Kollektiv Mobbing

Det nærmer seg skolestart og foreldre over hele landet gruer seg til å sende ungene sine til den største mobbeinstitusjonen her til lands; skolen. Her kan ungene boltre seg fritt i drittslenging takket være passive lærere og dårlige holdninger som de drar med seg hjemmefra.
Det er også verdt å merke seg at nesten enhver som uttaler seg om mobbing påpeker at dette er et problem som befinner seg hos alle andre (*kremt*).

Det blir litt ekstra funny med bloggere og facebookbrukere som klager på mobbing hvor man lett kan scrolle seg nedover deres egen feed og se at de selv bedriver mobbing, dog oftest beskrevet som “ærlighet” eller “personlig mening”. Og dette fenomenet eksploderer gjerne rundt de samme tidspunktene såkalt “søppel-TV” skrider over skjermen, godt kjent som “Paradise Hotel” (kan også være “Ex on the Beach” og det nye “Love Island” som er forhatt før det en gang har begynt) eller hver gang noen kjente folk stikker hodet sitt frem i media med en tullete mening. Og for all del: Man har all rett til å være uenig i tullete meninger, men så lenge det ikke gjøres på en fornuftig og ordentlig måte så kan det oppfattes som både mobbing og hets. Enkelt forklart: Jeg er stort sett i mot ALT som kommer ut av kjeften til Sylvi Listhaug, men jeg kommer INGEN vei med å rakke ned på verken hårfargen eller dialekta. Selv om det frister noe jææævlig så sender det meg bare på et sykelig lavt nivå, et nivå jeg dessverre lå på til langt ute i tyveårene mine.

Noen av dere var kanskje følgere på min gamle blogg, en såkalt “sinnablogg” hvor målet var å spy ut all form for eder og galle når noe gikk meg på nervene. Høsten 2017 byttet jeg navn og blogg fordi jeg rett og slett var sjukt lei av min egen dritt, men det var jo litt synd å bare kvitte seg med alt så alt det gamle så jeg gikk igjennom hvert bidige innlegg fra 2010 for å lagre de på pc’en… På forhånd tenkte jeg at en liten del ville være deprimert dritt, noe ville være drittkasting mens majoriteten ville være morsomme og satiriske innlegg verdt en repost i fremtiden… Det var med en vond smak i munnen jeg måtte medgi at mesteparten var ren dritt. Menneskedritt. Oppgulp og diaré. Det var sjukt flaut å lese og gjorde meg enda tryggere på at jeg gjorde riktig valg når det kom til byttingen av blogg.

Den 18. oktober 2017 så denne bloggen dagens lys og to måneder senere, den 16. desember, var jeg enda tryggere på at valget mitt var riktig. Jeg skulle plutselig bli mamma. Ha ansvar for et annet liv. Guide dette mennesket gjennom sorg og glede. Med stor entusiasme rundt gleden. Fullstendig livredd for all den potensielle sorgen. Det dukket opp en intens følelse av å beskytte dette lille barnet så mye som overhode mulig, da spesielt mot mine egne mørke tanker og deprimerende fortid. Og hvorfor hadde jeg alltid hatt det så vondt? Årsakene er mange, men den største delen skyldtes at jeg aldri var fornøyd med verken meg selv eller livet mitt. Under oppveksten var jeg alltid sjalu og bitter, den som syntes alle andre hadde det så mye bedre med finere klær, kulere soverom, gode venner og popularitet. Og isteden for å trakte mot å bli bedre og gjøre en innsats selv rettet jeg heller en pekefinger mot alle rundt meg og i desperat forsøk på å fremstå som bedre snakket jeg alle rundt meg ned. Venner, søster, familie… Alle ble trykket ned fordi jeg ikke hadde det bra med meg selv.

Resultatet var vel åpenbart. Du havner ikke i den kule gjengen når alle syns du er en dust. Du får ikke en masse god karma din vei når du er en drittsekk mot alle andre.
Det er kjipt at det tok meg nærmere 30 år (!) å innse dette, en dyr lærdom som jeg håper bebis slipper å finne ut av på egenhånd og for øyeblikket så har jeg ikke særdeles mye peiling på hvordan jeg skal unngå at hun havner i samme spor bortsett fra at jeg skal holde fokus på henne, og ikke alle andre. Ikke sammenligne henne med alle andre. Ikke furte over hva alle andre har som ikke hun har. Og ikke minst; holde all form for drittprat vekk fra henne. Så lenge vi ikke snakker nedsettende om andre hjemme så skal det jo en del til for at hun begynner med det selv.

Og med det å ikke snakke nedsettende om andre så gjelder det altså alle andre. Du er ikke noe bedre ved å åpenlyst sitte å kalle PH-deltakere blåst i hodet. Du er ikke noe bedre når du slenger usaklig dritt om politikere. Og du er ikke noe bedre når du snakker om hvor dypt du hater andre fotballag enn ditt eget. For selv om du sier til deg selv at det må være noe fryktelig galt med PH-folka fordi de har andre intimgrenser enn deg sjæl så er du ikke noe bedre menneske kun fordi du anser ditt eget moralske kompass som det riktige. Fun fact: De fleste som mobber sitter nettopp med en forestilling om at det de mener er riktig eller bedre enn de stakkars ofrene deres.

Hilsen meg, med et skikkelig godt moralsk kompass.
På internett hvert fall.

Skuffa, Norge

Da er 2017 valget over og resultatet er skuffende: Fire nye år med en blå regjering. 
Jeg husker da valgresultatene tikket inn i 2013. Vi var i Spania, og valgkvelden ble det i overkant mange drinker på meg og samboeren. Da jeg sjekket resultatet dagen etter, god og bakfull, ble formen ti tusen ganger verre. Denne gangen var jeg ikke bakfull da resultatet var ferdig, men jeg satt sliten, trøtt, utmattet og med en dundrende hodepine i sofaen. Og den hodepinen ble ikke bedre. Jeg har den enda.

Selv stemte jeg grønt. Vi trenger noen på stortinget som snakker på vegne av dyrene og miljøet. Sånn sett gikk valget bra. MDG fikk inn en representant, og det samme med Rødt. SV fikk inn elleve. Jeg har også hatt et lite øye til Venstre, men siden de ønsket å gå i regjering med KrF og Høyre ble de uaktuelle for min del. Ap og Sp har aldri vært noe for meg og FrP kom selvfølgelig ikke på tale.

Og jeg var med i FpU en gang. Det er ganske flaut å innrømme, men da jeg var ung og bodde på landet, uten en utlending i sikte, var jeg helt sånn “utlendinger kan komme hit så lenge de følger norske verdier”. Også ville jeg gjerne ha billigere alkohol, selv om jeg ikke var gammel nok til å kjøpe og drikke det selv. Men så flyttet jeg til storbyen (vel, nærmeste by) og reiste litt rundt i verden og fikk et helt annet syn på mennesker og kultur. Nå foretrekker jeg mangfold og frykter ikke på noen måte at norske verdier er i ferd med å forsvinne. At innvandring har sine utfordringer skal man ikke fornekte, men jeg syns lite om retorikken til innvandrings og ekskluderingsministeren vår. Det har jo også vært beklagelig at ingen i regjeringen har tatt til ordet når det har stormet som verst rundt Listhaug og hennes utsagn, og ikke minst den stadige offerrollen hun har inntatt hver bidige gang hun har mottatt kritikk i det offentlige.

Noe fornuftig har jo den blåblå-regjeringen fått utrettet, som å tillate proffboksing, åpne polet på valgdagen og nyttårsaften og fritt behandlingsvalg innen rus og psykiatri, men de har også gjort vondt verre ved å blant annet redusere politidistrikter, slå sammen kommuner, stramme inn familiegjenforening, stoppet posten på lørdager (sjukt irriterende når man venter på kult) og kuttet barnetillegg til uføre. Det blir interessant å se hva de finner på de neste fire årene.
Heldigvis har jeg muligheten til å bli positivt overrasket, jeg har jo tross alt ikke de største forhåpninger når det gjelder denne regjeringen.
Jeg mener, hvor ille kan det bli?

Cuc Dady

Internettsvindlere har virkelig nådd bunnpunktet. Før mottok man ulike typer henvendelser i mailboksen, noen var rettet mot penisforlenging og økt potens, andre var nigerianske prinser som trengte hjelp til å få ut arven sin eller noen gratulerte deg med å ha vunnet konkurranser man aldri hadde deltatt i. Vanligvis sniker jo alle disse mailene seg rett i junkfolderen slik at man slipper å se noe til dem, men nå og da så klarer en å finne veien til innboksen og her om dagen tok jeg meg faktisk bryet til å lese gjennom en av disse, og ble ganske furten på vegne av alle lettlurte der ute. Det virker jo ikke som om disse falske avsenderne prøver å gjøre et ærlig forsøk på å virke genuine, hele mailen var jo et sammensurium av ulike måter å tiltrekke seg oppmerksomhet.
Jeg har vanligvis tenkt at folk som går på slike e-mail scams er noen idioter, men på en annen side så kan det jo være forståelig om man drømmer om nigerianske prinser og stor pikk. Men noen ting burde det ikke gå an å bli lurt av. Som den mailen her:  

1. “Takk for at du kom til bensinstasjonen. Ser deg snart.” Her kan man jo lett gå i fella om man faktisk har vært innom en bensinstasjon, men selv ikke den lille stasjonen på det bittelille hjemstedet mitt pleide å sende ut mailer til folk som takk for besøket. Og hvilken bensinstasjon er det egentlig snakk om? Dessuten… Hvordan vet de at jeg har vært der? Og hvordan vet de e-mailadressen min?
2. Avsenderen heter “CUC DADY”. Man kan jo bare tenke seg til hva denne personen vil at man skal tro denne mailen handler om når man ser den i innboksen… Og hvem ser en mail og tenker “pikk!” for å så tenke at det er helt naturlig at det så blir snakk om… bensinstasjoner?
3. E-mailadressen “[email protected]” lyser jo fake lang vei. Jeg skjønner egentlig ikke hvordan denne mailen kom seg gjennom spamfilteret en gang.
4. “Du har besøkt vår bensinstasjon…” HVILKEN BENSINSTASJON? De fleste bensinstasjoner er flinke til å reklamere med både navn og logo….
5. “…ditt kjøpsnummer #Sh712wt1125 er valgt for å motta vår jubileumsoverraskelse!” Hvordan vet de at JEG har det kjøpsnummeret?
6. “Din jubileumsdag er: Shell-kort, som gir deg seks måneders drivstoff uten kostnad.” Aha. Så det er snakk om Shell. Vel, de pleier å ordlegge seg og reklamere bedre… Og igjen, hvordan vet de at jeg, med denne e-mailadressen, står bak dette kjøpet?
7. Og kjøpsnummeret # Sh712wt1125 er heller ikke et standard kjøpsnummer hos Shell (nå er det sikkert ikke så mange som er kjent med slikt, men siden jeg håndterer litt regnskap og registrerer kvitteringer så vet jeg at dette ikke er tilfellet).
8. Linken i seg selv ser litt mistenksom ut. 
9. Shell har ikke 104 år jubileum denne måneden. De har 105 års jubileum i oktober. I følge Google.
10. Hyggelig at de tilbyr 104 utvalgte kunder en overraskelse i forbindelse med det falske jubileet, men igjen så må man jo spørre seg hvordan “Shell” vet at jeg er kunden.

Her skurrer det litt for mye, men internettsvindlerne belager seg kanskje på en overivrig reaksjon fra folk? “Iiikk, jeg vant!” *nitrykke på link før man har lest mailen*. Det setter jo kravene til å virke seriøst langt lavere. For det er jo ikke noen som tror på dette? Eller?

Agurknytt

ARGH! Jeg blir så jævlig lei av folk!
Nyhetsmessig så ser agurksesongen til å være i gang. Journalister har tatt ferie, hele nyhetsredaksjonen er på ferie, leserne er på ferie og en viss andel kriminelle har tatt ferie. Det er ikke så mye som skjer, og for å holde nyhetsverdien oppe så sper de ulike avisene på med såkalt agurknytt; helt uinteressante gla’ nyheter som er lett å lese og fordøye. Dette har med årene blitt standard i Norge hver juli, måneden i året hvor hele landet ser ut til å gå i stå takket være feriesesongen.

Personlig har jeg ikke noe i mot agurknytt uansett hvilken tid på året det er. Mellom knivdrap, voldtekter, overgrep, krig og annen elendighet er så det forfriskende å kunne lese om hvorfor det finnes et lite hull i håndtaket på stekepanna eller fangsthistorien til Norges største gjedde. Til tider kan de såkalte nyhetene bli i overkant uinteressante, men nå har jeg jo heldigvis friheten til å både bla og scrolle videre om noe ikke passer meg

Det jeg ikke skjønner er behovet for å kommentere på saker man ikke er interessert i. Av flere grunner: 
1) Man er ikke interessert.
2) Hvorfor gi saker man ikke er interessert i gratis reklame i form av clicks og kommentarer?
3) Og så klage over at de får spalteplass?

Over her er et godt eksempel på fin gjeng med mennesker som strengt tatt burde holdt seg litt unna kommentarfeltet, Morten leker Captain Obvious og påpeker det åpenbare: Agurksesongen er i gang. Joachim ser dessverre ut til å misforstå hva clickbait betyr. Clickbait-saker har gjerne misvisende overskrifter som overdramatiserer innholdet. I dette tilfellet er saken enkel: “Derfor har stekepanna et hull i håndtaket” med tilhørende forklaring… Man kan syns det er en teit sak, men langt i fra clickbait. Og Dana har helt rett i at dette neppe er en ny sak, det hullet i stekepannene har jo vært der i åresvis, men det er alltid noen som ikke har fått med seg hvorfor. Jeg, for eksempel.
Øyvind synes dette er en åpenbar grunn for å ikke kjøpe Drammens Tidende, men siden jeg liker DT så syns jeg det er hyggelig at han velger å bidra til interessen med en kommentar da. Men at det ikke er en pluss sak, Guro, det syns jeg nesten er litt overraskende selv. 
Mads derimot skal få lov til å stikke av med dagens kommentar her, for i havet av idiotiske kommentarer er det fint at noen kommer med noe produktivt. Det er flott at dette hullet kan ha flere bruksområder!
Og det er fint at noen gidder å skrive om saker som dette. Jeg ønsker agurksesongen velkommen!

“Jammen, hva med…” – Voldtektskulturen

Russetida er i gang og med den kommer de årlige debattene om festvoldtekt og tilsynelatende gode råd fra mennesker som tror at det gjennomsnittelige voldtektsofferet egentlig er skyld i overgrepet selv. “Hvis man bare..” og “man må jo ta forhåndsregler” ser man gjentatte ganger i kommentarfeltene og jeg kjenner at jeg begynner å bli lei. Skikkelig lei. 

Ja, også for ikke å glemme den fantastiske bruken av whataboutism. Handler saken om kvinner som har opplevd overgrep er det en overflod av “jammen, hva med kvinner som voldtar” og “hva med alle de som sier det er voldtekt når de egentlig bare angrer”. Og så den fantastiske “hvordan kan man egentlig vite at man ble voldtatt når man var full”. Det er som om folk griper etter det minste lille halmstrå for å få fokuset vekk, enn å diskutere det saken egentlig handler om: At det finnes mennesker som av ulike årsaker tar seg til rette ovenfor andre mennesker. Vi må diskuterer hvorfor dette skjer, hva som får folk til å gjøre dette. Hvordan man unngår å gjøre overgrep. Ikke hvordan man unngår å bli voldtatt.

Men hvorfor bry seg om overgriperen når offeret tydeligvis har viftet med en stor banner hvor det står “voldta meg”? For herregud folkens, man kan jo ikke forvente noe annet når man ikke tar forhåndsregler. Og for å backe oppunder dette kommer folk med idiotiske sammenligninger. At man blir ranet om man blafrer rundt seg med tusenlapper. At man blir rundstjålet om man lar utgangsdøra stå åpen. Det er akkurat som om disse menneskene tror at et typisk kvinnelig voldtektsoffer ligger dritings rundt i gatene med miniskjørt, og at overgriperen er en hun har flørtet med og lovet å ha sex med tidligere på kvelden.
Først og fremst: Et slik scenario rettferdiggjør ikke at man har blitt voldtatt. Eller voldtar.
For det andre: Dette er heller ikke et typisk scenario for voldtekt.
Det har også skjedd med den som var edru på fest. Den som gang på gang avslo seksuelle tilnærmelser. Den som var på vei hjem fra jobb. Anstendig kledd. For pokker, folk har blitt overfalt på vinterstid med tjukke bukser, strømpebukse og boblejakke på. Både av kjentfolk. Og helt ukjente mennesker som ikke aner noe om hvordan oppførselen til offeret var tre timer tilbake i tid. Om de var flørtende eller ikke. Det finnes ingen typisk beskrivelse av et voldtektsoffer. 

Men tilbake til disse forhåndsreglene da. Altså, jeg er helt for råd som omhandler å passe på seg selv, dette er helt normalt uavhengig om vi skal på fest eller kjøre bil. I alle situasjoner gjør mennesker en risikovurderingen. Og graden av denne avhenger selvfølgelig av omgivelsene. Hvor trygg man føler seg. Men enkelte skal jo ha det til at voldtektsofre er noen bekymringsløse idioter som vandrer nakne rundt i La La Land og tror at verden består av enhjørninger og alver. Som om man fortjener å bli voldtatt hvis man går rundt å tror nettopp dette (?). Men det er jo heller ikke sånn det er! De fleste er jo flinke til å passe på seg selv, men selvfølgelig hender det at ting slipper. At man gjør en feilvurdering. At man stoler på feil person. At man er på feil sted til feil tid. Igjen; fortjener man å bli voldtatt på bakgrunn av dette? Fortjener man å bli ranet om man lar utgangsdøra stå åpen?
Og hvorfor fokuserer vi egentlig på offeret? Hvorfor er det så forbannet vanskelig å snakke om de som utretter disse ugjerningene?

For hvis man absolutt skal sammenligne overgrep med ran: Er det ikke vanlig å lære barn at de ikke skal stjele? Hvorfor er det greit å lære bort at man ikke skal stjele materialistiske ting, men å lære mennesker at man ikke skal ta verdigheten fra andre… DET er liksom å strekke lærdommen litt for langt. Men samtidig… Lærer vi ikke bort at man skal være snill og grei? Kan det hende vi må gå litt i dybden på hva det egentlig betyr? Hvorfor er det så vanskelig å lære folk å respektere andre menneskers kropp?

“Jammen, alle må ta forhåndsregler”. Jada jada. Jeg hører deg. Jeg lurer også på hvor polstret disse menneskene er i sitt eget liv. Jeg antar de pakker ungene inn i bobleplast hver gang de skal sette seg på en sykkel. At de alltid følger trafikkreglene til punkt og prikke. At de aldri er overstadig beruset. At de aldri går noen sted på egenhånd. At de drar ut alle stikkontakter i huset før de legger seg. At de tar alle nødvendige forhåndsregler HELE tiden. For det er nettopp det de krever av et voldtektsoffer. 

Og har egentlig forhåndsreglene noe å si når overgrepet allerede har skjedd? Er det ikke da vi burde slutte å snakke om forhåndsregler og absolutt gå over på å snakke om overgriperen? Skjønner ikke folk at når man messer opp og ned om offerets ansvar så er man med på å gi overgriperen en slags kollektiv ansvarsfraskrivelse? At man er med på å gi mennesker med tilbøyeligheter for å gjøre slike ugjerninger “gode” unnskyldninger til å forgripe seg på andre? Vi er faktisk nødt til å jobbe med våre egne holdninger og måter å snakke om overgrep på for å forhindre denne “ukulturen”.

I Diana Scully og Joseph Marollas Convicted rapists vocabulary of motive: Excuses and Justifications” ser vi noen oppsiktvekkende beskrivelser av hvilke unnskyldninger voldtektsmenn har kommet med. De intervjuet 114 menn dømt for voldtekt, eller forsøk på dette, av en voksen kvinne i tidsrommet september 1980 til september 1981 (menn som var dømt for incest, sex med mindreårige eller voldtekt av menn var utelukket fra denne undersøkelsen). Det jeg finner mest oppsiktvekkende med denne er det at undersøkelsen er over 30 år gammel og disse unnskyldningene går igjen i dag i kommentarfeltene over hva kvinner burde ta som forhåndsregler.
Disse overgriperne unnskyldte ugjerningene sine med at det var rus inne i bildet og offeret var flørtende eller kjent for å være promiskuøs. Snille jenter satte seg heller ikke i fare for å bli voldtatt, noe en mann som plukket opp, og voldtok, en haikende jente bedyret.

Dette er ikke unnskyldninger menn med forkvaklede sinn finner ut av helt av seg selv. Hvis utgangspunktet vårt bare er å lære folk hvordan man unngår å bli et offer, er det enkelt å angripe noen når de går utenfor denne normen. En fyr i undersøkelsen som hadde voldtatt en servitør begrunnet det med at “alle vet jo hvordan servitriser er”, som om det var typisk at disse var “lette på tråden”. Var det noe han hadde funnet ut på egenhånd, eller var det typisk for omgivelsene rundt ham å påpeke dette? Vi kan ikke fortsette å fokusere på hva offeret inntar av rusmidler, deres bekledning og oppførsel som om dette er en direkte årsak til hvorfor de blir voldtatt. Hva med overgriperens inntak av rusmidler? Hva med deres holdning til lettkledde kvinner? Hva med deres oppførsel? 
For enkelte virker det så lett å avfeie dette med at gjerningsmannen var fra en annen kultur. Med en annen hudfarge og andre verdier. Men slike gjerningsmenn er jo like forskjellige som ofrene deres. Og hvorfor er det så enkelt å si at andre kommer fra en dårlig kultur, men ikke se at vi kanskje har litt av dette selv?

Jeg kan diskutere dette i evigheter, men for å avslutte dette for denne gang: Her er en liste med forhåndsregler for å unngå å bli en overgriper:

1. Ikke put dop i drinken til folk.
2. Hvis dop eller alkohol gjør deg til en klåfingra idiot, unngå rusmidler.
3. Selv om noen er fulle og hjelpeløse så trenger du ikke å tvinge deg på dem. Hjelp dem eller la de være i fred.
4. Hvis du ser noen sove, la de sove i fred.
5. Når du ser noen gå alene langs gata, la de gå i fred. 
6. Hvis du ser noen som står i veikanten, enten fordi bilen deres har brutt sammen eller de haiker, ikke voldta dem. De vil ha hjelp, ikke ytterligere problemer. 
7. Ikke bryt deg inn i noen sitt hus, leilighet eller bil for å voldta de. Og hvis du bryter deg inn av andre grunner og finner noen som er hjemme, ikke voldta de da heller. 
8. Gå aldri alene! Hvis du tror du kan være i fare for å begå overgrep, få en venn til å passe på deg.
9. Selv om noen har på seg lite klær så betyr ikke dette at det er ok å voldta vedkommende. Selv om du syns de ser horete ut.
10. Det er ikke greit å voldta prostituerte heller.
11. Nei betyr nei. Ja betyr ja.
12. Ingen mener ja når de sier nei.
13. Selv om noen flørter med deg så betyr det ikke at vil ha sex med deg. Aksepter det.
14. Hvis du må true noen med våpen for å ha sex med deg, så er det ikke sex. Det er voldtekt.
15. Selv om noen har sex med “alle andre” så betyr ikke det at de vil ha sex med deg.
 

Kvinnedagen 2017

Opp gjennom tidene så har jeg fortalt folk mye rart om meg selv. Jeg har fortalt om spøkelsene hjemme i stua hos pappa, eller da jeg som 15-åring stjal bilen hans. At jeg har gitt juling. Og fått enda mer juling tilbake. Hvordan jeg i ungdommen havnet på glattcella. Opptil flere ganger… 
Enkelte syns selvfølgelig at dette er litt drøyt. Men ingenting slår det trynet folk får når du forteller dem at du er feminist (eller RBK-supporter, men det er annen sak). Store, vide øyne mens de stotrer frem et “hvorfor?” Hadde jeg i tillegg fulgt opp med en løgn om at jeg hadde drept noen hadde det helt sikkert blitt ignorert i alt kaoset. Feminist er liksom det verste av det verste. Fordi vi bare sutrer og klager over ting vi ikke vet noe om. Dessuten fikk vi stemmerett i 1913, så hva er problemet?

Altså: Ja! Kvinner har det selvfølgelig langt bedre i dag enn i 1913. Verden har gått fremover. Selv om jeg er feminist så fornekter jeg da på ingen måte dette. Jeg er heller ikke ute etter å ta lønna til hardtarbeidende menn eller ødelegge deres sosiale rettigheter. Og når jeg snakker om voldtektskultur så betyr ikke dette at jeg definerer alle menn som voldtektsmenn.
Det blir ofte litt vanskelig å snakke politikk hvis man nevner at man er feminist fordi debatten blir ikke nyansert. Folk som blir fornærmet over tilstedeværelsen til en feminist syns det er viktigere å dra inn en hel masse whataboutism enn å snakke sak. Snakker man om voldtekt så skal det påpekes at dette også gjøres av kvinner. Lønnsforskjeller? Finnes det? Og hvis det er sant så er det selvfølgelig en logisk grunn til det… Vold? Kvinner er jo også voldelige. Og med det så blir det med vanskelig å finne årsaken til hvorfor noen gjør noen av de delene. Er det virkelig så fornærmende at jeg snakker på vegne av meg selv og mitt kjønn? Det føles litt sånn noen ganger (btw, mannsdagen er 19. november. Det er bare å gå i tog da altså!).

Men at sakene på kvinnedagen kun gjelder kvinner stemmer jo forøvrig ikke. De fleste av parolene inkluderer menn. Menn går jo under lik lønn for likt arbeid og likestillingsloven. Forsvaret av offentlig pensjon. Menn går jo også under det at man vil fjerne kjønnslemlestelse. De går også under arbeid mot voldtekt. Voldtatte menn sier de sliter med å stå frem når de ser hva slags stigma kvinnene må gå igjennom. De møtes jo ikke akkurat med åpne armer selv når de står frem.
Å jobbe aktivt for en side av saken hjelper jo i utgangspunktet alle.

Ja, også er det jo en gjenganger at feministene beskyldes for å ikke bry seg noe særlig om muslimske kvinner, noe parolene motbeviser sterkt. Her er det flere punkter for kvinner på flukt og forbedringer av deres rettigheter her hjemme. Men det er jo en gjenganger at folk klager over hva som er parolene uten å faktisk ha lest dem. Nylig leste jeg en kommentar fra en fyr som sa han bare støttet en av parolene, noe som i grunn virker veldig besynderlig, men i forkant av årets kvinnedag ble jo noen av parolene blåst opp som dette er de eneste punktene feministene bryr seg om, som 6-timers dagen og den mye omtalte la fitta flagre (som omhandler intimkirurgi).   

Så ikke gå i den fella selv! Man må gjerne være uenig i punktene (jeg er ikke enig i alle selv, da hovedsakelig 6-timers dagen, men den skal jeg prøve å ta for meg på et senere tidspunkt), men det er fint om folk kan backe opp uenighetene sine med argumenter og ikke synsing når de snakker nedlatende om kvinnedagen. 
Her er uansett et lite knippe av de parolene som er vedtatt rundt om i Norge til 8. mars, som tydelig viser at det er et ganske bredt spekter av saker som står på agendaen:
– Bekjemp seksualisert vold
– Forsvar offentlig pensjon
– Kvinner på flukt skal beskyttes.
– Mer kunnskap om kvinnesykdommer.
– Transrettigheter og innføring av tredje kjønn
– Trosfrihet for kvinner i alle land
– Beskytt likestillingsloven
– Styrk minoritetskvinners mulighet til lønnet arbeid. Nei til ubetalte praksisplasser
– Vern kvinner på flukt
– Kvinner over hele verden krever selvbestemt abort & gratis prevensjon
– Kampen mot skammen
– Ingen er frie, før alle er frie
– Utdanning er nøkkelen til bekjempelse av fattigdom
– Nei til voldtekt som våpen. Beskytt kvinner i krig
– Krisesenter uten krav om rusfrihet til Bergens kvinner
– Ta digital vold mot kvinner på alvor. Innfør egen hevnpornolov
– Antirasistisk kvinnekamp mot sosial kontroll og æreskultur
– Vi er vakre nok! Stopp skjønnhetstyrraniet
– Riv murene- bygg bruer. For et fritt Palestina

Ha en fin kvinnedag!

Kirkeklokker

For en stund siden ble et gammelt kapell her i Drammen kjøpt opp av muslimer for å omgjøres til moske. Ikke overraskende kom det noen sterke reaksjoner som følge av det, og et av argumentene mot denne religiøse omgjøringen var bønneropene de ville broadcaste utover Drammen by, dette til tross for at det allerede finnes ganske mange moskeer rundt om i landet som ikke gjør dette.
Og det kommer selvfølgelig ikke til å bli noe bønneshow nå heller.
Hvis det hadde vært tilfellet så hadde jeg ikke likt dette selv, jeg har vært i Tyrkia og fant ikke bønneropene der spesielt underholdende. Men det er jaggu ikke kirkeklokkene her til lands heller.

I 6 år hadde jeg soveromsvinduet mitt to meter fra kirkeklokka til et kapell. Kapellet var heldigvis ikke i drift hver søndag, men klokkene begynte tilfeldigvis å ringe de søndagene hvor tømmermennene var på sitt mest aktive. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg våknet regelrett stående i senga på grunn av de jævla bjellene. 
Dette endret seg heldigvis da vi flyttet i blokk og klokkene til Åssiden kirke ble noen vage lyder i det fjerne. Om man hørte de der ute i horisonten så var det bare å lukke vinduet og sette opp volumet på TV’en og problemet var løst.
Det er ikke like lett der vi bor nå…

Nå bor vi enda nærmere Åssiden kirke, sånn innenfor 1 km radius, så man hører det godt når klokkene begynner å “spille”. Man må sette opp volumet forholdsvis høyt på TV’en for å overdøve bråket, og jeg er glad for at soveromsvinduet ikke vender mot kirken og at bruken min av ørepropper holder lyden ute om det setter i gang mens jeg enda er sengeliggende. Men å bo så nærme en kirke har gjort meg oppmerksom på at kirkeklokker benyttes til langt andre formål enn bare søndagsgudstjeneste. Jeg har også skjønt at Åssiden kirke er et forholdvis populært sted for ulike kirkelige aktiviteter for de jævla bjellene ringer jo i et sett.

At det derimot finnes ulike former for klokkespill (som det visstnok heter. Syns nå det er litt skammelig å putte dette bråket i en musikalsk sjanger, men som nevnt i tidligere innlegg så skal jeg ikke henge meg for mye opp i slikt…) var jeg heller ikke klar over. For meg høres det stort sett helt likt ut, men det har hendt at jeg har merket meg noen uregelmessigheter. Dette har jeg derimot avfeid som feil fra klokkerens side (eventuelt at han er like fyllesjuk som meg), men det viser seg at det finnes tre typer klokkespill: 
Ringing: selve klokken svinger på sin aksel. Dette er den mest vanlige bruk.
Kiming: man slår i rask takt med kolven mot klokkens slag-ring. Dette er for fest og høytid.
Klemting: man slår i langsom takt med kolven mot klokkens slag-ring. Dette er bruken ved sorg o. l.

Uansett om det er til sorg, fest eller vanlig bruk er gjennomsnittstiden for dette bråket 5 minutter. Det er to minutter mer enn gjennomsnittslengden for sanger på radioen! Og de begynner alltid å bråke når det er minst passende. F.eks bråk på enhver søndag er ikke passende. Folk prøver jo tross alt å ta seg sammen før de skal på jobb dagen etter (for øyeblikket gjelder ikke dette meg, men jeg skriver dette i solidaritet til menneskene rundt meg…), men det heller ikke passende at disse bjellene har begynt å ringe i tide og utide. Og da spesielt hver gang jeg har prøvd å ta meg en liten lur på sofaen, uten at TV’en står på og uten ørepropper i umiddelbar nærhet. Men det er i grunn ikke selve lyden jeg har noe problem med…

Jeg sliter mest med hva de kirkeklokkene står for. Jeg vil ikke høre bønnerop. Jeg vil ikke høre kirkeklokker. Vi lever i et sivilisert samfunn, men hvilket samfunn som anser seg selv om både logisk og rasjonelt tillater nærværet til fiktive guder? Jeg er for at mennesker skal få lov til å tro det de vil, enten dette er troen på Gud eller innholdet i “Åndenes Makt”, men dette skal ikke på noen måte presses på samfunnet. Lovverk skal ikke formes etter religion, troslære burde ikke læres bort som en alternativ sannhet i skolen og religiøse symboler (inkludert kirkeklokker) burde fjernes fra offentligheten. Den statlige støtten like så. 

Da det i fjor sommer ble innført et system som gjorde det enkelt å melde seg ut av statskirken var det tonnevis av mennesker som gjorde nettopp dette. Jeg var en av dem, og støtet på noen underlige reaksjoner i etterkant. Fra flere hold fikk jeg høre at dette var dumt fordi jo flere folk som meldte seg ut av statskirken, jo mer støtte ble gitt til andre trossamfunn (som forøvrig er helt idiotisk), men det var også viktig å støtte kirken så muslimene ikke fikk tatt overhånd. Det føltes som utpressing når folk sa slikt. Hvorvidt jeg (eller mange av de som sa dette) hadde troen spilte ingen rolle, det viktigste var å støtte en fiktiv gud for å ikke gi en annen fiktiv gud grobunn, noe som igjen strider mot all logikk for en som ønsker et sekulært samfunn. Jeg er ganske så stolt over å si at jeg verken er døpt eller konfirmert i kirken, og jeg kommer heller aldri til å gifte meg eller begraves der. Nye tilskudd til familien kommer heller ikke til å døpes i kirken, for jeg ser ingen grunn til å love en prest at jeg skal gi barnet en kristen oppvekst når dette er langt i fra sannheten. Dessuten så kan man fint bli et menneske som følger etiske og moralske retningslinjer uten å ha en religion i bakhånd. Og kirkeklokker kimende i øret.


 

Den 45. Presidenten av USA

Ble smertelig nok Donald Trump. I likhet med store deler av verden satt jeg lamslått i dagene etterpå. Og jeg blir fortsatt like lamslått hver gang han åpner kjeften.

Jeg gledet meg faktisk litt til den første pressekonferansen hans på seks måneder. Jeg forventet å bli positivt overrasket, selv om det hadde stormet mye rundt den påtroppende presidenten.
Amerikansk etterretning mente Russland hadde påvirket presidentvalget, og det ble visstnok sluppet info om at Russland også hadde sensitivt materiale om Trump som de ville bruke mot ham som utpressingsmiddel. Russland har benektet dette. Trump har benektet dette. Etterretningsorganene mener derimot at det ligger noe i det. Både CIA, FBI og kongressen sitter på harde bevis. Men man må jo lure… Han ble jo president så hvor harde beviser har de egentlig? Jeg satt daglig og krysset fingrene for harde beviser skulle smøres utover TV-skjermene, Trump ville bli avsatt og Bernie Sanders på magisk vis ville bli utnevnt som president.

Men det skjedde jo ikke.
Så under pressekonferansen forventet jeg å se en saklig mann. En som snakket sammenhengende. En som i det minste kom til å late som han hadde peiling. Men igjen så vi en litt for selvsikker, oppsnasen og lite forberedt mann. En mann som på ingen måte hadde tenkt å roe den den delen av befolkningen som ikke følger han slavisk. Han kastet seg på fake news trenden ved å rope dette til CNN før han fortsatte å svare rørete og usammenhengende på de fleste av spørsmålene. For meg var nok det mest sjokkerende at han klarte å påstå at amerikanerne ikke lenger var opptatt av å se selvangivelsen hans, de eneste som var opptatt av det var visst media. Og dessuten var den fortsatt under revisjon.  

Hans tilhengere mener vi må gi mannen en sjanse. Men jeg har jo gitt ham mange sjanser. Hver gang han åpner kjeften så håper jeg at han skal overraske meg positivt. Hittil så har jeg kun opplevd at han har gjort det en gang. Og det var da jeg så julehilsen hans på Twitter. Da virket han forholdsvis oppegående.
Det er også folk som mener at alt det negative som skrives om Trump er mainstream media som prøver å forgifte hodene våre med fake news. For meg har det derfor vært ekstra viktig å gå til selve kilden. Å høre og lese gjennom Trumps egne taler, intervjuer, den nylige pressekonferansen og ikke minst følge med på hans personlige Twitter-side. I håp om at jeg har gått glipp av noe. I håp om at det fantes et lite snev av anstendighet og medmenneskelighet i ham.

Dessverre fant jeg ikke noe av det særlig beroligende. Faktisk, hver gang jeg kom over noe nytt fra Trump-kanten så gjorde det bare saken hans verre. Og jeg fatter heller ikke at artikler som omhandler gjengivelser av det Trump selv har sagt blir klassifisert som fake news.
Er det utenkelige at det har blitt postet noe om Trump som ikke stemmer med virkeligheten? Ja. Har media vridd på noe av det Trump har sagt og gjort? Tatt det ut av kontekst? Ja. Burde det bli korrigert av media? Ja.
For jeg må innrømme at jeg blir irritert når media blåser opp den minste lille unødvendige ting, som når de gjør narr av kona og den 10 år gamle sønnen. Det er ikke nødvendig. Trump gir oss mer enn nok ammunisjon på egenhånd…
Men er det slik at noe av det media har blåst opp har overgått noe av det Trump faktisk har sagt og gjort? Nei
For det er jo liksom noe av det verste med den nye presidenten. Han snakker tull, han lyver opptil flere ganger i sine usammenhengende setninger, han fornekter fakta og han har ikke noe problem med å generalisere og skremme folket sitt (og resten av verden). 

Talen han holdt etter innsettelsen var enda et godt bevis på dette. Den var langt i fra beroligende, og var propaganda fra ende til annen. Det var ikke den sedvanlige talen som nyinnsatte presidenter pleier å holde, hvor de fokuserer på det positive og oppløftende. Trumps tale minnet mer om noe man ser på film, når en psykopat har kommet til makten og gjør alt for å holde befolkningen nede ved å skremme de (enkelte har forøvrig trukket noen sammenligninger mellom talen til Trump og den Bane holdt i Batman-filmen “The Dark Knight Rises”. Selv fant jeg bare en mikrodel av det likt, men fortsatt litt… Creepy). Innimellom krydrer han det med at makta endelig har kommet tilbake til folket og at han skulle bygge opp alt som hadde gått tapt. Som om USA er en skakkjørt nasjon som ville gått til hælvete uten ham. USA har vitterlig vært fucked på mange måter, men fucked er de ikke. 

Vel, de var ikke så fucked. Trump har nå vært president i knappe to uker og har i løpet av den tiden klart å sette USA og deler av verden på hodet. Allerede dag 1 skrev han under en presidentordre for “minimere den økonomiske byrden” som følge av Obamacare, i påvente av avskaffelse”. En handling som har skremt vettet av flere millioner amerikanere som er avhengige av ACA. Trump har hittil ikke gitt noe svar på når en ny ordning vil komme, og hva som skjer med brukerne i mellomtiden.
Men det var jo selvfølgelig ikke nok for Trump å fucke sin egen befolkning, det var også nødvendig for ham å ødelegge litt for andre mennesker rundt i verden, så han skrev under en ny presidentordre som kuttet USAs støtte til utenlandske helseorganisasjoner som gir veiledning om abort. For Trump er nemlig abort noe skammelige greier siden “all lives matter”, så noen dager senere innførte han innreise forbud til USA for alle flyktninger i 120 dager samt et 90 dagers innreiseforbud for folk fra 7 muslimske land (Irak, Syria, Iran, Sudan, Libya, Somalia og Jemen). Dette gjaldt også folk med visum og green card (som gir oppholdstillatelse og lov til å arbeide i USA), men dette gikk presidentens stabssjef tilbake på søndagen etter ordren ble effektivisert. All lives matter ja…
Alle disse aksjonene til Trump har ført til massive demonstrasjoner, og mye press på de som skal håndheve dette, og ikke minst de som blir rammet av forbudene. For en president som liker å påpeke at verden er i kaos, så gjør han jammen en god jobb med å gjøre den enda mer kaotisk.

Mange er positive til innreiseforbudet fordi de mener dette vil forhindre muslimske terrorister fra å komme inn i USA. Dette til tross for at USA aldri har blitt rammet av terror fra noen av de 7 landene som står på lista. Terroristene fra 9/11 var forøvrig fra Saudi-Arabia, men siden Trump visstnok har økonomiske interesser der har han glatt utelatt det landet fra lista. Forbudet er dermed ikke særlig godt gjennomtenkt, og flere eksperter på området mener at et slikt forbud kan potensielt skape mer terrorisme da Trump er med på å underbygge det IS forteller de hjernevaskede soldatene sine; at USA hater muslimer.

Og dette er bare toppen av isfjellet når det kommer til idiotiske avgjørelser og presidentordre fra Donald Trump. Skulle jeg skrevet min personlige mening om alt så hadde dette innlegget blitt like langt som et vondt år. Man kan isteden forvente at jeg vil bruke denne plattformen til å lempe av meg mye frustrasjon de neste fire årene. Og ja, det vil bli fire år selv om Trump klarer å tråkke så mye i baret at han blir avsatt. Under presidentvalget var det mange som snakket om at valget mellom Trump og Clinton var som å velge mellom pest eller kolera, men hva i pokker skal man da kalle valget mellom Trump og visepresidenten Mike Pence? Sistnevnte kan man jo håpe at har litt mer politisk ydmykhet, men etter det sirkuset republikanerne har stått for der borte de siste 8 årene så har jeg ikke de høyeste forhåpningene.

Foreløpig priser jeg meg lykkelig over at jeg ikke bor “over-there”, men det er med skrekk jeg ser for meg visse scenarioer som kan utspille seg når Trump begynner å kødde enda mer med verden rundt seg. Krangling med statsledere, fornektelse av menneskeskapte klimaendringer, og det siste jeg hørte er at han setter veganere i samme bås som abortforkjempere.
Herre gud (ja, det var en real bønn til en gud jeg ikke tror på), hvordan skal egentlig det her ende??

Rasistiske Feminister?

“Er norske feminister så redde for å bli oppfattet som rasister eller islamfiendtlige at de ikke tør å utfordre undertrykkelse i minoritetsmiljøene?” spør Amal Aden i Dagbladet. Hun savner støtte fra norske feminister i minoritetssaker, et spørsmål mange har stilt seg selv i kommentarfeltene hver gang feminister dukker opp i media. Noe man tydelig så etter lørdagens globale kvinnedemonstrasjon. “Hvorfor demonstrere de for kvinners rettigheter? Hvorfor demonstrere de mot Trump? Hva med kvinner og ISLAM?”

De siste årene er det flere og flere muslimske kvinner som har stått frem i media og endelig begynt å lette på sløret (eller skal vi si burkaen?) om hvordan det er å være kvinne i islam. Fra før av så har vi jo hørt skrekkhistoriene om tvangsekteskap, omskjæring og undertrykking, men bortsett fra noen få modige stemmer har disse historiene stort sett kommet fra anonyme kilder. Disse anonyme historiene har fort blitt stemplet som falske og uærlige av det muslimske miljøet, og det er vanskelig å slå i bordet med at det er ekte når vedkommende ikke vil stå frem. Derfor har det hjulpet at flere muslimske kvinner har kommet frem og sagt meningene sine de siste årene og Amal Aden er så definitivt en av disse. Hennes stemme har uten tvil vært viktig og nødvendig.

Det skal sies at jeg selv har savnet et engasjement for kvinner i Islam, men samtidig blir jeg litt irritert at dette tas opp hver gang andre kvinnesaker tas opp i media (uten at dette er kritikk mot spørsmålet Aden stiller nå. Hennes spørsmål har, så vidt jeg kan se, ingenting med andre feministiske saker som har fått oppmerksomhet). Som norsk feminist har jeg ikke rettet særlig kritikk spesielt mot islam siden jeg i kvinnesaker snakker for alle kvinner, uavhengig av etnisitet og religion. Men på gamle bloggen hadde jeg mine utblåsninger rundt religionen, selv om jeg skal ærlig innrømme at kvinner i islam langt ifra er min fanesak. Jeg liker ingen religioner.

Så hvordan får man oppslutning rundt kvinnesaker som dette? Finnes det ikke noe støtte å få fra nordmenn?

Ved å scrolle litt rundt på både Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten ser man at det finnes flere saker der som er relatert til denne ukulturen i islam. Faktisk, allerede den 28. januar (kl 11:00) skal det holdes en markering utenfor Stortinget mot tvangsekteskap og for unge på flukt fra æreskultur. Markeringen er i regi av Abida Akhtar som selv skal fortelle om sin vei ut av tvangsekteskap. Akhtar er nå leder for selvhjelpsgruppen “Moderne Muslimer” som tar avstand fra tvangsekteskap, omskjæring av kvinner og undertrykkelse. De står for frihet og positive tanker rundt islam.

En slik markering er jo nettopp det mange har etterlyst, og jeg er uendelig glad for at den finnes sted, men samtidig hadde jeg heller aldri visst om denne markeringen hvis jeg ikke hadde gått inn på Kvinnefrontens nettside. Men igjen, jeg var jo heller ikke klar over kvinnemarsjen som gikk dagen etter Trump sin innsettelse. Er det bare jeg som ikke følger med? Hvor og hvordan annonseres markeringer som dette? 

For en slik markering mot tvangsekteskap burde jo ha fått enorm publisitet med tanke på hvor mange som etterlyser dette i kommentarfeltene. En slik sak burde fått massiv oppmerksomhet i media.
Så kan man bare skylde på feministene for lite støtte til muslimske kvinner? Burde ikke også de som hyler så høyt om dette i kommentarfeltene, som gang på gang sutrer over at norske kvinner bryr seg alt for mye om seg selv, ta i mot denne markeringen med åpne armer? Troppe opp med skilt og hyttede never? 

For hvor interesserte er egentlig de fra kommentarfeltene i dette? På facebooksiden til arrangementet dukker det opp en fyr med den “det er bra dere gjør dette, men hvor er Kvinnegruppa Ottar?”. Deretter fortsetter han å klage på kvinnegruppas manglende engasjement, så stalkeren i meg tok en titt på hans egen profil, og jaggu ser det ut til at han har glemt å reklamere for denne markeringen selv (men vi kan jo håpe at jeg ikke ser det pga sikkerhetsinnstillingene hans). 

Adens spørsmål er betimelig. Hun er jo tross alt en kvinne som har kjent på det å være undertrykt i et minoritetsmiljø. Hun kjenner på kroppen at støtten ikke er så stor som hun helst skulle ønsket, og ikke minst hatt behov for når ting har stormet som verst. Jeg må jo ta selvkritikk på det punktet selv (ikke at jeg alene kunne gjort store forskjellen, men en stemme som skriker er tross alt en stemme mer). Er det vanskelig å stå opp for kvinner i disse miljøene i frykt for å bli stemplet som rasistisk? Selv kjenner jeg at det å snakke for muslimske kvinner er vanskelig når det ikke er en muslimsk stemme å følge, men igjen, jeg kunne helt klart ha tatt til tastaturet flere av de gangene hvor Aden selv har vært i vinden. Og det er jo nok av eksempler å ta av uansett. Vi har jo, som sagt, hørt historiene. 

Folkens, her er det mange av oss som kan gjøre det bedre. Muslimske kvinner trenger denne støtten for å kunne gjøre en forskjell. For å tørre å stå opp i mot tradisjoner de ikke føler seg komfortable med. Og den støtten trenger de fra den vanlige mannen og kvinnen i gata, media, heltene fra kommentarfeltet og feministene. Vi trenger større oppslutning og debatt i saker som omhandler undertrykkelse. Jeg kan gjøre min del ved å skrike litt ekstra høyt her på bloggen, tråkke i demonstrasjonstog og vifte med noen plakater.

Hva kan du gjøre?

#norsknok og alt det der

En liten gruppe nordmenn med utenlandsk bakgrunn stilte nylig et spørsmål i VG: Når er vi norske nok? De alle har tilbragt omtrent hele livet sitt her til lands, men det at de har en mørkere hudfarge enn typiske nordmenn er noe de til stadighet får føle på kroppen. Det at folk påpeker at de er annerledes. Selv folk som prøver å være hyggelige.

Det er ikke lenge siden ei ungjente skrev et innlegg i Aftenposten om hvor mye hun misliker å bli kalt “eksotisk”. Jeg hadde akkurat mistet jobben, var aktiv på jobbsøkefronten og tilbragte mye tid på internett (altså, langt mer enn normalt selv for meg. Jeg sitter fortsatt mye på internett…). Internettbruken eskalerte derimot etter at innlegget hennes dukket opp på facebook og jeg begynte å diskutere i det berømte kommentarfeltet. Det var helt ufattelig hvor ignorante og idiotiske majoriteten der var. “Jammen, jeg kan jo kalle henne eksotisk fordi jeg mener ikke noe vondt med det.” Det gikk rett og slett ikke hjem hos flertallet at det var nettopp det som var problemet. Folk som tror de er hyggelige, men som tråkker rett i salaten fordi uavhengig om det de sier er ment hyggelig så gir de et klart signal til vedkommende at de først og fremst ser hudfargen deres.

De fire unge menneskene i VG har kjent på hverdagsrasismen, alt fra det å bli beskyldt for å være terrorister til de små, og tilsynelatende uskyldige, kommentarene. De har også kjent på det at den såkalte hverdagsrasismen har blitt verre de siste årene, og dette har jeg sett og hørt selv, dessverre. 
Det er først i de senere årene at jeg har lest de mest skremmende uttalelser på internett når det kommer til innvandrere, romfolk og muslimer. Jeg har sett folk spytte etter tiggere på gata. Skrike etter damer med hijab. Komme med frekke og unødvendige kommentarer til utlendinger på bussen. Og ingen av de som ble utsatt for dette svarte noen gang tilbake, så jeg vet egentlig ikke om de var utenlandske eller om de var übernorske med bunad hengende i klesskapet og smalahove i fryseren. 

Den “snille” hverdagsrasismen er dessverre også vanlig. Det er nesten som om enkelte er så opptatt av å ikke bli stemplet som rasister, så de gjør alt for å juble hver gang de ser noen med utenlandske aner. Møter de noen med afrikanske trekk så er det ikke måte på hvordan de bare elsker fargerike klær, afrobeat og afrikansk mat, men når personen de snakker til sier at de ikke har noen relasjon til Afrika så ender nesten “anti-rasisten” opp med å bli fornærmet. “Jammen, man må jo omfavne hvor man kommer fra! Det gjør jo jeg.” Som om det gjør det legitimt å kreve at andre skal omfavne opphavet sitt. Dette er jo opp til hver enkelt. Noen er adopterte, men selv det å vokse opp med afrikanske foreldre i Norge betyr ikke at de kjenner den afrikanske kulturen inn og ut. Noen elsker den. Noen velger deler av den. Noen velger faktisk helt å legge fra seg tradisjonene fra hjemlandet.
Og igjen, en annen del av den norske befolkningen krever jo akkurat dette for at de skal bli “ordentlig integrerte”. 

når blir de egentlig norske nok? De stiller et helt legitimt spørsmål.
Enkelte påstår derimot at de bare sutrer. Herregud, det er jo bare å være seg selv og så ordner alt seg! Hvis man føler seg norsk så blir man oppfattet som norsk. Men dette er jo nettopp det de har gjort hele livet. Vært seg selv. Følte seg norske. Og omgivelsene påpeker fortsatt at de er annerledes. Det må jo være fryktelig slitsomt. Og nei, det kan ikke sammenlignes med de to ukene man er på ferie og syns det er hyggelig at lokalbefolkningen stiller spørsmål om hvor man er fra, hva som er typisk norsk, hva vi spiser i Norge og så videre.

Folkens, det går vel an å ha litt sosiale antenner? For jada, det er helt normal small talk å spørre folk hvor de kommer fra. Jeg hører det ofte selv siden jeg har en breial dialekt, men jeg hadde også blitt oppgitt selv hver gang jeg svarte “Hurum” så hadde folk fulgt opp med “ja, men hvor kommer du egentlig fra?”. Men jeg er jo hvit og typisk norsk, så jeg slipper heldigvis oppfølgingsspørsmål på det området. 
Det beste hadde vært om folk kunne innse at selv om man noen ganger mener vel så er det fort gjort å tråkke i salaten. Det er faktisk ikke nødvendig å påpeke det mest åpenbare med et menneske når man ser dem, selv om du mener det godt. Jeg syns ikke det er hyggelig hvis noen sier “åååh, du kler virkelig de ekstra kiloene”. Jeg skjønner at de prøver å være hyggelige, men realiteten er at det får meg til å tenke på vekta mi. Og at alle rundt meg tenker på vekta mi. At jeg blir definert av vekta mi.

Dette er noe jeg er ganske sikker på at vi alle kjenner til på ulike måter. Jeg hadde en gang ei venninne som var lei av å bli stemplet som pen. Det høres kanskje veldig banalt ut, men sannheten er at hun var (er) fryktelig pen og dette ble hun ofte gjort oppmerksom på. Rett som det var fikk hun kommentarer som “til å være pen så er du egentlig ganske smart” og uansett hva hun hadde av problemer så ble disse ofte bagatellisert fordi hun var jo så pen, hva kunne hun klage over?
Og jeg skal ærlig innrømme at den tanken slo meg mange ganger selv. At hun var så heldig. Som om utseendet hadde noe å si for den kroniske sykdommen hennes eller typiske hverdagsproblemer som vi alle må gå igjennom. Jeg blir flau når jeg tenker tilbake på det. Snakk om å bare se det overfladiske.

Vi alle er nok raske til å dømme mennesker ut i fra hvordan de ser ut, på både godt og vondt, men er det virkelig vår fulle rett til å påpeke dette ovenfor andre mennesker? Enten det gjelder hudfarge, vekt eller størrelsen på nesa deres?  
Jeg blir lettere oppgitt av folk som mener at de har belegg til nettopp dette for de “må jo bare være ærlige”. Og dessuten, en spade er en spade…

Men er ikke dette en litt snever holdning? Litt ensidig? Kan man ikke prøve å sette seg litt inn i hvordan mottakeren oppfatter denne “ærligheten”? Prøve å ta litt ansvar, ikke bare for det vi sier, men også for hvordan det oppfattes av omgivelsene? 
Kan vi ikke være såpass voksne her å innse at slik oppførsel rett og slett er litt dårlig gjort? 


(f.v) Amira Ibrahim, Mori Diakite, Rakia Bihi og Balprit Singh.
FOTO: TERJE BRINGEDAL, VG