Ting babyer gjør

De har en telepatisk forbindelse til omgivelsene
På lik linje med katter som klarer å matematisk regne ut hvor det er minst passende å sitte, så vet babyer nøyaktig når det er minst passende å våkne, skrike, bæsje i bleia og andre upassende handlinger. Slapper du av? Det kan, i følge babyen, kureres med skrik. Har du akkurat satt deg ned for å spise et varmt måltid? Det kan babyen lett kjøle ned et par hakk ved å kreve oppmerksomhet og konstant byssing. Akkurat kledd på babyen? Da er det tydeligvis ganske digg å bæsje.

De er voldelige
Det sies at all fektingen babyer gjør er ukontrollert. At det er rykninger den lille kroppen deres gjør fordi de ikke har kontroll over musklene sine. I call it bullshit. De gjør alt med vilje! Bebis var knapt to uker før hun langet ut og ga meg et blått øye. Og selv om  babyer i den alderen verken ler eller smiler, så kan jeg banne på at det var akkurat det hun gjorde når slaget traff meg.
På en annen side så virker det plausibelt at babyene ikke har helt kontroll over disse bevegelsene for det hender jo titt og ofte at hun slår seg sjæl. Dette kunne man jo forøvrig bortforklart med selvskading, men hver gang hun treffer seg sjæl i trynet med knyttneven ser hun på meg som om det er jeg som har slått henne så hun har muligens ikke helt peiling på hva det er hun gjør.

Faceplants
Det er ikke bare armer og bein som (visstnok) er ukontrollerte hos babyer, de har heller ikke noe styring på nakkemuskulaturen, men de prøver iherdig å bruke den, dette gjør spesielt bebis når hun ligger på brystet mitt. Hun løfter opp hodet, stirrer meg rett inn i øynene og planter så hele trynet, med nesa først, rett ned på brystet mitt med overraskende stor kraft. Deretter løfter hun hodet opp igjen og ser på meg som om det hele er min feil.

Dødsskrik
Den eneste formen for kommunikasjon babyer benytter seg av er skriking. Full bleie? Skriking. Sulten? Skriking. Trøtt? Skriking. Rape? Skriking. Vår bebis skriker heldigvis ikke så mye (enda!), når hun først gjør det så er det som regel fordi hun er sulten. Og så sitter man der da, med flaska ved siden av og venter på at den skal oppnå kroppstemperatur så man ikke brenner henne i stykker innvendig, og prøver iherdig å vise henne at “flaska er her, du får mat om to sekunder”, men hun skriker fortsatt som om jeg prøver å sulte henne ihjel. Det overrasker meg at hun enda ikke, etter snart 8 uker, har klart å koble opp den flaska med mat, hun reagerer overhode ikke på den før den er plantet inn i munnen hennes. Men uroen over senga, som hun oppdaget først her om dagen, den smiler hun til bare vi entrer soverommet hennes.

Motbeviser alt du sier
Du må for gud skyld IKKE skryte av babyen din! Uavhengig av hva og hvorfor du skryter så kommer babyen din til å motbevise dette så fort den får sjansen. Eksempler (ikke selvopplevde. Enda…):
“Babyen min har regelmessig avføring” – Får akutt diare
“Babyen min sover hele natta” – Begynner å våkne hver bidige time
“Babyen min elsker mennesker” – Begynner å skrike hver gang noen andre enn mammaen kikker i deres retning
“Babyen min er kjempesnill” – Får kolikk
 

To be continued…

33

Forrige uke fylte jeg år og kan dermed briljere med at jeg er hele 33 år. Treogtredve år. Gammel.
Om man skal leve et helt liv frem til man havner på gamlehjemmet så er ikke 33 år spesielt gammelt. Det bare føles så gammelt fordi jeg ikke lenger er ung og dum.

Dumheten er noe jeg må svare for nå. For med årene har jeg pådratt meg både pukkelrygg og x-antall ekstra kilo fordi jeg var dårlig på å legge et godt grunnlag når det gjaldt både mat og helse da jeg var yngre (note til 16 år gamle meg: Nei. 5 liter Coca-Cola om dagen er ikke bra). Graviditeten og fødselen gjorde det ikke akkurat bedre. Nå ser kroppen min ser ut som den tilhører en femti år gammel kvinne. Og ved å si det disser jeg kvinner i femtiåra for de ser jo generelt ikke så jævlige ut.

Men det finnes viktigere ting i livet enn å bekymre seg over utseendet selv om jeg skvetter hver gang jeg ser det enorme omrisset mitt i speil og vinduer. Den lille bebisen som er skyld i alt dette er jo så ufattelig søt, til den grad at man tenker at det er verdt å se litt jævlig ut mot å oppleve gleden av at hun eksisterer. Selv om hun knapt enser at jeg finnes. 
Og hvis hun først legger merke til meg så veksler det mellom glede og sinne, uten at det egentlig går på meg som person. Glede når jeg gir henne mat og holder stumpen hennes tørr. Hat når jeg heller tran ned kjeften hennes og bruker nesesugeren til å dra ut snørr og gørr fra den tette, lille nesa.


Hvis jeg er matstasjonen hennes så skal hun være matstasjonen min…

Og det er helt greit at hun veksler mellom disse følelsene. For nå er jeg den ansvarlige voksne i huset, og med det ansvaret følger det både hat og kjærlighet når man skal lære noen hvordan livet fungerer. 33 år på planeten har i det minste gitt meg litt livserfaring og det nyeste tilskuddet av livsvisdom, at kropp ikke er det viktigste, er i alle fall en lærdom som må gis videre. Gjerne krydret med litt bedre kunnskap om helse (som at cola-avhengighet ikke er en bra ting). 
For man vil jo ikke at hun skal gå igjennom livet med den samme lave selvfølelsen som en selv. Men da får man jo vitterlig håpe at hun ikke begynner å lese mammas deprimerende blogg…
Heldigvis kan den slettes innen hun får tilgang til internett.

Gratulerer med da’n.


Takk Odin! Nå er vi begge gamle og dumme.
(Han hadde bursdag 8 oktober!)

Seriøs knirking

Selv om jeg anser meg selv som en pessimist har jeg innsett at det befinner seg en optimist langt inne i sjela mi, og den titter faktisk frem oftere enn Mia Gundersen i Se&Hør. At denne optimisten har dukket opp skjønner jeg først når skuffelsen over situasjoner eller personer velter over meg, og jeg innser at det har ligget en forventing om noe bedre til grunn. Jeg hadde for eksempel forventet at datteren vår skulle ta mer etter faren sin, sånn humørmessig, men det ser ut til at det lille kreket er som snytt ut av nesa på morra si… Sur hele forbanna tiden!

Vanligvis betegner jeg henne bare som “knirka”. I mangel av ordforråd og andre muligheter for å uttrykke seg så ligger hun stort sett å knirker. For et utrent øre kan det nesten høres søtt ut, for oss som foreldre er det helt åpenbart at hun bare ligger der å klager. Over hva har vi ikke peiling på, men alt er feil. Hun knirker om vi løfter på henne, knirker når vi bærer, knirker når vi bytter bleie, knirker når vi går tur, knirker når vi koser og knirker når vi ammer (yes, hun tar endelig puppen! Men det er ikke helt knirkfritt altså…). Den eneste gangen hun ikke knirker er når hun har flaska tredd langt nedover halsen, og de påfølgende minuttene etterpå når hun er matstein.
Jepp, alt for lik mor sin…

Babyer kan visst begynne å smile når de er mellom 3 og 6 uker gamle. Knirka er cirka 4,5 uke og drar sjeldent på smilebåndet. Når hun først gjør det så ser det farlig ut som velværesmil, et slags automatisk trekk som kommer i etterkant av en promp, enn at det er gleden av å ha mamma og pappa stukket opp i trynet mens de smiler og snakker med babystemmer. Det vanligste uttrykket vi får av henne lyser “hva faen” og “hvor er maten min”. Hun er liksom ikke i nærheten av å være den bedårende lille blidfisen som jeg innerst inne håpet på. 

Det er jo selvfølgelig tidlig i prosessen, men nå er det på tide å dra frem pessimisten i meg for å forhindre videre skuffelser for jeg ser for meg det verste: At her kan det bli hylgrining av den minste lille ting i fremtiden. Og hyler babyen blir antakelig mor stressa. Og når mor er stressa så blir mor grinete. Og en grinete mor… Vel, ja da blir det et lite hælvete hjemme i stua.
Det blir neppe noe idyllisk familieliv her med det første, og jeg sender varme tanker til samboeren som er nødt til å holde ut med oss begge. Jeg føler virkelig med ham. Flaks han syns vi er så søte.
Det kan hjelpe ham med å holde humøret litt oppe.


Knirka (også kalt sjefen, bebis og nuggett), 4,5 uke. Oppgitt over livet.

Burned

En ulempe ved å gi mat på flaske er det evige styret med vasking og sterilisering av alle flaskene og pumpeutstyret. Selve prosessen er grei nok: Vask flaskene og så kok de i minimum fem minutter. Det tar jo ikke så forferdelig lang tid, og det går i grunn greit så lenge man har litt rutine på det. Problemet er når man setter ei kløne til å håndtere kokende vann og varme kjeler 2-3 ganger i døgnet. Resultatet er at jeg stort sett går rundt med 1-5 brente fingre, på en eller begge hender, og dette er særdeles plagsomt når man stort sett bare har en hånd å bruke siden man bærer rundt på en unge i den andre. Det betyr at man kanskje har 0-4 funksjonelle fingre på en hånd og det er dårlige odds når man er ei kløne. Jeg mister stort sett alt på gulvet, og det skjer så ofte at jeg begynner å bli seriøst bekymra for at det neste som går i bakken er ungen.

Løsningen på dette ser ut til å være anskaffelse av nok et dyrt babyrelatert produkt: En sterilisator. Jeg lovet meg selv etter kjøpet av ny brystpumpe at eventuelle andre behov måtte skrives opp på ønskelista til jul. Men jeg har verken fingre eller tålmodighet til å vente rundt tre måneder på den elektroniske duppedingsen. Eller råd, men tjohei og takk og lov for kjøp på avbetaling… For det er ikke bare fingrene mine som blir brent, store, enorme hull i lommeboken brennes også som følge av denne lille bebisen. Og hun er knapt tre uker!! 

Og jeg som var så utrolig stolt av det nye spareregimet mitt Men etter at bebisen kom til verden har flere av disse punktene gått rett til hælvete, blant annet på husholdningskostnader som vann og strøm. Vaskemaskinen går minst en gang om dagen, minimum tre ganger i døgnet må vi vaske og koke utstyr, bebisen og omgivelsene må vaskes og jeg må dusje hver dag for å vaske vekk følelsen av bæsj og gulp. Jeg har aldri brukt så mye vann i hele mitt liv. 
Og så er det jo alle disse ekstra kostnadene som plutselig dukker opp… Bleier og litt annet utstyr var egentlig det eneste som var lagt inn i budsjettet, men nå tok jo jeg også høyde for at ungen kom til å bli fullammet, også klarer jeg knapt delamming, så det har gått en del kroner ekstra til morsmelkerstatning, pumpeutstyr samt nesespray (!) som liksom skal være effektiv når man prøver å amme.
I tillegg oppdager man underveis at bebisen mangler gensere for å holde varmen, at vi bare har ett sett med sengetøy til sprinkelsenga, at vi trenger rullegardin for at ungen ikke skal bli blenda hver gang (*kremt* den sjeldne gangen) sola titter frem og at refill posene til bleiebøtta er svindyre. 

Det eneste punktet vi foreløpig klarer å spare inn på er, overraskende nok, mat. Det eneste punktet jeg forventet at kom til å gå nedenom og hjem siden både jeg og samboeren har en plagsom kjærlighet for junkfood og take away, men nå gjelder det å kaste i seg mat når man kan og da har man ikke stort annet valg enn å ta det som finnes i fryseren og kjøleskapet. Og der er det heldigvis nok å velge i siden innkjøp av dagligvarer går forholdsvis bra. Foreløpig.
For er det en ting jeg har lært av disse puslete små, tre ukene med en bebis i hus er at man ikke skal ta noe for gitt eller tro at noe kommer til å vedvare for det som funker en dag kan være splitter galt den neste. Og sjansen for at ting kommer til å koste penger er stor.

Babyer kommer ikke med bruksanvisning…

…Sies det, men jeg fant da vitterlig den her på Fretex:

En babybruksanvisning! Akkurat det jeg trenger! Jeg har jo ikke peiling på hva som skjer fremover, og denne gir en ganske detaljert beskrivelse av hva man trenger av stæsj, klær og hvordan man ser hva som er bak fram på ungen. Siden det viser seg at jeg klarer å ta litt vare på enkelte planter, så fikk jeg noe tro på at jeg faktisk kunne klare å ta meg av en baby, men ettersom jeg pløyer meg gjennom sidene på denne bruksanvisningen forstår jeg at det er ganske mye jeg har ikke har tatt hensyn til når det gjelder de små menneskene. De virker sjukt kravstore når det kommer til blant annet komfort, mat, søvn og generelt vedlikehold. Jo mer jeg leser, jo mer panikk får jeg. Og jeg har jo egentlig ganske bra panikk fra før av.

Det er 15 dager igjen til termin, og jeg har litt ambivalent følelse til det hele. Helst vil jeg vente så lenge som mulig før jeg må ta meg av det lille mennesket, men på en annen side så har jeg veldig lyst til å få tilbake kroppen min. Jeg vil puste, slutte å få bank innenfra og hver gang jeg prøver å komme meg opp av sofaen så havner jeg på gulvet fordi bekkenet stivner. Samboeren er derimot opptatt med graffiti-jam, utstilling og konsert hele den førstkommende helgen, så jeg har lovet å hvert fall knipe igjen til den er over, men når mandagen kommer så blir det vel å øke aktivitetsnivået i håp om at det blir noe action. Det er vel like greit å bare sette i gang med dette babystyret. Som Mamma hele tiden sier: Det er ingen som har blitt igjen der inne. Så det er tydeligvis ingen vei tilbake nå.

Small Pockets

Etter å ha vasket, ryddet og sortert meg gjennom bunkevis av babyklær har jeg lagt merke til en fremtredende ting ved flere av plaggene som jeg ikke helt forstår: Hvorfor har babyklær lommer? Disse smårollingene har jo knapt koordinasjon, så de er langt i fra i stand til å bruke disse lommene selv.
Jeg har fått noen tips om at de skal brukes til oppbevaring av smokker og til å feste smokkesnoren. Jeg kan gå med på det, men man kunne fint laget andre innretninger for klypa til smokkesnoren (en flik for eksempel), og lommene på bildet nedenfor er jo egentlig ikke store nok til å oppbevare en smokk. Vel, ikke uten at man må lirke den både inn og ut, og det virker litt kinkig når man skal håndtere en sprelsk baby (jeg vet egentlig ikke hvordan babyer er fordi jeg har ikke vært i nærheten av en siden begynnelsen av 2000-tallet. Men jeg innbiller meg at de fekter og vifter med hender og føtter HELE tiden. Bortsett fra når de sover).

Så jeg antar at lommene bare er der til pynt. På samme måte som lommene på damebukser. For selv om det ofte har irritert meg at det er manglende lommer på dameklær, så er det først nå nylig jeg ble gjort oppmerksom på hvorfor damebukser enten har for små eller falske lommer: For å selge vesker!
Noe som er så vanvittig irriterende for det fineste jeg husker med hip hop-æraen min da jeg var rundt 18-19 år var hvor mye stæsj jeg kunne ha i lommene på de store sæggebuskene. På det meste talte jeg 19 gjenstander som blant annet besto av en 0,5 l cola-flaske og en mobiltelefon på størrelse med en murstein. Nå får man jo knapt plass til bobby pins i lommene.
Og det er jo ikke alltid man har lyst til å drasse rundt på ei veske, men nå som telefonen er på størrelse med en murstein igjen (dog heldigvis tynnere) er man jo nødt til å bruke veske uansett hvor man skal. Det hender jeg faktisk legger igjen telefonen, en iphone 6, hjemme eller i bilen fordi det er så stuk å drasse rundt på den, men til gjengjeld så føler man seg jo nesten naken uten telefonen.
Er et realt luksusproblem det der.

Men back to the pockets; pynt eller ikke, jeg må jo innrømme at de små lommene gjør disse babyplaggene utrolig søte. Det blir en sånn ekstra “aaaaw såååå søøøøtt” type reaksjon, som egentlig går litt imot imaget mitt som steinhard og kald mamma. Men jeg burde vel snart innse at denne opplevelsen blir langt i fra slik jeg hadde forutsett på forhånd, mine egne reaksjoner like så.
Man blir faktisk litt myk.

Panikk

PANIKK!

Det er 30 dager igjen til termin, men det er innafor å få barnet i alt fra 21 dager før til 14 dager etter denne datoen. Med utgangspunkt i 21 dager før betyr at det kan være 9 dager igjen. Det er litt over en uke. EN UKE! Det slår meg at jeg så absolutt ikke er klar for dette.
I dag hadde jeg en av de store handleturene mine. Jeg var innom seks forskjellige matvarebutikker, og i samtlige av disse var det høy, skjærende og plagsom barneskrik, og disse ungene var tett etterfulgt av foreldre som enten ga fullstendig faen eller som hadde gitt opp å prøve. For å bevare min egen sjelefred tenkte jeg at foreldrene måtte være av typen som ga faen, i både ungene og folka rundt i butikken. Det var først da jeg kom hjem og dagens skrik og skrål hadde lagt seg at realiteten begynte å kicke inn; det at unger er noen ukontrollerbare og trassige vesener som vil sette omgivelsene på de sterkeste prøvelser. De stakkars foreldrene hadde nok gitt opp.

Det hjelper jo heller ikke at jeg fortsatt har til gode å møte noen foreldre som faktisk liker småbarnslivet. Faktisk, jeg har i det siste opplevd å være så sultforet på positive barnehistorier at jeg har lest hele bloggen til Eks-Fotballfrue fra fødselen av hennes barn nummer en for å få litt positiv stimuli.
Jeg har jo selv vært en av disse som syns forskjønnelsen av det å bli foreldre har vært i overkant intens fra enkelte, og ment at det er langt bedre å høre detaljer om spysjuke, diare og søvnløse netter. Jeg har nå innsett at dette var morsom informasjon når det å skulle bli foreldre var langt der ute i periferien.
Nå som det kan skje om cirka 9 DAGER så skulle jeg virkelig ønske at jeg levde litt i drømmeland med trua om at ungen min vil bæsje duftende glitter og alltid skrike med innestemme.  

For å unngå å bryte helt sammen fikk jeg en idiotisk ide om å snakke med samboeren om dette. Gråtkvalt lå jeg i sengen og ramset opp det ene skrekkscenarioet etter det andre. Alt fra panikk over hvordan jeg skulle håndtere barneoppdragelse og til det først hinderet jeg må over for å få denne babyen i hus: Fødselen. Og som følge av fødselen sto jeg jo i fare for å revne fra vagina til rævhull, bli en heltids melkeku og lide meg daglig gjennom melkespreng og såre nipler. Jeg trengte trøst, men mest av alt noen praktiske råd for hvordan jeg skulle komme meg gjennom dette marerittet.
Samboeren hadde følgende råd:
“Fødselen kommer til å gå helt fint. Du får en sprøyte og da blir alle smertene borte og deretter sier det bare ‘plopp’ og så er ungen ute.”
“Du rekker ikke å revne på grunn av ploppet.”
“Ammingen kommer til å bli kjempekoselig!”
“Jeg skal ta meg av niplene dine, jeg.”
“Det er fortsatt noen år til før du trenger å bekymre deg noe særlig over oppdragelsen.”

Fullstendig. Ubrukelig. Forsøk. På. trøst.
Jeg har fortsatt panikk.

Mammapolitiet

Like etter nyttår ville jeg egentlig ikke skryte av at jeg hadde gått ned noen kilo, ei satse på at det ville være en vedvarende fase. For jeg hadde rett. Det varte ikke
Nå er jeg fjorten kilo tyngre. Dobbelthaka som nesten var borte, hvis man så meg fra en veldig spesiell vinkel og jeg holdt meg helt i ro, er tilbake, om ikke verre. Jeg er noe mindre over skuldrene da, men det skyldes at alt fettet mitt har flyttet på seg. Til puppene og magen. 
Vektøkningen og vektforskyvningen skyldes jo det nye medisinske problemet mitt; det at jeg er på tjukken. 

Det ville på mange måter vært naturlig å sagt “vårt problem”, men samboeren svever rundt på en rosa sky over at han endelig skal bli pappa. Jeg derimot, er til tider fylt med panikk, angst og fødselsdepresjon selv om ungen enda ikke er født. Men jeg liker jo tross alt å ta sorger på forskudd.

Altså, en del av meg gleder seg jo til at dette mirakelet skal finne sted. Jeg teller ned dagene til termin (som for øyeblikket er på 40 dager…), men jeg teller også ned dagene til den lille fyller 18 år og flytter hjemmefra. Barn føles på mange måter som den største frihetsberøvelsen. Først okkuperer de kroppen din, tankene dine og så okkuperer de huset ditt, lommeboka di, fritiden din og alt annet de bittesmå (og søte) hendene deres klarer å få tak i. De er som noen sultne gribber. Dette kjenner man jo spesielt på når man er gravid, for de suger bokstavelig talt all livskraft og næring ut av deg. Igjen sitter man der, kvalm, oppblåst og med en ugjenkjennelig tarmfunksjon.

Men så hender jeg slenger meg med på samboerens rosa sky. Drømmer om barnelatter, koselige lekestunder på gulvet og familieidyll. Så man begynner å tenke litt fremover og forberede seg til den nye verdensborgeren. Hvor ofte driter den? Hvor mange bleier bruker man i døgnet? Hvor ofte må man amme? Gjør det vondt? Når skal den legge seg? Hvor lenge er de våkne?
Heldigvis lever jeg i 2017 og kan spørre google om disse tingene, og svarene man får er dugelige. Men så hender det at google drar meg inn i en surrealistisk verden av mammaspørsmål som gjør at jeg begynner å tvile på hele menneskehetens eksistens, på grunn av diverse mammaforum.
Jeg vil takke omtrent 90% av kvinnene på disse forumene for å få meg til å føle som verdens verste mor. Lenge før babyen i hele tatt er trøkket ut.

Det er tydeligvis mange vordende mødre der ute som er like usikre som meg. Men isteden for å spørre google, så gjør de den enorme feilen at de stiller spørsmålene sine på disse mammaforumene… Ikke still spørsmål på mammaforum. Hvis du ikke liker å få kjeft da. For jeg har ikke helt oversikten over hvor mange svar som begynner med “ærlig talt” eller “tragisk at du ikke vet dette” (som om det er helt normalt å vite en hel masse greier om babyer før man får en…). Jeg ga rett og slett opp å lete etter svar på disse forumene etter at en stakkars nybakt mor spurte om om det var greit å ta opp barnet sitt hver gang han skrek etter kos om natta eller om dette gjorde ham bortskjemt. Hele tråden spant ut av kontroll og før jeg ante ord av det var de inne på krybbedød, og enkelte mødre skulle jo nesten ha det til at man måtte stå å overvåke ungen sin hvert bidige øyeblikk om natta. Det virket som hun var en dårlig mor som lot ungen sove alene. Om natta. Ja, også burde hun jo helt instinktivt vite hva som er det riktige å gjøre da. For ellers er du visst en ræva mor.

Disse damene, disse mødrene som går alle andre mødre etter sømmene er hvis kjent som mammapolitiet. Og jeg er livredd disse damene. Livredd for hva slags idiotiske, og unødvendige, griller de kan sette inn i hodet på en fordi de er så fordømt opptatt av seg og sitt. Og at deres måte er den eneste riktige måten å gjøre ting på. Det finnes noen fasitsvar når det gjelder barneoppdragelse, men det meste må man jo nesten ta på feelingen fordi foreldre og barn er ulike. Noen er avhengige av rutine, for andre er det kanskje ikke så viktig.

Siden jeg nylig fikk meg en liten støkk når det kom til graviditeten så kunne jeg etter hvert berolige meg selv med det at jeg ikke hadde gjort noe feil. Vel, i følge legen og sykehuset da. Mødrene på mammaforum hadde kanskje sagt noe annet. Jeg tørr egentlig ikke sjekke i frykt for å gi meg selv noia. Det er ille nok med alle de tankene man selv klarer å mane frem om man ikke skal la helt ukjente mennesker synse og analysere ting de ikke vet noe om. Men mammaforumene kan man holde seg unna. Jeg er derimot svært redd for å møte på noen av disse mødrene i den virkelige verden. En gang man sitter litt rådløs med bebis på armen, og noen av dem dukker opp med sine nedlatende holdninger og “gode” råd.

Altså, jeg trenger shitloads av gode råd. Men med gravide og nybakte mødre så er rådgivning akkurat som med alle andre mennesker: Man gir rådene på en snill og hyggelig måte. Og så må man jo virkelige vurdere om ens egne råd er så gode som man skal ha det til. Kommer man med noe som er fakta, eller er det en personlig mening? Viktig å vite forskjellen her, for det er direkte dårlig gjort å guilt trippe noen fordi de fortrekker et annet bleiemerke. Og viser det seg at det ikke er bleiemerket som er problemet, men at den nybakte moren har puttet bleia på babyens hode isteden for rumpa, så kan det være greit å komme med et velmenende lite råd. På en hyggelig måte. 

Working Class Kids

Etter å ha jobbet med Working Class Hero festivalen i ett år, var det med stort vemod jeg tidligere i uken tok i mot beskjeden om at årets hovedfestival på fredag og lørdag måtte avlyses grunnet dårlig billettsalg. Det gjorde at jeg i første omgang mistet motet, for vi så jo virkelig frem til å vise frem band som Blood Command, Norsk Råkk og Wovenhand. Men det var bare å dra seg i nakken for søndagens kids-festival sto fortsatt på plakaten!

Ikke uventet mistet vi mange frivillige da fredagen og lørdagen ble kansellert. De fleste er jo med nettopp for å få seg en fantastisk musikkopplevelse, og som frivilligansvarlig førte det til dårlig søvn og overdreven svetting fra min side. Jeg var livredd for at vi ikke hadde nok folk og at dette skulle gå på bekostning av de besøkende. 
Men da dørene åpnet seg klokken 11:00 var ikke pågangen så stor som vi hadde forventet, i motsetning til i fjor kom folk litt mer sigende utover formiddagen, noe som roet ned nervene mine betraktelig. Samtidig ble jeg også litt oppgitt over min egen skremselspropaganda, for jeg hadde jo fullstendig glemt at WCH-gjengen består av verdens beste frivillige! Det var mye som måtte ordnes og håndteres litt sånn i siste lita, men der tråkket de til hver og en av dem med den beste frivilligånden og strålende humør. Det var helt fantastisk å se hvordan de tok den ene utfordringen etter den andre på strak arm. Vi fikk også god hjelp av jentene fra Union Rock, de ansatte på Centralen, Union Scene for Barn, Drammen Kommune, Røde Kors og Isbilen (beklager hvis jeg har glemt noen!).


Bama sponset roser og frukt!

På tapeten hadde vi også flere spennende artister og aktiviteter for å underholde barna. På scenen var Turbotroll konferansier, Stella Polaris hadde teatershow (med gjøglerskole for barna etterpå), The Harvey Steel Show vattet opp med fargerike kostymer og småpsykadelisk musikk før Ravi rundet av det hele med rap før han stilte seg opp for foto med kids og delte ut selvlagde bokmerker med autografer. 
Aktivitetene som Working Class sto for var blant annet av tattoo, ansiktsmaling, håndavtrykk, buttons og maskeverksted. Vi toppet det hele med salg av burgere, pølser, chili con (og sin) carne, frukt og popcorn. Det slo godt an hos både barn og voksne, stemningen var kjempebra! 

Etter den tunge uken med avlysning og stress var det deilig å kunne runde av med en vellykket kids-festival. Det er god motivasjon frem i mot neste års Working Class Hero, for selv om det gikk skikkelig dritt med hovedfestivalen i år så har vi ingen planer om å gi oss. Vi lært mye av hva som ikke må gjentas til neste år, samt en rekke andre ting som må gjøres annerledes og det er en utfordring jeg ser frem til å ta tak i! 

A working class hero is something to be
If you want to be a hero well just follow me.