Mamma vs Pappa

Mamma: Åh, jeg gleder meg til bebisen begynner å prate!
Pappa: Jeg gleder meg til hun blir i høyde med rompa mi så jeg kan fjerte henne i trynet.

*Pappa kommer hjem og finner mammaen og babyen på barnerommet hvor de koser seg.*
*Mamma kommer hjem og finner pappaen sittende å se på TV. Babyen ligger opp ned i sofaen. Bak en sofapute.*

Før bebis kom til verden så hadde jeg en liten anelse om at nervene mine ville få seg en trøkk eller to når det kom til sikkerheten hennes. Jeg, uptight og over gjennomsnittet nervøs, er samboerens strake motsetning. Han er en fyr som mer enn gjerne står i en lift 40 meter over bakken mens det er storm ellers som fint skrur av airbagen i bilen for å slippe å høre all pipingen når han ikke tar på seg sikkerhetsbelte. Det er klart at når jeg ser for meg denne fyren ta seg av barnet vårt så går det gjerne i de verste scenarioer. Ikke bare av sikkerhetsmessige årsaker, men fyren er jo også en av de mest distré menneskene jeg vet om. Ikke bare er jeg redd for at han f.eks kan komme til å sende ungen utenfor verdens bratteste akebakke, men jeg er også redd for at han skal glemme hvorfor han dro til den akebakken i utgangspunktet.

Det har heldigvis ikke vært så ille, men man oppdager at det er store forskjeller på mammaer og pappaer når det kommer behandlingen av disse barna. Skal jeg på tur med bebis så innebærer dette en overfylt bleieveske, ekstra skift, leker og litt snacks på innelomma. Er det derimot pappaen som skal ta henne med på tur så fyker han ut døra med en halvt påkledd unge, ingen bleier og en brødskive i hånda.  Tilbake står jeg, livredd for at ungen skal både fryse og sulte i hjel, mens jeg i mitt stille sinn tenker at ungen har det helt forferdelig og at hun helt sikkert savner mammaen sin…

Vel. Vi kan nå, etter 18 måneder, stadfeste at bebis er en skikkelig pappajente. Hun ser ikke ut til å lide noen nevneverdig trauma av pappaens eazy going væremåte, heller det motsatte for selv om både “mamma” og “pappa” befinner seg i vokabularet hennes så er det kun ETT av disse hun faktisk bruker og det er IKKE mamma… Og det er ikke slik at hun er forvirret over hvem som er hvem heller for når hun møter pappaen sin så sier hun “pappa” med den største glede og et enormt smil. Er vi alene sier hun “pappa” med et stort spørsmålstegn bak… For ikke å snakke om det skuffede ansiktsuttrykket hun setter opp når hun innser at pappaen ikke er hjemme og hun er stuck alene med er den sære og kjedelige moren sin…

Jeg innser at den forbannelsen som ligger over alle mødre, du vet, den hvor ingen verken setter pris på eller skjønner hvor mye jobb de egentlig gjør, også har blitt en brutal del av min egen hverdag. Uansett hvor ryddige former jeg skaper rundt dette barnet så er antakelig hun den siste som setter pris på akkurat det, for det er jo så mye morsommere med pappaens ablegøyer og impulsive handlinger. Det kommer nok til å et par tiår før ungen min egentlig skjønner at mammaen hennes også kan være kul og morsom. Nesten like kul og morsom som pappaen.
For jeg har også fjertet henne i trynet.

 

Og her er litt av hans versjon om hvordan det er å være så distré:
Distriktsprogram – Buskerud – NRK P1 

Ting som blir helt normalt med baby i hus

Personlig assistent/slave
Man er ikke lenger en egen person, alt man gjør er for babyen. Håret klippes av så babyen ikke skal dra i det. Det lille man har av fine klær gjemmes bakerst i skapet for at det ikke skal søles ned med smoothie og leverpostei. Man er så oppslukt av å få i babyen nok mat at man glemmer å spise selv.

Bæsj
Bæsjeprat er like normalt som å snakke om været.

Pool party ble Poo party…

 

En hånd
Man bli ekstremt flink til å gjøre ting med en hånd. Alt fra å kle av og på seg selv til å skru opp syltetøyglass. Hvis babyen okkuperer den andre armen vel og merke. Man er ikke like flink om man bærer på noe annet. Det er som om musklene i kroppen får uante krefter når det gjelder den lille og streiker når det gjelder alt annet.

Dårlig søvn
Det er plutselig helt normalt å våkne med en fot – eller to – i ansiktet. Barn er visst også jævlig flinke til å ta rundspark i søvne. Og dette er hvis du har barnet i din egen seng. Hvis hun sover inne på sitt eget rom kan det hende at man må inn både en eller ti ganger i løpet av natten, noe som ofte resulterer i at man halvsover i lenestolen der og våkner med kink i nakken, vond rygg, en følelsesløs rompe og en gedigen hodepine.

Prinsipper
Det tok ikke mange dagene etter bebis’ ankomst til verden at en brutal virkelighet gikk opp for meg: Babyer er årsaken til menneskets overlevelse. Og død. De er krevende, bråkete, ødeleggende og de forsøpler noe enormt! Og så får de foreldrene sine til å gå skikkelig på prinsipp med seg selv. Jeg har i årevis prøv å unngå å drepe diverse insekter og heller hjulpet de tilbake i den frie natur om de har forvillet seg inn i hjemmet mitt. Jeg gjør fortsatt det. Med de harmløse insektene, vel og merke. Så fort en veps befinner seg i bebis’ nærmeste omkrets så går den en hard og brutal død i møte. Jeg vil ikke ta sjansen på at den kanskje stikker, så jeg sikrer meg ved å ta livet av den. Og selv om dette eksempelet er veldig “harmløst” så er prinsippet det samme: Jeg hadde gjort det samme med hvilket som helst annet dyr, for ikke å snakke om et annet menneske hvis jeg trodde babyen min var i fare. Beskyttelsesinstinktet tar helt av og får foreldre til å gjøre ting de aldri ville gjort for, eller mot, noen andre.
Et annet godt eksempel er avsmaken jeg i årevis har hatt for våtservietter. Nå bruker jeg lett et par pakker i uka. Ikke bare for bebis sin skyld altså, men fordi jeg, i mangel av både søvn og rasjonell tankegang, ikke gidder noe annet. Og jeg gjør det med god samvittighet fordi jeg er jo tross alt sliten, overarbeidet, drittlei hverdagen og svært opptatt med å oppdra verdens BESTE baby så føler jeg er unnskyldt.

To be continued…

tekst
Det blir normalt å være litt ekstra kreativ også. Jaggu fikk vi ikke bruk for barnebassenget i vinter også! Denne gangen uten bæsj...

 

 

Ingen vits i å ha det bra!

Joda folkens, dere kan ha det både koselig og hyggelig, særskilt om dere ikke har unger i det aller minste sjiktet. Her i gården har jeg nå, etter 15 måneder, fått bekreftet at det er tilnærmet umulig å ha det bra med en baby i hus.
Vel, la meg omformulere: Man kan så absolutt ha det bra, men man må ikke, under noen omstendigheter, tenke at man har det bra eller tillate seg å bevisst slappe av. Det har seg nemlig slik at babyer fungerer som en slags energiabsorberende svamp som klarer å fange opp enhver følelse og stemning, selv på mils avstand og gjennom betong, treverk og utallige lag med lydisolering. Tenker du en stund “oi, her var det godt sitte” eller “dette kommer til å bli en behagelig helg” da har du allerede klart å bæsje deg selv kraftig på leggen. For en ting er klart: Ungen din vil IKKE at du skal det bra. Enhver tanke om “at dette går bra” får babyer til å slå seg vrange, hyle og bæsje uten noen som helst form for åpenbar grunn. Og hvis de virkelig vil gjøre det ille for deg så krydrer de hele situasjonen med basselusker, snørr og løs mage. Selvsagt på en fredag. Før den “behagelige helgen” har rukket å kicke i gang.

Jeg vet hva du tenker. At jeg helt sikkert overdriver. Svartmaler de stakkars små bebisene som egentlig ikke sprer noe annet enn glede og lukten av promp, men jeg kan garantere deg at det er et falsk ytre. Det er en grunn til at babyer ser søte ut for realiteten er at personligheten deres er langt i fra dette… Babyer skriker for eksempel mye om natten de første 6 månedene for å unngå at mammaen og pappaen deres lager et eksemplar til slik at de er sikre på at de får all morsmelken for seg selv (snakk om å være egoist!). Og babyer elsker å se at folk har det vondt, så frem til de utvikler empati så er det helt normalt at en baby ler deg opp i trynet, uansett hvor mange tårer som triller ned kinnet ditt (brutalt!). Så ja, babyer er noen kyniske, små djevler. Og med dette i bakhodet er det derfor fullstendig logisk at de er helt Grinchen når det kommer til å ødelegge en god og avslappende stemning.

Jeg for eksempel, elsker, ELSKER, å sove i bare trusa. Det er befriende, praktisk når man skal karre seg på do i midt i natten og hjelper meg med å holde en nogenlunde normal kroppstemperatur i søvne (holder meg kjølig når jeg er varm og på kalde kvelder kan jeg lett gni meg inn til den private varmeovnen min, også kjent som “samboeren”). Slik komfort har jeg derimot ikke tilgang på lenger. Nå for tiden sover jeg alltid i t-skjorte, til og med joggebuksa sitter på enkelte ganger fordi det ikke er noen vits i å ta den av. Avkledning fører alltid til at jeg må sporenstreks inn til babyen. Legger jeg meg stille ned i senga med hele kostymet på så kan det hende at jeg kanskje får presset gjennom en time eller to med søvn. Kanskje. (I natt ble det faktisk tre timer)

Igjen tenker du sikkert at jeg gjør en fjær om til ti høns og to haner. Vel, vi har i skrivende stund vært våkne i nesten fem timer, og hele morgenen har vært en serie med ulykker. Da jeg hørte morgenens første babyskrik og forsto at klokka var knapt mer enn fem, så var min først tanke, dessverre, at det ville være nok å gi henne en smokk og stryke henne litt på ryggen og subbe tilbake til sengs. Resultatet var derimot en lysvåken baby klokken 05:06. “Jaja. Fint at hun er i så godt humør da” Tenkte jeg før nærmere ettersyn viste at ungen var relativt tett i potta, en tilstand som gjør henne forholdvis sutrete… Senere skulle vi ta en rask tannpuss, igjen jinxet av den optimistiske tanken om at det ville gå “raskt”. Jeg måtte ved flere anledninger jakte på babyen som desperat prøvde å stappe tannbørsten sin ned i sluket i dusjen. Og da vi endelig kom oss ut av badet kjente jeg med glede en varm temperatur i lufta, vår schizofrene varmepumpe var i godt humør og delte gledelig varmen sin med oss. Helt til babyen bestemte seg for å bruke varmepumpa som trommesett, så nå lager den en rar lyd og spyr ut minimalt med varme. Jeg tror til og med tempen her har sunket med en grad eller to. “Jaja” tenkte jeg “Hun er i alle fall godt påkledd” Bare for å oppdage noe senere at hun hadde tatt av seg sokkene (og gulvet her er iskaldt) og dynket resten av kroppen i saft.

Resultatet ble at 1 stk. kald baby måtte skiftes på og varmes før hun kunne bli sendt av gårde i barnehagen og nå forventer jeg at de vil ringe hvert øyeblikk for å fortelle meg at babyen er sjuk og hun må hentes. Jeg har gått i fella før når det gjelder tanken om at litt snørr (av den gule typen altså, ikke den grønne….!) og noen kalde føtter ikke har så mye å si, men det var vel kanskje mer det at jeg tok så lett på det som ble problemet for karma den gangen. Så nå håper jeg på det beste og forventer det verste. Men selv det er kanskje for optimistisk for min store nemesis, karma?


Et fullstendig random bilde.
Og ja. Vi har en creepy statue ute i hagen.

Ninja-reflekser og superstyrke

Bebis har nå kommet inn i en fase hvor hun er i ferd med å bli et eget menneske, på både godt og vondt. Det er spennende å se hvordan hun utvikler seg og det fører til mange morsomme stunder, men det er også helt forferdelig å se hvordan hun til tider kløner seg frem i livet. Det er særskilt irriterende å vite at man må sitte slik på sidelinja hennes i over 18 år for enkelte ting er hun jo bare nødt til å finne ut av selv, uansett hvor lett det ser ut fra mitt ståsted. For å være helt ærlig; det er sjukt irriterende å se henne rote rundt på enkelte områder, så irriterende at dette ser ut til å være min store akilleshæl når det gjelder mammarollen; tålmodigheten min trenger å utvides. Monumentalt. Foreløpig går det greit fordi vi har sånn delvis kontroll på henne. Hun klarer ikke å gå mer 1 km/t og bevegelsene er stort sett trege og nogenlunde forutsigbare selv om jeg oftere og oftere opplever å si til meg selv “hvordan i hælvete havnet den der”. Som da jeg fant disse flip-flopsene i oppvaskmaskinen:


Fikk derimot en interessant kommentar fra Gunnhild på insta om hvorfor bebis putta de der:
Hun ville sikkert fjerne tåfisen!
Noe som egentlig gir mening fordi hun liker veldig godt å tygge på de…
Så selv om min første tanke var at ungen muligens måtte være mindre begavet siden hun puttet sko i oppvaskmaskinen, så er jeg nå 110% sikker på at hun er et geni.

Folk som (stort sett) allerede er foreldre er ganske påpasselige med å hele tiden fortelle oss hvor stor innflytelse vi nå har på barnet og at hun må være under konstant oppsyn slik at vi unngår fremtidige flip-flop-episoder, eller verre…

Men det virker som uansett hvor hardt man prøver å overvåke de små så har de en tendens til å gli igjennom nåløyet. Som for eksempel da vi var på restaurant i helgen og dumme meg klarte å plassere et halvliters glass med Coca-Cola foran bebis da vi skulle omrokkere bordsettingen da maten kom. Resultatet var cola og isbiter overalt, inkludert i sekken min. Vanligvis er man jo påpasselig med å ikke sette slike ting innenfor en meter radius rundt bebis, men i alt oppstyret gikk det fullstendig i glemmeboken og det er jo også typisk at bebis utvikler ninja-reflekser og superstyrke i slike tilfeller for brusen kom i et tungt seidel-glass som jeg ikke kan fatte hvordan hun klarte å løfte og manøvrere. Senere på dagen prøvde jeg å få henne til å holde en gjenstand med tilnærmet størrelse og vekt som endte med at hele ungen deiset i bakken. Superkreftene dukker tydeligvis bare opp når hun føler for det.

Men vi skal ikke bare skryte av at babyen får uante krefter midt oppe i dette. Selv om tålmodigheten min til stadighet får seg en knekk så er den bedre enn før, og jeg har blitt sjukt flink til å gjøre alt mulig rart med bare en hånd. Det er faktisk ikke noe problem å få med seg veske, stellebag, baby og fem tunge handlenett med matvarer på en runde, og jeg har ved flere anledninger før prøvd å bære samme mengde matvarer med to hender noe som ofte resulterte i at jeg deiset i bakken. 
Det er også helt utrolig hvor lite søvn man egentlig trenger, eller…. Behovet for søvn er absolutt tilstede, men dette klarer man overraskende nok å undertrykke. Her for noen uker siden sov jeg omtrent 15 timer på en uke. EN UKE. Før bebis kom inn i bildet var 15 timer noe jeg lett kunne nedlegge på en dag

Med barn i hus så føles det litt som om man har superkrefter selv. Superkrefter som får en til å karre seg gjennom hverdagen, holde hodet sånn nogenlunde over vannet mens livet forsvinner forbi før man sitter i sofaen på kvelden og lurer på hvor i hælvete det ble av dagen. Superkrefter og dårlig samvittighet. For selv om man står på pinne og gjør det man kan for å gjøre familien og seg selv til lags så er det alltid noe man glemmer. Alltid noe som er ugjort. Alltid noe som blir utsatt.
Forhåpentlig klarer også jeg å utvikle noen ninja-reflekser med tiden slik at all denne multitaskingen vil foregå litt enklere og raskere. Så også jeg kan føle meg som et menneske igjen. 

Babybobla

Hola godtfolk. Takk til dere som fortsatt gidder å stikke innom her selv om innholdet er like tynt som magerost. Nok en måned (mai) har gått uten skriblerier siden jeg fortsatt går rundt i en babyboble uten verken ork eller lyst til å håndtere personlige interesser eller oppgaver. Dette har forøvrig ikke bare gått utover bloggen; jeg har et tonn med papirarbeid som må gjøres, jobber som skal søkes og frivillige til en barnefestival som må skaffes. Og på hjemsiden trenges det både vindusvask, gulvvask og en hage som må lukes. Jeg trenger virkelig å ta et skikkelig tak i meg selv, men det er vanskelig. Spesielt siden fyllekula jeg hadde i forbindelse med A Perfect Circle konserten forrige onsdag fortsatt sitter i både rygg, marg og hode og gjør det svært vanskelig å være produktiv. Jeg har jo akkurat ramset opp en god liste med ting som må gjøres og hva ender jeg opp med å bedrive tiden min med? Å skrive på bloggen. Skikkelig professional crastination altså.

Så hva er det jeg egentlig bruker tiden min på? Bebisen tar vel sånn 98% av tiden mens Netflix og chill tar de resterende 2%. Ut av babytiden går 20% til mating, 10% til bleieskift, 40% til soving, 10% til leking og 18% til generell opprydding som inkluderer alt fra å vaske opp matsøl til de tusenvis av tingene som bebisen drar ut av hyller og skap. Sistnevnte har jeg forøvrig god trening i for det viser seg at hun er like ryddig som faren sin:

Og apropos pappaen… Takket være noen prosjekter som har blitt utsatt til slutten av sommeren så har han tilbrakt mer tid hjemme, men noe arbeid må gjøres og han har allerede begynt å lære opp bebis i graffitikunsten:


Far og datter i aksjon under årets Blåkkfestival!
Og nei, pappaen har ikke måne… Han har bare veldig lyst hår!
Bebis derimot går fortsatt under kallenavnet “Baldy”.

Det har også blitt mange kosestunder hjemme mellom far og datter. Mammen i huset, altså meg, har forstått at slike kosestunder er mest kos for dem og mindre kos for meg når ungen ender opp med å se hjemløs ut etterpå: 


Han skulle bare passe på henne i TO timer… 

Og det blir vel bare verre jo mer hun beveger seg og akkurat nå er hun i storform. Driver å vrikker rundt veggene med den lille rompa si og stabber seg i vei så godt hun kan, men det medfører knall og fall, så her må både unge, klær og inventar vaskes på timesbasis. Selv uten at pappaen har vært involvert. Forhåpentlig slutter hun å dra seg etter gulvet snart, for selv om jeg syns både støvesuger og vaskebøtte står fremme 24/7 så får jeg gjentatte bevis på at vaskinga mi er særdeles dårlig når ungen bare har tilbrakt noen minutter på gulvet før hun min ender opp med å se ut som en hybelkanin:

Men jeg lover å ta en skikkelig husvask snart. Så fort jeg får tid. Og ork.

Ting babyer gjør – Del 2

For å lese del 1, trykk HER.

Gulper
Vår baby er heldigvis ikke av typen som gulper mye, men når hun først gjør det så er det selvfølgelig høyst upassende. Hun kan gå en hel uke uten å gulpe, men hvis vi skal bort eller få besøk og jeg har pyntet henne opp så gulper hun masse en halvtime etter påkledningen. På henne, på meg og gjerne et møbel i samme slengen.

Kaster ting
At babyer kaster ting rundt seg skal visst ha noe med at de ikke har kontroll over armene sine (se del 1), men jeg har mine tvil. Det føles som svært tilsiktet når bebis treffer hodet mitt med en av lekene sine. Hun virker faktisk ekstremt treffsikker.

Sikler
Jeg har sett babyer sikle før, men at de kunne sikle  mye… Det var jeg ikke klar over. Bebis sikler så mye at når hun ligger på ryggen og lager lyder ender hun opp med å hikke. Og dessverre for henne har hun arvet hikkingen min; den pågår lenge. Og med dette har hun også arvet irritasjonen min når den ikke gir seg…

Snakker tull
Til å jatte hele tiden så har de jaggu lite fornuftig å si. De er også elendige til å konversere. Det er som å snakke til en vegg.

Tisser og bæsjer når de vil. Og hvor de vil.
Babyen har stort sett hatt på seg bleie i 23 timer og 58 minutter. Selvfølgelig tisser hun i løpet av de to minuttene hun er uten bleie når jeg bærer henne fra stellebordet til badebalja. 
Her om dagen lå hun naken på et tisselaken på gulvet for å få beveget seg litt uten klær og bleie… Jeg satt ved siden av, pekte og ba henne rulle hit og dit. Plukke opp leker og legge fra seg leker. Overraskende nok gjorde hun som jeg sa og i slike øyeblikk kan man nesten ikke unngå å tenke “Dæven, ungen min er geni.” Og så bæsjet hun på gulvet.

 

.

bbhhhj      vummmuynjnhmj   ,m nbvtuyygcvnn nbubvyy   gf 


Slik ser det altså ut når man gir en 4 mnd gammel baby tilgang til et tastatur… Hun hadde sikkert klart å klabbe ned et par setninger til om hun ikke hadde funnet command-knappen så det poppet opp både mapper, bilder, søkefelt og ulike programmer på skjermen. Jeg kan forøvrig ingen av de snarveiene selv, så jeg burde ha fulgt bedre med. Men jeg kan også prise meg selv lykkelig for at hun ikke gjorde noen skade for hun kunne ha slengt en hel masse greier i papirkurven eller gjort om språket på mac’en til arabisk…

Note to self: Ikke la barn leke med de teknologiske duppedingsene dine.


Loser!

Barely alive

Hola! Still alive… Barely tho.
Jeg er nemlig trøtt hele tiden og er på evig jakt etter den ultimate søvn. Hver dag har jeg en plan om å krype til sengs med en gang bebis har funnet drømmeland, men det er jo alltid noe jeg må se på eller gjøre som fører til at hele søvnen blir utsatt til midnatt. Og det er helt horribelt at jeg ikke klarer å karre til  meg noen ekstra timer for bebis pleier å sove mellom 7 og 12 timer hver natt, så her er det ingen grunn til at mammaen i huset ikke skal få seg nok søvn. Det handler rett og slett om prioritering, men det er jo tross alt noe jeg var ræva på fra før av. Jeg hadde mange planer og tanker om diverse forbedringer som skulle tre i kraft når bebisen kom, men vi kan trygt konkludere med at man ikke får noen personlighetsforandring etter fødsel som gjør en til ett oppegående og dugelig menneske. I så fall så har det ikke tredd i kraft enda.

Først og fremst så skulle jeg jo gå ned i vekt med både amming og trilleturer. Ammingen gikk til hælvete og de daglige trilleturene har ikke tatt av så mye som ett eneste gram. Nå er jeg så tjukk at badevekta har blitt omhyggelig gjemt kun fordi jeg er drittlei av å få angst hver gang jeg ser den. Sigarettene som lå på hylla i 9 måneder dukket opp like etter at melka forsvant. Planene om fotavtrykk og babyalbum ligger litt på vent. Påbegynt, men på vent. Ingenting går riktig som det skal, og i helgen som var hadde bebis sitt første familieselskap og undertegnede fikk bevist for et tosifret-antall mennesker hvor dårlig mor hun er.

Hjemme i det daglige hender det jeg føler meg tilstrekkelig. Nesten litt flink. Sånn som da jeg dro frem julepynten før desember. Men det skyldes også denne dingsen her som på daglig basis gir meg oppmuntrende ord:

Noen ganger tror jeg på den, andre ganger ikke. Spesielt ikke på sånne dager som i går da jeg leste om babyens utvikling i tredje måned og at mor visstnok i denne perioden skal føle en trang for å finne på noe på egenhånd for første gang. En trang jeg allerede hadde etter 14 dager. Det er sånn 12 uker siden. 
Følelsen av å ikke være helt tilstrekkelig understrekes også ytterligere av manglende kompetanse i tillegg til at jeg kjenner på kroppen at det er enkelte babyting jeg ikke makter å gjøre. Som babysvømming. Det ville vært helt nydelig å se bebis flyte rundt i et basseng, men selv får jeg lettere panikkanfall av tanken på å måtte vise meg frem i bikini eller badedrakt. Kommentarer som “det burde ikke gå utover ungen din” stikker dypt for jeg vet jo at det ikke burde, men samtidig går fanden litt i meg. Folk har jo ulike intimsoner, så jeg kan banne på at det er andre oppgaver jeg gjør som andre mødre sikkert ikke er komfortabel med, uten at jeg kan bygge opp den påstanden med noen eksempler. Men jeg liker å tro det. I dag. For i dag så tror jeg på den koppen.

Ting man trenger når man har en baby

Vel, hva noen trenger når de har en baby, for er det en ting jeg har lært så er det at babyer og folk er veldig ulike, så det som passer og fungerer for noen, blir helt feil for andre. Men her er ei liste over saker som har vært livsnødvendig for mitt vedkommende, og selvfølgelig hvorfor…

Bleiebøtte 
Ut i fra hva jeg kan lese på ulike mammaforum så er denne dingsen både elsket og forhatt, hvorfor den er forhatt aner jeg ikke for den er jo helt genial! Bleiebøtte er i grunn bare en helt vanlig søppelbøtte, men den har dobbel lukkemekanisme i tillegg til at den har en egen funksjon for posene. Man trenger ikke bytte pose, det er bare å trekke ut den gamle, klippe av, knyte og den er klar til bruk igjen. Digg! Det eneste jeg syns er surt med denne er at refillposene er litt dyre, sånn typ 319,- for tre refillposer, men til gjengjeld så varte den første i 7 uker (og da tømte vi den minst to ganger i uken), så tre refillposer kommer til å vare noen måneder. MEN… Det skal jo sies at bæsjebleiene til bebis er relativt harmløse nå. Lukten de kommer til å avgi når hun begynner med fast føde skal visst være lik døden. Så jeg håper den doble lukkemekanismen på bleiebøtta er like effektiv da…

Baby Call
Uten denne så hadde jeg løpt inn på rommet til bebis hvert tiende minutt. Det er godt å høre en lyd her og der som viser at hun har det bra, men blir det stille alt for lenge så må jeg inn å sjekke at hun fortsatt puster. Det var så mye snakk om krybbedød både på sykehuset og hos helsesøster de første ukene så jeg har fått kronisk angst for at hun skal slutte å puste i søvne.

Lenestol
Noe av det smarteste vi har gjort var å sette inn en lenestol på rommet til bebis slik at vi har et sted å sitte når vi skal mate, bysse eller bare kose. Spesielt om natta, men den stolen blir flittig brukt på dagen også fordi jeg og bebis bruker mye tid på rommet hennes når hun skal stelle seg, trene på å ligge på magen, bli bergtatt av uroen over senga eller ligger på gulvet og kaver mens hun prøver å kommunisere på det uforståelige babyspråket sitt.


Stedet hvor jeg tilbringer mest tid nå om dagen…
Det er en recliner så man kan også ligge i den, og ammeputa brukes ikke lenger til amming, men til mating. Stolen har også lommer på den ene siden hvor man kan ha litt nødvendigheter som snacks og lesestoff. For tiden har jeg en bok der (“Gravkammer” av Kate Mosse) som jeg ALDRI ser ut til å bli ferdig med. Jeg begynte å lese på den FØR bebis kom til verden, så jeg har brukt nærmere tre måneder, antakelig det lengste jeg har brukt på en bok noensinne. Og det ser ikke ut til at jeg vil gjøre meg ferdig med den i nærmeste fremtid heller… Snacks har jeg heller ikke der. Det er spist opp og jeg har ikke fylt på med mer fordi jeg er på “diett”.

Malt
Dette er for å forhindre hard bæsj, men man trenger bare dette hvis ungen din får morsmelkerstatning, noe bebis har gått over til på fulltid nå siden ammingen bare ble kos for henne og hun aldri drakk seg mett på de edle dråpene. Så gikk melkeproduksjonen ned, selv om jeg pumpet mellom slagene, så det var vanskelig å møte etterspørselen hennes. Og jo mer hun trengte, jo mer forbanna ble hun over at maten ikke kom like fort som på flaska, så til slutt endte det med at hele ammingen ble faset ut… Jeg har en ambivalent følelse til det hele. Noen dager tenker jeg at det er helt greit, mens andre dager får det meg til å føle meg som verdens verste mamma. Mest sistnevnte, selvfølgelig.

Preglife
Dette er hovedsakelig en graviditetsapp som var svært hjelpsom med å fortelle om min og barnets utvikling i svangerskapet, men i etterkant har den også holdt meg oppdatert på utviklingstrinnene til bebis. Kjekt! For med en gang man har vent seg til væremåten til bebis så endrer den seg, noe som er helt normalt siden hun tross alt vokser, men i starten tenkte jeg titt og ofte “Fuck. Nå er ungen min er ødelagt.” Og så klikket jeg inn på denne app’en og fant ut at hun er (forholdvis) normal.

Smokk
Da jeg sto i butikken en dag kom en gammel dame bort til meg for å fortelle meg hvor søt bebis var der hun satt i bilsetet sitt (vi har en Stokke Trailz vogn hvor man kan bytte på å feste bag og bilsete på understellet. Superkjekt! Og bebis sitter selvfølgelig ikke for lenge i bilsetet…) med enorme klinkekuler og en smokk hun smattet iherdig på. Damen berømmet også hvor rolig hun var, hvorpå jeg fortalte ta det var stille før stormen, men det trodde hun ikke noe på. “Hun der ser ut til å kose seg helt fint! Og som svigersønnen min sa: Den som oppfant smokken skulle ha fått fredsprisen!”
Godt poeng. Bebis har fått en helt annen ro etter at hun fikk smokken. I starten fikk hun alt for mye mat og gulpet som en galning fordi vi trodde hun ga oss matsignalet hver gang hun hadde et suttebehov. Etter smokken kom inn i bildet slapp hun å bli overforet, vi slapp å bli dynket i gulp og hun ble en roligere baby. WIN.  


Åja… Smokkesnor er også et must…! 
Har hindret mang en smokk fra å forsvinne…
Ikke minst så halverer det antall ganger man må sterilisere eller vaske den.

Stellebag
Denne er nesten litt åpenbar, de fleste med unge har vel en stellebag… Men visste du at man får en gratis stellebag med Lille Go’ produkter av Kiwi hvis du er Trumf-medlem? Og at du også kan få en bag med produkter fra Rema 1000? OG du kan få en boks med babystæsj fra Apotek1 hvis du laster ned app’en deres?
Vel, da vet du det.

To be continued…

Still alive

Jeg lever altså. Livet er bare litt for hektisk til å kunne blogge, og spesielt siden jeg desperat prøver å finne andre ting å blogge om enn ungen min, men det viser seg å være umulig. Ikke fordi ungen min er så perfekt og fin at jeg ikke klarer å tenke på noe annet (…), men fordi jeg rett og slett ikke ser noe annet enn den lille ungen. Hele tiden. Hver time. Hver dag.

Noen avbrekk har jeg fått. Svigers har hatt henne nede hos seg, svigersøster har tatt henne med på trilletur, mamma kommer å diller med henne så jeg kan gjøre husarbeid og jeg har vært en tur på byen, hatt bursdagsfest og vært på kino. Dette er visstnok mer fritid enn enkelte småbarnsfamilier klarer å få til på ti år. Og bebis er bare to måneder. Så jeg skal visst ikke klage over min “slitsomme” hverdag.

Dessuten har jeg hørt at babyer kan være langt verre enn min som foreløpig sover hele natta (bank i bordet) og som, til tross for at hun er veldig oppmerksomhetssyk om dagen, verken skriker eller lager annet unødvendig støy på dagtid. Hun viser til og med tendenser til å være en skikkelig blidfis. Og med avlastingen jeg får så burde jo hverdagen være helt fantastisk. Burde…

Jeg blir nemlig litt gal av å tenke på hvor ensformig livet er. Helt panisk av tanken på at det kommer til å være slik en lang stund fremover. Og jeg levde i grunn ett ensformig liv før også, hvor den eneste endringen i livet kom da jeg byttet TV-kanal, så ensformigheten venner jeg meg kanskje til. Men det er noe annet i hverdagen som gjør meg riv, ruskende gal: Babyprat. 
Siden jeg leste at språket til babyer stimuleres best om man kaster seg på babypraten deres så går storparten av dialogen til meg og bebis på hennes språk. Og jeg aner ikke hva jeg sier der jeg sitter å lager lyder som gogok, oioi og gaga, men det får henne til å smile og le, så det funker for henne. Blid unge betyr stort sett blid mamma. Hvor påvirket det gjør meg skjønner man jo først når samboeren kommer hjem og jeg fortsetter å snakke babyprat til ham. 

Sånn for å ikke ble helt gal så er jeg tidvis nødt til å legge over til mitt “eget” språk, men det er jo begrenset hva jeg egentlig klarer å prate om der også. For bebis er jo våken fra cirka syv om morgenen til ni om kvelden. Det er 14 timer. Og det er ikke så fryktelig mange timer hun klarer å underholde seg selv, så resten er opp til meg, og hvem i all verden er det som klarer å snakke non-stop over 10 timer i døgnet? Det hender jeg sitter med henne i armene, ser ned i de vakre øynene mens jeg oppgitt mumler frem “Jeg har ikke noe mer å si. Jeg er tom for ord. Helt. Tom.” og så må jeg bare legge henne fra meg og gå. 

Det skal ikke mange skrittene til før mammahjertet begynner å blø, “herregud! Jeg la fra meg ungen min!”, og så løper jeg tilbake og finner bebis sovende. For når jeg “gir opp” så ender det som regel med at hun sovner (bank i bordet. Viktig å ikke ta noe for gitt når det gjelder babyer…!), så man kan jo fundere på hvem det er som egentlig holder hvem gående… 
Vi skal ikke se bort i fra at mammaen i huset er litt for flink til å gjøre seg selv gal. 


Bebis – Klarer helt fint å underholde seg selv…
Mer enn hva mamma’n har innsett…