har to knuter til som må fjernes, og det antas at disse er av det samme organiske materialet. Det kjipe er at de sitter i leddene, på den siden av hånda hvor man ikke har lyst til å miste noen førlighet. Da jeg var hos legen sist med dette problemet var hun ikke interessert i å henvise meg til ultralyd siden vi enda ikke hadde fått svar på mikroskopien av den første kulen, og jeg skulle egentlig ha booket ny time da jeg fikk brev fra sykehuset. I mellomtiden støtet jeg derimot på et annet medisinsk “problem” som førte til at disse kulene gikk fullstendig i glemmeboka.
Men i dag poppet de opp i minnet igjen, hovedsakelig fordi jeg lå på sofaen og prøvde å varme de iskalde fingrene mine etter å ha måket snø (jævla vinterfaen). Da kjente jeg de. Godt. Forrige gang måtte jeg egentlig lete etter de. Nå var de et hakk større. 

Jeg krysser funksjonelle og lamme fingre om at jeg raskt får en ultralyd, og en like kjapp operasjonsdato. Men jeg gruer meg skikkelig. Alle kulene mine er, og har vært, på den venstre hånda mi og jeg er jo egentlg ikke særlig interessert i å miste noe mer førlighet, ei bevegelighet. Dessuten gjør det fortsatt vondt der den forrige bindevevskulen var. Jeg vet det tar tid for et operasjonssår å gro, men jeg har da sett folk med verre operasjonssår enn dette komme seg raskere. Det er fortsatt ubehagelig å holde kjæresten i hånda og jeg kan trykke nederst på fingeren for å merke at det stikker lenger opp ved leddet. Også kjennes det rart ut inne i fingeren, men det kan skyldes lammelsen og nerven som prøver å reparere seg selv. Det er faktisk en mulighet for at jeg får igjen førligheten senere. Så det blir jo heldigvis litt bedre for hver dag, og det ser ikke lenger ut som om noen har maltraktert fingeren min.
Arret ser jo nesten litt sjarmerende ut.

New Year, New Me

Vi har vippa over til et nytt år, og jeg burde kanskje slenge meg på trenden å ramse opp hva slags nyttårsforsetter jeg har, men sannheten er at jeg ikke har noen. Det ligger alt for mange brutte nyttårsforsett bak meg, og de har alle handlet om det samme: Diett. Sunt kosthold. Livsstilsendring.

Etter å ha proppet seg full av mat og drikke i jula er det jo helt naturlig at man vil kvitte seg med de nyanlagte kiloene, og spesielt når man hadde alt for mange uønskede kilo på kroppen fra før av. Det er jo ikke kiloene man legger på seg i jula som er problemet, men de man pådrar seg mellom nyttår og jul. Uansett, de fordømte kiloene vil man jo ha vekk (om de plager en selvfølgelig. Jeg vil gjerne påpeke at jeg ikke syns andre som ligger på samme vekt eller høyere, eller lavere for den saks skyld, burde føle seg ukomfortable i sin kropp. Vekta er forøvrig også bare et tall som gir en viss indikasjon på om man går opp eller ned, det er formen på kroppen min jeg sliter med).


For et par år siden ga jeg pappa tannkrem med baconsmak i julegave.
Det var egentlig en tullegave, men da den nåværende dietten hans på begynte å tære på ham ble den tatt i bruk for å tøyle noe av cravingen på usunn mat. Må ha vært en sterk craving. 

Problemet med dietter er at de krever at man er målrettet og har viljestyrke og pågangsmot. Det er ikke beskrivende ord for undertegnede, og er en direkte årsak til hvorfor vekta aldri har gått nedover. Jeg er svak for god mat, store porsjoner, snacks og brus. Selverklært cocaholiker og chipsvrak. Lider av treningsfobi og en aggressiv form for latskap. Har mastergrad i sofasitting.
Jeg innså i fjor sommer at dette ikke var noe jeg kunne klare selv, og var på vei til å skaffe meg en personlig trening da jeg plutselig fikk NAV som “arbeidsgiver”. Det var surt. Med lite penger så var det ikke rom for unne seg noe så luksus som en PT, men så viste det seg at det ikke var noe særlig rom for å handle godsaker heller.


Min store svakhet – Chili Cheese.

Hadde det ikke vært for lommeboka til kjæresten så hadde jeg mest sannsynlig vært sterkt underernært nå. Han har sørget for at vi har spist godt og vært mette, men siden vi kjøpte huset i september har jeg faktisk mistet noen kilo. Et par. Med en gang vi flyttet inn reiv vi kjøkkenet og det tok cirka fire måneder før vi fikk satt inn det nye. I mellomtiden levde vi på Fjordland og junkfood, men det ble lite snacks og mellommåltider. Og når kjøkkenet endelig var på plass, kjøleskapet fylt opp og jeg var i ferd med å binge igjen begynte all maten å komme i retur. Jeg tilbragte omtrent halve desember med hodet ned i ei bøtte. 

Matlysten er tilbake igjen nå, men i langt mindre skala enn før jul. Matmengden er også betydelig redusert. Leskedrikk og kaffe er delvis byttet ut med vann. 
Resultatet av dette er at jeg begynner å se antydninger til kjevepartiet mitt. Dobbelthaka er noen millimeter mindre. Klærne henger litt mer på kroppen enn tidligere (noe vaskemaskinen først fikk skylda for, men selv klær jeg ikke har brukt eller vasket på en stund ser ut til å være bittelitte grann mindre). 

Enhver som ser meg nå tenker nok ikke at det har vært noen forbedring. Jeg har fortsatt bollekinn. Lovehandles og pølsefingre. Muffinsmagen disser. Grevinnehenget dingler. Det er lenge siden jeg kunne gå normalt. Jeg vagger (men vekta skal ikke få all skylda for det altså. Stiv nakke og vond korsrygg bidrar sterkt til at gåstilen blir litt… rar). 

Jeg orker ikke tenke på dette som begynnelsen på en livsstilsendring. Det er mest sannsynlig en fase som går over om noen uker når matlysta er tilbake til normalen. Jeg krysser selvfølgelig fingre for at den aldri kommer tilbake igjen, men så enkelt er det nok ikke. Man mister ikke vekt sånn uten videre. Hvis ikke årsaken er sjukdom, men da tar jeg heller noen ekstra kilo enn dårlig(ere) helse. Jeg får bare nyte det så lenge det varer. Dette er tross alt den sunneste starten jeg har hatt på et nytt år siden…
Lenge.

Misophonia

Så lenge jeg kan huske har lyden av mennesker plaget vettet av meg. Dette til tross for at jeg er regne lydmaskinen selv. Her kommer det rap, gulp, hikk og promp når det passer undertegnede selv (noe typen finner “svært lite sexy”. Som om fisen hans er noe mer lukrativ….). I tillegg til at skravla mi har en tendens til å gå av seg selv, spesielt om det er alkohol med i bildet. 

Men nå er det jo slik at de som lider av misofoni som regel plages av alle andre lyder enn sine egne. Samme gjelder meg, bortsett fra når det pågår en stjernekrig i magen min. Det er en av de få lydene jeg produserer selv og som samtidig går meg på nervene. Det har vært så ille at jeg i frustrasjon har kjørt min egen knyttneve inn i min egen mage i håp om å få stoppet de irriterende lydene.
Det har ikke fungert så bra. Heldigvis har jeg hatt noen litt mer kreative løsninger.
For eksempel da jeg fortsatt jobbet som kontorarbeider og var nødt til å gå ned i verkstedet og hente ørepropper for å stenge stjernekrigen i magen ute slik at jeg fikk surfe på internett i fred og ro. 

Dessverre er det ikke like lett å stenge lydene fra andre mennesker ute. Man kan jo ikke akkurat putte i en ørepropp når man er i middagsselskap og personen ved siden av smatter eller tygger på bestikket. Selv om det har vært veldig fristende.
Jeg har satt ned foten noen ganger, men det funker liksom bare når det er noen man kjenner godt. Som typen for eksempel. Han hadde for vane å tygge på bestikket, og var heller ikke interessert i å gjøre noe med det siden problemet, i følge ham, bare var konstruert i mitt eget hode. Så jeg begynte bitche og sutre hver gang vi spiste middag sammen og etter noen måneder så sluttet han å tygge på bestikket. En svært effektiv metode, men jeg tror ikke den funker på så mange andre enn ham.

Til mitt forsvar så syns jeg ikke det er spesielt kult å være bitchy når det gjelder slike ting. Misofoni betyr ikke bare at man plages av andre menneskers lyder, men lyder generelt. I mitt tilfelle så blir jeg også lettere gal av å høre repeterende lyder som tikkende klokker og dryppende kraner. I tillegg til å høre folk smatte, tygge på bestikk, snufse, snorke og puste.
Ja, jeg blir faktisk irritert av å høre folk puste.

Noen ganger prøver jeg å tenke positivt på det. “Vel, i det minste så hører jeg at folk lever”.
Det pleier jeg hvertfall å si til meg selv når snorkingen til kjæresten vipper 69 desibel og jeg må søke tilflukt på sofaen. Og det samme tenkte jeg om han eldre mannen som satt ved siden av meg på legekontoret i går og pustet høyere enn snorkingen til kjæresten.
Vel, jeg prøvde å tenke positivt om han gamle mannen, men måten han pustet gjennom nesa fikk hvert bidige hår i nakken min til å reise seg. Nevene mine knyttet seg sammen. Det banket i tinningene. Svettene piplet frem i panna. Jeg kjente irritasjon og sinne velte opp i meg. Jeg ville snu meg mot ham å skrike “er det virkelig nødvendig å puste så jævlig høyt?!?”.
Heldigvis finnes det et lite snev av sperrer i meg. Sperrer som forteller meg at enkelte av disse irritasjonene ikke kan belastes andre mennesker. At jeg må ta et dypt magadrag og fokusere på noe annet.

Det funker forholdsvis greit å beherske seg i situasjoner hvor jeg mistenker at de irriterende lydene er kortvarig. Når det er lys i enden av tunnelen, og alt det der. Men at irritasjonen er der og kan dukke opp på de mest upassende tidspunkt er noe jeg må ta i betraktning når jeg skal velge fritidsaktiviteter eller overnattingssteder. Jeg kan ikke se filmer på kino som innebærer mye stillhet fordi da hører jeg fort noen i salen smatte i seg popcorn (noe av årsaken til hvorfor jeg unngår norske filmer som pesten på kino. Mange av de skal liksom bruke stillhet som virkemiddel. Fullstendig backfire i mitt tilfelle.), og jeg fant fort ut at yoga i et trangt rom med ti snufsende kvinnfolk ikke var særlig passende for meg. Jeg har også en liste på cirka ti personer som jeg ikke kan spise ved siden av fordi jeg vet at de smatter eller lage andre ubehageligheter ved matbordet. Skal jeg sove noe sted så MÅ jeg ha ørepropper for å overleve natten. Ja, selv i min egen seng, og det er ikke bare kjæresten sin skyld. Hvis det regner kan jeg irritere over vann som drypper fra takrenna, sovner jeg på sofaen blir plutselig duringen fra varmepumpa et problem. Heldigvis sover jeg ganske tungt når søvnen først kommer. For god søvn er viktig. Det holder litt av den unødvendige irritasjonen borte.

Zombiefinger

Det er en måned siden en klump ble fjernet fra den venstre pekefingeren min. Vikaren for fastlegen min hadde på forhånd gjort meg oppmerksom på at det var en mulighet for at klumpen ikke kunne fjernes siden det var en del nerver rundt det aktuelle området, men det var opp til kirurgen å avgjøre om man kunne gjennomføre en eventuell operasjon.
På sykehuset så ikke kirurgen ut til å ha noe problem med å skjære finger’n min åpen, so it all was lookin’ peachy. 30 min senere ble jeg pakket sammen, og operasjonen så ut til å være vellykket.
Ja, bortsett fra den delen hvor kirurgen fortalte meg at han ikke hadde noen anelse om hva det var han fjernet fra fingeren, for det var ikke i nærheten av det som sto på henvisningen. Dette var selvfølgelig veldig forstyrrende, men han beroliget meg med at det sikkert ikke var noe farlig og at klumpen var sendt til histologi. At det ikke var farlig trodde jeg overhode ikke på og dobbeltsjekket dette med google da jeg kom hjem, og google var enig med meg. Dette var ikke bra.

Heldigvis fikk jeg en bunke smertestillende til den dunkende fingeren, og de var i stor grad med på å berolige meg når det kom til bekymringen over fremmedlegemet som var fjernet fra kroppen min. Fingeren var godt pakket inn de første dagene, men den så ut til å fungere fint. Jeg fikk bøyd på den, og jeg hadde god følelse i den lille tuppen av pekefingeren som stakk ut av bandasjen. Alt virket bra, bortsett fra det at jeg syntes bedøvelsen hang litt lenge i enkelte steder…

Jeg har en lang historikk når det kommer til lokal bedøvelse. Noe jeg kan takke meg selv og Coca-Cola avhengigheten min for, det har ført til mange ubehagelige turer hos tannlegen. I tillegg fikk jeg en betennelse i to gamle fyllinger i 2010, som førte til at jeg måtte ta ut nervene fra to tenner.
Har du noen gang fått bedøvelse i ei nerve? Det er helt for jævlig vondt. 
Men med andre ord så har jeg altså fått min del av bedøvelser opp igjennom årene, og takket være disse erfaringene har jeg også lært at bedøvelser pleier å sitte overraskende lenge i meg. Jeg regnet med at det var tilfellet nå og.

Etter det første bandasjebyttet ble jeg derimot litt usikker. Det føltes naturligvis litt rart der hvor fingeren var skåret opp, men da jeg skulle feste på nytt plaster føltes det veldig ubehagelig på oversiden av fingeren. Som om plasteret ikke satt godt nok. Som om det satt for stramt. Eller for løst. Eller skeivt. Eller noe. Jeg fant det egentlig best å ikke pakke inn fingeren igjen såfremt det var absolutt nødvendig.
Det var rett og slett ubehagelig. Ikke vondt, heller ikke på selve såret. Det var ubehagelig.

Et par dager etter det første bandasjebyttet fikk jeg derimot en overraskende telefon fra kirurgen. Han hadde visst tenkt en del på meg og fingeren min. Han forklarte meg at han hadde gravd veldig dypt for å få all (den ukjente) massen ut av fingeren og var redd han kunne ha tatt med seg en nerve. Siden jeg syntes fingeren føltes litt rar ba han meg om å komme ned på sykehuset igjen for en liten undersøkelse.

Det viste seg at han hadde rett. Jeg hadde faktisk ingen følelse på oversiden av fingeren. Det var en uke siden operasjonen så det var ingen sjanse for at lammelsen skyldtes bedøvelsen. Kirurgen snakket litt om at man kunne utføre en nervetransplantasjon, men vi begge var enige om at det var risikabelt. Jeg hadde jo heldigvis følelse på undersiden, den viktigste siden, så vi begge var redde for at eventuell tukling kunne fucke opp det også. Men han skulle sjekke for sikkerhets skyld, men siden har jeg ikke hørt noe fra ham.

Eller histologien. Jeg vet fortsatt ikke hva det er som ble plukket ut av fingeren min, og når jeg siden har oppdaget tre nye klumper med tilsvarende konsistens, så er jeg mildt sagt bekymret. Dette prøvde jeg forøvrig å lufte for vikaren til fastlegen min tidligere denne uka, men hun var i overkant stressa, opptatt med andre pasienter (hun satt i telefonen) og var fullstendig uforstående til min bekymring. Jeg lurte i utgangspunktet på om hun hadde hørt noe fra laboratoriet og om det var mulig å få en ultralyd på de tre nye klumpene jeg hadde funnet. Hun ønsket å vente til svaret på histologien forelå før vi gjorde noe mer, noe som frustrerte meg. Uavhengig av hva den prøven sier så må jeg jo på ultralyd uansett, og siden det ser ut som de vokser forholdvis raskt (!) så hadde det vært fint å få gjort det litt fort. Men som hun så fint sa “noen ganger har vi bare sånne klumper”. Noe jeg forøvrig er helt enig i, men jeg vil jo selvfølgelig vite hva de er selv om det er helt ufarlig. Og spesielt om de skal øke i størrelse for to av de sitter i leddene og hvis de blir på størrelsen med den jeg opererte vekk så vil jeg få alvorlige problemer med å bøye to fingre…! Og det er jo heller ingen selvfølge at disse tre klumpene er det samme som den jeg fjernet.

Jeg syns det er fint at legen ikke kastet seg på frykten min med ytterligere skremselspropaganda. At hun vil ta det litt med ro. Men jeg forstår ikke problemet med å gjøre flere ting samtidig. Vise en viss forståelse at jeg syns dette er problematisk og skremmende. Legge en plan for hvordan vi skal løse det. Det hadde den ordentlige fastlegen min gjort. 
Tror jeg.

Operation Forefinger

Under min korte periode som muay thai bokser i fjor pådro jeg meg flere idrettsskader. Den første skaden kom i håndleddet allerede den første timen da jeg skulle tøffe meg ved å banke løs så på noen pads med boksehansker, men uten støttebind under. Det endte med at jeg gikk med støttebandasje i en uke.

Den andre skaden var en jævlig vond strekk i lysken. Det er en tilbakevendende skade som har en tendens til å dukke opp etter visse sengeaktiviteter, men bortsett fra det så var de fleste skadene små og ubetydelige. Jeg ble også vant til å være konstant stiv og støl, selv i fingrene. Det tok derfor litt tid før jeg skjønte at ubehaget i den venstre fingeren ikke skyldtes krøll på støttebandet, dårlige MMA-hansker eller den ufattelige slagkraften min. Det var en klump der.

Jeg trodde umiddelbart at det betød kreft i finger’n. Og siden det var to måneders ventetid hos fastelegen så hadde jeg mer enn nok tid til å noie ut meg sjæl takket være google. For hvert googlesøk ble diagnosen endret. Den gikk fra kreft til amputasjon. Amputasjon til svulst. Svulst til aggressiv vorte. Jeg var livredd.

Fastlegen kunne derimot berolige meg med at det mest sannsynlig var en helt ufarlig cyste. En ultralydundersøkelse bekreftet dette. Det var en helt ufarlig ganglion (selv om jeg må påstå at ordet “ganglion” ikke høres ufarlig ut. Ordet får meg til å tenke på Gargamel.), og i brev fra legen sto det at jeg bare måtte si ifra hvis jeg ville ha den fjernet så skulle han henvise meg videre. Dette fant jeg litt irriterende fordi jeg hadde jo hovedsakelig oppsøkt ham av to grunner: Jeg ville vite hva den klumpen var, og jeg ville ha den vekk. Han kunne jo bare ha sendt en henvisning videre med en gang han fikk resultatet. Det var jo nøyaktig det samme som han hadde diagnostisert.

Det å “bare si ifra” til en lege er også lettere skrevet enn gjort.
Først gikk jeg innom legekontoret for å legge igjen en beskjed til ham, men den kunne ikke resepsjonisten ta i mot. Jeg måtte be ham personlig om en henvisning og det var jo måneder til neste ledige time, så det var mye bedre at jeg ringte ham i telefontiden hans. Det er en halv time hver dag bortsett fra torsdag. Det høres jo veldig enkelt ut, men jeg lærte raskt at det var umulig å komme gjennom om man ikke ringte på slaget halv ti. Ringte man før fikk man beskjed om at telefontiden startet halv ti. Ringte man ett minutt over halv fikk man beskjed om at man var nummer 32 i køen. Etter en stund gikk hele greiene i glemmeboken. Og dessuten så hadde han jo sagt at den var helt ufarlig, ikke sant?

Det er både fordeler og ulemper med menneskets evne til å tilpasse seg.
Fordelen er selvfølgelig den at man klarer å tilpasse seg nye situasjoner, ulempen er den at man også klarer å tilpasse seg ubehagelige situasjoner. Da jeg først oppdaget den lille klumpen gjorde den veldig vondt, spesielt hvis jeg skulle vri om nøkler, ta ut stekeplater og diverse annet som la press på siden av den venstre pekefingeren. Men for hver dag som gikk lagde jeg meg, helt ubevisst, nye måter å vri om nøklene eller ta ut stekeplatene på. Jeg glemte litt at hele klumpen eksisterte. Frem til vi begynte å pusse opp. Da ble det lagt så umåtelig mye press på den lille klumpen at den blåste seg opp til enorme proporsjoner. Pekefingeren min så ut som en pastinakk. Jeg prøvde å nå frem til legen via telefontiden igjen, men så dukket det opp et par andre medisinske “nødstilfeller” og jeg var uansett nødt til å få en ny time hos fastlegen.

Det tok jo noen måneder. Men til gjengjeld så ble jeg kalt inn på kirurgisk avdeling bare en måned etter legevisitten, og sist onsdag var endelig den store operasjonsdagen. Da jeg kom inn i operasjonssalen ble jeg møtt av to hyggelige damer. Den ene var sykepleier og den andre var operasjonssykepleier (?). De forberedte finger’n ved å sterilisere den og endre fargen på huden til gul (også kjent som fargekode “Trump”). Da legen kom inn viste det seg at kulen var såpass stor at de ikke fikk kuttet blodtilførselen i bare fingeren, de måtte strupe igjen blodet på overarmen. Deretter satte han et par sprøyter med bedøvelse og fortalte meg litt om hvordan inngrepet skulle foregå. Etter en stund skulle han sjekke om bedøvelsen funka, noe den gjorde. Så vidt. Jeg kjente ganske godt at han dreiv stakk meg i finger’n med en nål. Så han måtte sette ei sprøyte til, men så fort han hadde sprøytet inn bedøvelsesmiddelet sa han “Det tar litt tid før den fungerer, men jeg starter for det. Si i fra om det gjør vondt.”

Det gjorde ikke vondt. Men jeg kunne til gjengjeld kjenne alt han dreiv med inni den finger’n. For ordens skyld så var det satt opp et hvitt klede mellom ansiktet mitt og armen, så det var umulig å se legen og det han dreiv med. Jeg kunne derimot høre dem, noe som på et tidspunkt begynte å bli litt skremmende. Først hørte jeg legen si “oi da”, et uttrykk man aldri vil høre mens man ligger på operasjonsbordet (eller sitter i tannlegestolen. Eller i frisørstolen. Eller når man får underlivet sitt vokset.). Deretter begynte han og den ene sykepleieren å hviske. Den andre sykesøsteren dukket plutselig opp og begynte å distrahere meg med small talk.

På dette tidspunktet hadde operasjonen nesten vart i en halvtime. Og det var først nå bedøvelsen virkelig kicket inn, i tillegg til at armen var så godt som tømt for blod, jeg kjente ingenting, men jeg tenkte ikke at det skyldtes verken bedøvelsen eller blodmangelen. Jeg trodde seriøst at jeg hadde blitt lam i armen. At legens “oi da” kom når han kuttet over en viktig og vital nerve i finger’n. At livet aldri ville bli det samme igjen.

“Sånn”. Og så var jeg plutselig sydd igjen og lappet sammen. Blodet ble sendt tilbake ut i armen. Jeg kjente meg mørbanket i hånda, men jeg kunne i det minste kjenne den. Alt så ut til å være i orden. Jeg hadde, som vanlig, overdramatisert alt inne i hodet mitt. Men så begynte legen å prate…
Han kunne fortelle at kulen i finger’n ikke var en ganglion. Han visste ikke hva det var og han gikk faktisk så langt som å si at han “aldri hadde sett noe sånt før”. Deretter la han til at den helt sikkert var ufarlig, at kulen var sendt til undersøkelse og sendte meg ut av operasjonssalen.

Helt ufarlig ja… Google forteller meg noe helt annet.