Babyshower

For et par uker siden fortalte samboeren meg at vi var invitert inn til Barnekunstmuseet for en guidet tur søndag den 25. juni. Siden han nettopp hadde samarbeidet med de og Oslo Sporveier på en workshop på MiniØya så fant jeg ikke dette spesielt besynderlig. 
Dagen kom og vi hadde en fin morgen hjemme før jeg dollet meg opp etter beste evne og forberedte meg på en lang dag med mye trasking. Siden planen var å være kultiverte så jeg prøvde å se presentabel ut, og det er ikke særlig lett i disse dager, men jeg fikk nå tredd på en fin kjole og noen luftige sandaler som ville forhindre at verken jeg eller noen andre sto i fare for å dø takket være min nyervervede tåfis. Jeg var klar for bytur, men vi måtte visst ta en pitstop innom svigers for å hilse på en onkel som var på besøk og som hadde med en gave til bebis. Det virket helt plausibelt.

Det ble derimot vanskeligere for samboeren å forklare hvorfor bilen til søster’n sto utenfor huset til svigers, hun har ikke for vane å henge der på egenhånd, så jeg ble selvfølgelig mistenksom. Noe var på ferde, og for en som elsker å overraske andre, men hater å bli overrasket selv så gikk jeg inn med en ambivalent følelse. Hva i pokker var det som foregikk?

Ikke i min villeste fantasi hadde jeg sett for meg det som befant seg på innsiden. 
Det første jeg så var et par familiemedlemmer, som var forholdsvis vanlige å se inne i den stua, sjokket kom da jeg så en gjeng med venninner. Og en hel masse rosa. Rosa er heller ikke spesielt unormalt der i gården, men siden det hang en banner med “babyshower” over spisebordet begynte jeg å lukte lunta. Med trykk på begynte. Jeg hadde litt vanskeligheter med å begripe hva som egentlig skjedde rundt meg. Var det seriøst en fest? Var alle der for meg? Og bebis? Hææ? 

Senest kvelden i forveien, etter å ha deltatt på en surprisefest for en kamerat, følte jeg meg ganske trygg på at det ikke ville komme noe slikt min vei. Hvem skulle liksom arrangere noe sånt for meg? Og jeg skal ærlig innrømme at det var både snørr og tårer involvert mens disse tankene kvernet, samtidig som jeg unnskyldte det følelsemessige utbruddet med hormoner. Og så begynte “Transformers” på TV og jeg glemte regelrett hele greia. 
Derfor ble jeg så satt ut da babyshoweren viste seg å være en realitet. Ja, i tillegg til å føle meg grundig lurt da. Jeg pleier å kalle meg selv “CSI Linda” på hjemmebane fordi jeg får med meg det meste som omhandler samboeren, selv om jeg må innrømme at han gjør det enkelt for meg ved å legge igjen en sti av spor uansett hva han driver med (smuler, skittentøy, tomflasker, brukte håndklær… Det er utrolig lett å se hvilken aktivitet han har bedrevet med på egenhånd…). Men dette gikk meg hus forbi.

Men gud så glad jeg ble! Dette er jo utvilsomt noe av det fineste noen har gjort for meg, noensinne! Og ikke minst var det sårt trengt! Vi har i grunn hatt det meste på stell når det gjelder babyutstyr, det eneste jeg ikke har hatt noe fokus på er klær, så de siste ukene har jeg stresset samboeren med dette. Og blitt grundig irritert over hans manglende interesse. Jeg trodde den kom av frykten hans for å bli dratt med på shopping, men den kom nok mer av at han ikke var interessert i blåse bort penger på klær han visste jeg kom til å få… For en ting er ganske sikkert, bebis kommer ikke til å fryse! Vi fikk masse flotte klær, og en del annet forbruksmateriell som man aldri får nok av. Selv om jeg kommer til å ha store vanskeligheter med å ta knekken på de fine bleiekaka her:


Stor takk til svigersøster som satte sammen den her!


Og til Jeanette som lagde denne staselige barnevogna. Utrolig morsom!
Og god!

Tusen takk, folkens! Takk til svigermor som stilte huset sitt til disposisjon, til svigersøster og kusine for å ordne pynt og bleiekake, til mamma og søstern for gaver og sjokoladekake, til Jeanette for organisering og fruktvogn, og til alle de andre som møtte opp med gaver, latter og masse godt humør.
Både jeg og bebis er kjempeheldige som har så fantastiske mennesker rundt oss. Jeg digger dere alle! 

13 år

I går var det 13 år siden samboeren og jeg bestemte oss for å bli et par. De første årene var ikke uproblematiske, det var en sånn typisk “det er ikke deg, men meg” årsak. Fra min side. Selvfølgelig.
Det samme året som jeg og samboeren ble kjærester, bestemte foreldrene mine seg for å skille seg etter 24 års ekteskap. Der og da innbilte jeg meg at det ikke påvirket meg så mye, og jeg var veldig glad for at det skjedde da jeg var 20 år, og ikke barn eller tenåring. Jeg er fortsatt glad for at jeg var “voksen”, men i retrospekt så gikk det ikke upåaktet hen for min del. Jeg mistet egentlig trua på kjærligheten, og hadde vanskeligheter for å tro at at mitt nystartede forhold kunne vare. I tillegg levde jeg veldig i nuet, og var ikke interessert i å planlegge livet forover, i motsetning til samboeren som gjerne vil ha hus, hytte og barn så fort som mulig. Jeg syntes faktisk han var skikkelig teit som ønsket å være så A4.
 


 

Dessuten var han evig optimist. Og jeg var selvutnevnt og stolt pessimist. Livet var dritt, og det var det ingen som kunne gjøre noe med. Spesielt ikke en gledesspreder fra Drammen.
Så feil kan man altså ta.
Gutten har nemlig en unik evne til å få enhver mørk situasjon til å glitre mer enn en oversminket dragqueen, og uansett hvor hardt jeg motsatte meg å bli påvirket av dette så smittet det sakte, men sikkert over. At han klarte å forholde seg så blid og optimistiske i alle de årene til tross for de negative energiene jeg utstrålte er jo rett og slett et lite mirakel. Det ble også vanskelig å holde fast ved det at kjærligheten ikke kom til å vare når han sto tålmodig og fast ved min side, uansett hvor dum og idiotisk jeg oppførte meg. 

Vi liker å tro at kjærligheten og vår fremtidige partner skal være perfekt (det skal sies at jeg hadde en sexylubben, alkoholglad og tildels møkkete punkrocker som drømmemann, mens samboeren helst ville ha Bridget Fonda eller Pamela Anderson. Med andre ord: Ingen av oss fikk det vi ville ha.).
Man forventer også at så fort man møter the one vil resten av livsreisen utføres på rosa sukkerspinnskyer. I mitt tilfelle var det vanskelig å se at jeg hadde møtt min utkårede siden alt virket så vanskelig. I ettertid er det lett å se at jeg var den vanskelige, men det er vanskelig å vite hva man vil ha i livet når man ikke vet hva man vil ha. Vi ble jo også sammen i slutten av den hormonelle puberteten, og en ting har alltid vært klart: Jeg takler hormoner svært dårlig. Heldigvis for oss så har samboeren vært flink til å takle meg selv om jeg takler ting dårlig. Dette gjør han selvfølgelig med varierende hell, men hvis vi skal oppsummere tretten år så er det tydelig at vi aldri hadde kommet så langt om det ikke var for han.

Litt av æren skal jo jeg også ha, men mest i den forstand av at jeg ble et bedre menneske da jeg endelig ble “voksen”. Det var først i 2011 at vi tok det store steget ut på boligmarkedet med vårt eget lille krypinn i en gigantisk blokk. Jeg var livredd i forkant. Livredd de økonomiske forpliktelsene og alt ansvaret det medførte. Og hvordan ville alt det ansvaret påvirke forholdet vårt? Eller rettere sagt: Humøret mitt?
Det gikk overraskende bra. Det viser seg at man faktisk vokser med ansvar, og da samboeren et par år etter bestemte seg for å legge barnehagekarrieren på hylla og stupe ut i nye utfordringer som kunstner fikk forholdet vårt atter en gang en ny prøvelse. Som vi atter en gang kom oss igjennom uten store problemer. Men det krevde at jeg i forkant tok et skikkelig oppgjør med meg selv og humøret mitt, for selv om gutten er positiv så var det jo begrenset hvor mye han orket å holde humøret sitt oppe med en stressende jobb og en sur kjerring hjemme. 

Fem år senere bega vi oss ut på et nytt eventyr ved å kjøpe hus, med tilhørende oppussing. Samboeren var nedlesset i arbeid, jeg ble arbeidsledig og på toppen av det hele kjørte han meg på tjukken. Det var jo nesten som om forholdet vårt var dømt til å gå til hælvete med alle de utfordringen vi fikk kastet i trynet. Det skumleste var jo selvfølgelig det at jeg skulle gå rundt i 9 måneder som en hormonbombe. Jeg så for meg tantrums, hysteriske anfall og litervis av tårer. Daglig. Men så var det dette med å bli litt voksen da… Forberede seg på at man må legge til side sin egen agenda for et annet lite menneske, og med det i bakhodet så ble ikke hverdagen så utfordrende som først antatt. Igjen, det har gått overraskende bra (selv om det hender jeg bryter sammen, men det er heldigvis med sjeldenhetene…) og selv om samboerens positivitet har gnidd seg over på meg så finnes det fortsatt en liten pessimist inne i meg som sier at det er stille før stormen.

Men jeg tror vi er ganske bra utstyrt til å takle en tornado eller to.

Loch Ness

Yo! 

Jeg heter Loch Ness og kommer (angivelig) til verden 18. august 2017. Midt opp i den perioden av året hvor pappa er mest stressa, men jeg tenker det er greit å legge lista litt høyt fra starten av. Et av mine store mål i livet er jo nettopp det å plage vettet ut av foreldrene mine.
Jeg vet i hvert fall at jeg går mamma ganske mye på nervene nå om dagen. Jeg tror hun gleder seg til å få meg ut, for jeg er visst litt kravstor på plassen (og verre skal det bli). Det, også blir hun visst skikkelig gassy av all romsteringen min. Det stinker dritt her til tider. 

Men det er jo så digg å kunne bevege seg litt. Jeg liker best å sparke nedover, noe som fører til en hel masse kjeft og stygge ord fra mamma. Men da kjefter hun bare på pappa, ikke på meg, så jeg tror egentlig ikke at det har noe med meg å gjøre. Hun skriker i alle fall at det er pappa sin feil og at han må ta skylda for alt hun må gå igjennom. Jeg skjønner ikke helt hva det er som skjer der ute, men det virker alvorlig. Jeg håper virkelig de får ordnet opp i det før jeg kommer ut.
Ellers så kan det hende jeg bare velger å bli her inne. 

For det er ganske deilig her (bortsett fra når det lukter dritt). Det er varmt, mykt og jeg kan tisse i og drikke av det samme vannet. Veldig behagelig egentlig, men det kan bli litt ensomt. Pappa pleier å slå av en prat innimellom, men siden jeg er innestengt i denne vannbobla så blir det litt sånn enveiskommunikasjon. Men jeg har inntrykk av at det også føles litt sånn for mamma når hun prøver å prate til ham, så kanskje han bare er sånn. Det blir interessant å se hvordan de egentlig er, og jeg håper de er nysgjerrige på meg også. Det finner vi ut om 92 dager!


High five!

Hurra for deg!

På fredag hadde vi familieselskap her hjemme for å feire samboerens 32-års dag (han er faktisk 6 mnd yngre enn meg. En real boytoy med andre ord) samtidig som vi skulle ha fremvisning av huset. Hele uka har gått til planlegging, shopping, rydding og vasking (ringte selvfølgelig mamma for å få hjelp med vaskingen…), mens hele fredagen gikk til pynting, dandering og matlaging (igjen, med hjelp fra mamma…). 

Da gjestene kom i fem-seks tiden var jeg helt skutt og ville helst bare krype under dyna og sove, men bet tennene sammen fordi jeg så frem til å vise frem huset (teknisk sett var det samboeren som tok seg av det. Han er den fødte guide), den fancy bursdagsdekoreringen og se hvordan salatbaren, spekematen og dessertbordet ble mottatt. Vi så heldigvis ut til å score full pott på alle punkter.

De siste gjestene dro i elleve tiden og vi brukte omlag en time etter det på å rydde opp etter festlighetene før vi la oss på sofaen for å spise opp resten av vannbakkelsene mens vi så første episode av “Iron Fist” på Netflix. Det var først da det slo meg at jeg ikke hadde tatt et eneste bildet av verken kakebordet, salatbaren, spekematen, pynten, bursdagsbarnet eller gjestene! Alt hadde jo vært en suksess og stemningen var på topp, så det var ordentlig skuffende at jeg ikke klarte å forevige minnene, men på den andre siden så var det jo veldig positivt at jeg ikke hadde noe behov for å fikle med telefonen i løpet av de seks timene vi hadde besøk. Jeg måtte derfor takke meg til dette bildet av hvordan kaffekroken så ut etter at alt var over:

Men det viktigste var at samboeren var fornøyd! Han likte pynten (alltid moro med heliumballonger), maten og alle de kule gavene han fikk (det regnet også noen på meg og Lille Loch). I tillegg viste det seg at han også hadde rotet litt med sin egen alder, han trodde at han ble 32 år i fjor, så han følte egentlig at han ikke hadde blitt noe eldre. Faktisk så følte han seg nesten yngre.
Heldiggrisen.

Far

Som nevnt i et tidligere innlegg så ble ikke julen helt som vanlig siden bestefar (heretter kalt far, siden det er navnet jeg alltid har omtalt ham som) måtte være på aldershjemmet grunnet en sterk runde med influensa. Dessverre viste det seg at han aldri skulle klare å komme seg etter influensaen. Da vi dro for å besøke ham på julaften (som også er bursdagen hans) kjente vi ham ikke igjen. Han har hatt sine runder med sykdom de siste årene, det har vært perioder hvor han ikke har vært seg selv, men denne gangen var ikke som de andre gangene. Denne gangen var det ordentlig skremmende.

Fire dager senere ringte Pappa og sa vi måtte kjappe oss til aldershjemmet. Det tok meg omtrent en time å komme dit, men det var allerede for sent. Verken jeg, Pappa eller søster’n rakk å si farvel. Heldigvis var Mor ved hans side, og legene hadde gjort det komfortabelt for ham. Han hadde ingen smerter da han trakk sin siste pust.
Pleierne stelte ham litt etterpå, slik at vi kunne gå inn å si ha det. Selv om han var borte så føltes det godt å få sagt adjø. Stryke ham en siste gang på kinnet, holde ham i hånda selv om han ikke var der. Jeg trodde det ville være rart å ta på ham, men det var jo knapt en time siden han gikk bort. Han var fortsatt varm. 

I går sa vi farvel i kirken. Vi måtte vente i 2 uker før den lokale kirken kunne holde avskjeden hans. Det var litt ubehagelig å måtte vente så lenge. Det var også litt godt fordi da fikk mesteparten av venner og kjente mobilisert seg. Vi visste jo at det var mange som ville si adjø, men jeg ble fortsatt litt overrasket da vi skulle følge kisten hans ut. Det var så mye folk der. Det satt noen på nesten hver eneste rad. Kjente og ukjente ansikt, men de alle hadde våte øyne og gode ord å si etterpå. Han var jo et menneske med stort engasjement for samfunnet og andre mennesker.

Som medlem av Arbeiderpartiet var han opptatt av politikk. Han satt i Fellesforbundet og var leder for fagforeningen ved fabrikken på Tofte frem til han gikk av med pensjon. Han skrev bøker om lokalhistorien, og var stolt eier av biblioteket han hadde i kjelleren.
De siste årene tilbragte jeg litt tid med ham der nede og lærte å kjenne ham bedre. Det var så gøy å dra frem en bok fra hylla, hvilken som helst bok, og spørre ham hva han syntes om den eller forfatteren. Svaret var alltid utfyllende og fortalt med det største engasjement og iver. Bortsett fra JK Rowlings bøker om Harry Potter. Da ristet han bare på hodet. “Det er ikke helt min stil.” 

Da jeg var liten tenkte jeg ofte på Far som den trauste og litt kjedelige typen. Vi kom nok ikke så veldig godt overens på den tiden, men dette endret seg da jeg ble eldre og begynte å forstå mer av måten og det han snakket om. Og ikke minst humoren. Han var en tørr, men vittig fyr og de senere årene fikk jeg ham til å le ofte. Og høyt. Han lærte meg også mye om livet, når jeg først begynte å lytte.
Jeg angrer på at jeg ikke var der mer for ham. At jeg burde ha besøkt ham oftere. Gjort ham stolt. Jeg tror ikke jeg klarte å gjøre det, rett og slett fordi han ikke visste nok om livet mitt i “storbyen”. Han fikk aldri lest noe av det jeg har skrevet. Hørt om min egen forfatterdrøm, et frø han selv var med å plante. Jeg tenkte vel at skribleriene mine ikke var “hans stil”. Og så trodde jeg at han hadde tid.
Mer korrekt, at jeg hadde tid. Til å vente, forlenge og utsette. 

Det er trist at det er døden som må til for at vi skal lære å leve. At det er døden som lærer oss mest om oss selv. Og mest om den døde. At alle disse dagene som kom og gikk, at de var selve livet. 
Jeg kunne ønske jeg lærte det før. Og at lærdommen for en gang skyld skal sitte. Og at jeg kan dedikere den lærdommen til Far, som så mye annet.