Fashionista

Mote har aldri vært min greie. Jeg har aldri vært kjent for å være velkledd, faktisk mer det motsatte. Klesstilen min er så ille at jeg konsekvent blir stoppet hver bidige gang jeg skal gjennom sikkerhetssjekken på Gardermoen fordi jeg i følge samboeren “kler meg som en boms”. Selv har jeg likt å kalle stilen min for “avslappet og komfortabel”, men jeg har med årene innsett at den kanskje ikke virker så innbydende for andre med mine oversized og utvaskede klær. Forkjærligheten for joggebukse har heller ikke gitt meg noen motepoeng, og førte faktisk til at den forrige arbeidsplassen min innførte kleskode som blant annet forbød bruk av joggebukse og krevde at man skulle kle seg presentabelt. Etter det gjorde jeg vel et ok forsøk på å kle meg bedre. På jobb. 

Greia er jo den at jeg syns det å være “velkledd” er et unødvendig onde, for alle må jo få lov til å være seg selv, men nå som jeg har ansvaret for å kle opp ei søt, liten tulle så kjenner jeg at hun fortjener at jeg i det minste prøver å gi henne et godt utgangspunkt. Det å være velkledd har sine fordeler, blant annet ved at man unngår å bli befølt av en toller hver gang man skal fly og at man gir folk et bedre førsteinntrykk. 

Som baby gir hun stort sett et godt førsteinntrykk uansett fordi folk syns jo babyer er bare sååå søte, uavhengig av hva hun har på seg. Førsteinntrykket klærne hennes gir nå går jo på meg, som mamma, så det er ikke bare det at jeg vil at hun skal fremstå velkledd, i utgangspunktet går det på at jeg vil vise folk at jeg prøver. Noe som er poenget med hele dette innlegget her; å vise at jeg forsøker å gjøre barnet mitt til en bedre utgave av meg selv. 


Bebis er ei jente, men det er ingen hindring for å bruke blått. Og vice versa!
Ei klær med “gutteaktige” motiver, som lastebiler og gravemaskiner. Denne toppen kjøpte jeg til ære for morfaren hennes som har vært anleggsarbeider, og han ble mektig stolt da hun kom på besøk for første gang ikledd denne. Og sånn for å jevne ut det “mandige” uttrykket ble hun ikledd en søt denimshorts med blonder. Og peanuts sokker fra tante! 


Bortsett fra peanutssokkene fra tante er vesla her ikledd secondhand klær.
Mulig disse klærne også har gått i såpass mange generasjoner at man kan kalle det “vintage”.
Blir ikke mer moteriktig enn det, ass.


Blondebody og Converse-sokker! 

Ja…. Her hadde altså jeg en plan om å vise folk at jeg kler opp ungen min i et vidt spekter av ulike og søte klesstiler, men innser jo av denne fotomontasjen at jeg stort sett kler henne opp som en gutt.
En søt gutt vel og merke (selv om jeg ikke er helt for slik kjønnsinndeling), i en avslappet og komfortabel stil… Så jeg har nok en liten jobb å gjøre om jeg vil forbedre førsteinntrykket hennes fordi nå ser hun jo egentlig helt ut som… Meg.

Dreadlock

Under graviditeten var jeg veldig opptatt av å tillegge meg en del rutiner som skulle gjøre livet enklere etter babyens ankomst. Noen av disse har faktisk fungert, som rutinen med å rydde kjøkkenet hver morgen og sørge for at skittentøyskurven ikke blir ubehagelig full. Det er jo også sånne ting som  gjøres, så det blir jo prioritert, men det er en del andre rutiner jeg la til meg under graviditeten som har gått rett vest i etterkant fordi det er vanskelig å oppretthold dem. Som å holde beina barbert, ansiktet sminket og håret gredd. Lokkene på hodet har faktisk ikke sett synet av en hårbørste siden fredagen før jeg havnet på fødestua, og det er litt over en måned siden.

Nå ser huet mitt ut som en blanding av et fuglereir og et mislykket forsøk på dreads. Og det bildet over her ble tatt for 2 uker siden, så toppen av hodet ser altså dobbelt så ille ut nå.
Det foreligger liksom en plan om å gre det ut hver gang jeg skal i dusjen, men nå har det blitt en såpass tidkrevende oppgave at jeg er redd for å ikke rekke å dusje hvis jeg prøver å gre det ut. Den nye sjefen i huset er nemlig ikke så begeistra for at vi bruker tid på andre ting enn henne, så vi må snike oss til egentid og egenpleie så fort hun lukker igjen øynene, og da er det litt avhengig av hvor lenge hun holder de lukket. Som varer i alt fra 10 minutter til 8 timer.

Og så er det jo dessverre slik at vi sjeldent har tid til egenpleie når det blir stille fra sjefen. Da må man heller bruke tiden til å få i seg mat, rydde, koke flasker, vaske tøy, betale regninger, blogge, slumre foran TV’en og gjøre andre viktige ting som får det å gre håret til å virke som en oppgave man lett kan utsette litt. For alt som omhandler egenpleie kan utsettes litt nå om dagen, det finnes liksom ikke nok tid i døgnet til å kunne gjøre et dugelig forsøk på å se “bra” ut. Og jeg som knapt kunne gå ut døra uten sminke for bare noen måneder siden. Nå føler jeg meg heldig om klærne er fri for gulp og posene under øynene har en lys lillafarge. Selv ikke det at kroppen min er tjukk og ekkel er noe som tar opp for mye tanker når jeg beveger meg ute blant folk fordi det finnes rett og slett ikke tid nok til å bekymre seg over slikt nå om dagen.

Ulempen med dette er at man står i en viss fare for å forfalle helt. Kroppen er der allerede og håret er på god vei etter. Jeg er allerede blottet for motesans og evne til å te meg selv, så jeg blir nok et interessant syn med tiden. Heldigvis er det helt innafor å se ut som en dass når man er småbarnsmamma for det vitner jo om at man har alt fokuset rettet mot den lille, som forøvrig i en alder av en måned ser ut til å være en ren fashionista i motsetning til moren sin. Hun har allerede anlagt sin egen klesstil og skaffet seg en trendy hårsveis:

Godt det er håp for noen.

Fashion trends I just don’t get

Luer som ikke fungerer som luer
Hva er poenget med en varm topplue hvis man ikke skal dekke over de delene som fryser mest? Altså, ørene. Men jeg kan selvfølgelig forstå at hodepryd ikke alltid skal være funksjonell, men det er noe med det tomrommet som ligger mellom hodebunn og toppen av lua som irriterer vettet av meg.


Foto: Some papparazzi

Pels
Fryktelig provoserende at det fortsatt finnes folk som syns det er helt greit å avle opp dyr for å ta pelsen deres. Til noe så materialistisk som moteindustrien. Og ja, det finnes steder i verden hvor folk som lever i pakt med naturen bruker pels, men dette er irrelevant når man bruker pelsen ene og alene for å se bra ut.

Sexy småbarn
Det er noe fundamentalt galt med 8-åringer i velour joggedress med “sexy” påført over hele ræva. Hvorfor lager man sånne klær til barn? Det er også trist å se på “Toddlers & Tiaras” hvor mødrene skriker “look flirty” til småjentene sine der de vrikker seg frem i konkurranser hvor “talentet” går ut på å se mest mulig voksen ut. La barn være barn, man tilbringer jo livet stort sett som voksen…!

Sokker i sandaler
Folk med sokker i sandaler er liksom i skolimbo, som om de ikke klarer å bestemme seg om de vil være varme eller kalde på beina. Det virker også utrolig upraktisk, for de må jo få mye sand i sokkene, og så ser det helt jævlig ut. Helt. Jævlig.

Crocs
Skal man oppsummere dårlige motetrender så skal selvfølgelig crocs være med på lista. Jeg hører rykter om at de skal være behagelige å gå med, men det må jo være smertefullt at det brenner i øynene hver gang man ser ned på sine egne føtter. Samboeren har crocs, og disse pleier jeg å stue vekk i skap eller under møbler fordi de ser så horrible ut. 
Og jeg har ikke helt klart å bestemt meg for om crocs er en form for sandaler eller ikke, men hvis de kan defineres som det så er de den eneste typen sandaler som det er ok å ha sokker i. Barbeinte føtter i crocs er creepy. Det ser ut som tærne er i et plastfengsel.

Joggebukser
Misforstå meg rett: Det er ingenting i veien med joggebukser. Det eneste problemet med joggebukser er at de ikke er sosialt akseptert som moteplagg. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg brukt joggebukse i enhver situasjon, men da får man plutselig høre at det er “upassende”, “du prøver ikke en gang” og “du ser ut som en dass”. Hva er galt med komfort?!

Selfpolish

Når kroppen går igjennom en del underlige forandringer så får man (eller i hvert fall jeg) en sterkere trang til å ta kontroll over de delene man fortsatt kjenner igjen, og som ikke endrer seg på egenhånd. Sminke har liksom aldri vært noe jeg har vært spesielt interessert i eller brukt noe særlig tid på, men de siste åtte månedene har forbruket vært overraskende høyt og jeg har knapt gått ut døra uten å kline ned ansiktet. Det har også gått litt penger til både Lush og Coverbrands, for det måtte jo en del ny ansiktsmaling til. Mye av det jeg hadde var jo fra tidlig 2000-tallet, og det hadde verken samme farge eller konsistens som da det ble kjøpt. Men selv om jeg har fått for vane å ta på krigsmaling før jeg skal gå ut døra, så er ikke dette nødvendigvis et rituale jeg gjør for omgivelsene. Jeg har også blitt merkbart bedre på en del selvpleie som ikke er så synlig for omverden.


I januar var dette oppfreshningskit’et mitt. 
Basen fra Lush var super til å dekke mørke og ujevne flekker (som under øynene og rundt nesa)
og beautyblenderen sørget for at den ble påført huden på en fin og dekkende måte.
Brow wiz var genial for å gi øyenbrynene en fresh farge som ikke så falsk ut.
Nå er jeg tom for basen fra Lush og wiz’en har jeg klart å miste.
Beautyblenderen lever enda, dog forholdsvis innsmurt i dritt selv om jeg har vasket den annenhver uke.

Allerede i januar hadde jeg barbert beina mine mer enn i hele 2015 og 2016 til sammen.
Og det var ingen annen grunn enn at jeg ønsket å føle meg litt mer fresh når jeg kom ut av dusjen. Nå som det er midt på sommeren er jeg dessverre ikke like flink, men det skyldes at jeg mister pusten om jeg lener meg forover og jeg får vondt i bekkenbunn om jeg prøver å løfte beinet opp til en respektabel høyde. Foreløpig får jeg det sånn nogenlunde til selv ved å vrikke og vri meg rundt i den gigantiske dusjen vår, men det er ikke lenge før samboeren er nødt til å bidra på det området. Jeg blir jo mer hjelpesløs for hver dag som går. Det hellige området på midten derimot, som jeg ikke har sett siden mai, har jeg heldigvis en egen dame som tar seg av. Samboeren får lov til å finne på mye rart der nede, men noe som inkluderer en barberhøvel står ikke på den lista. Han er litt for distre til det…

Og siden bena var freshe og svangerskapsboka informerte om at man kunne bli fortere brun av å være gravid, begynte jeg å ta jevnlige turer i solarium, for å raskt kunne bekrefte at det faktisk stemmer. Noen kvinner kan være uheldige å få pigmentflekker, men det var heldigvis ikke en av bivirkningene mine (men jeg har fått stort sett alle de andre da), og jeg har aldri hatt så solbrune ben før! Det har ført til at det ikke har vært så fryktelig flaut å vise de frem selv om de har est ut til størrelse “tømmerstokk” (kan også beskrives som “stuttjukke”). 

Håret på hodet er vel den delen av kroppen som har fått minst tilsyn, bortsett fra en runde med farging. Det er så tynt, trist og livløst, og settes bare opp i en topp fordi jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med det. For første gang i livet så har jeg faktisk vurdert extensions, men minner meg selv på at det er både dyrt og ubehagelig. Visse lidelser er ikke “skjønnheten” verdt. Dessuten så har jeg ikke vært hos en frisør på over 10 år, om man ser bort i fra en klipp jeg har fått her og der i fylla (…).
Her om dagen fikk jeg faktisk en tilbudskupong på klipp og farge fra en frisørsalong på et lokalt kjøpesenter pålydende 1955,- kroner (med forbehold om 300,- ekstra om håret var langt). ETTUSENNIHUNDREOGFEMTIFEM KRONER. Og så TREHUNDRE EKSTRA. Det er jo faen ikke et tilbud. Det er et RAN. Sist jeg betalte for hårklipp og farge så kostet det jo knapt 500 spenn…
 
Isteden så har øyenbrynene fått jevnlig med farge, og jeg vurderer å spandere på meg en runde for øyevippene også. Skal jeg ligge på fødestua med det tynne, pistrete håret til alle kanter og rød som en tomat i trynet så skal i det minste noe være på “stell”. Ikke fordi jeg trenger å se så bra ut for jordmødrene, men kjenner jeg samboeren rett så kommer han til å dytte den jævla telefonen sin opp i trynet mitt med jevne mellomrom fordi det visstnok er “viktig å forevige slike øyeblikk”. Og sant skal sies så vil jeg nok føle det samme i ettertid, selv om jeg neppe kommer til å være spesielt fornøyd der og da. Så når jeg ser på bildene senere så er det jo greit at øyenbrynene er i orden og brunfargen er smashing. For det kommer jo liksom ikke til å skje noe annet viktig inne på den fødestua som kommer til å overskygge alt dette… 


Drømmen hadde selvfølgelig vært å få noen profesjonelle til å ta seg av både bryn og vipper,
men av økonomiske årsaker så leker jeg make-up artist på egenhånd.
Jeg har ingen fremtid som make-up artist…

Solarium

Jeg hater det norske vintermørket. Faktisk, så er ikke hater et dekkende ord en gang for hva jeg føler for de kalde og umenneskelige vintermånedene. De er så sinnsykt jævlige og deprimerende at jeg knapt forstår hvordan Norge som en nasjon klarer å overleve dette hvert bidige år (men så kommer jeg på at det faktisk finnes folk som liker denne depressive årstiden). Det eneste jeg liker med vinterhalvåret er at det er mørkt hele natta, det er ypperlig for en nattrangler som meg. Men at det er mørkt når man står opp om morgenen og mørkt midt på dagen igjen? Tragisk.

På vinterstid er det nødvendig for meg å ta en del grep for å holde hodet over (is)vannet. En av disse er å steke meg selv jevnlig i en solseng. Men jeg har aldri klart å gjøre dette jevnlig nok til å anlegge en brunfarge. En eventuell endring av hudfargen er et rent pluss, men hovedsakelig gjøres det for å få en anelse følelse av sommer. Det er jo ikke bare selve stekefasen som redder en ut av den evinnelige og altoppslukende vinterdepresjonen. Senere på kvelden, når man sitter der i mørket, kjenner man varmen i kinna og at kroppen føles litt kokt. Som om man har tilbragt hele dagen på stranda. Og sånn for å toppe følelsen (og gjøre huden en tjeneste) så smøres kroppen inn med after sun, en lukt som drar meg rett tilbake til solfylte Spania. Eller en dugelige sommerdag her hjemme. 

Men bortsett fra de ti minuttene med ren steking og den påfølgende følelsen når man har kommet hjem, så er det lite ved selve solstudiobesøket som minner om en herlig sommer. Faktisk, det er nesten så jeg går med lukkede øyne inn på studioet, famler meg frem til solsenga og gjør mitt beste for å kle av meg uten å ødelegge illusjonen om at jeg egentlig befinner meg inn i et trangt klaustrofobisk rom hvor målet er å legge seg inn i en enda mer klaustrofobisk beholder.

Det er selvfølgelig umulig. Illusjonen blir alltid brutt
Først og fremst av den helt for jævlig irriterende musikken de spiller inne på disse studioene. En ting er å ha på musikk i bakgrunnen, men det er tydeligvis ut nå om dagen. Hver bidige gang jeg åpner døra til det lokale solstudioet blir jeg slått ned av utz-utz, autotune og Kygo’s palmetoner, som om det liksom skal få meg i et sommerlig humør. Jeg blir bare irritert. Det er ikke et jævla utested (som jeg forøvrig ikke hadde satt mine ben innafor om det var musikksjangeren deres).

Og som om ikke solsenga er klaustrofobisk nok, så føles den enda mindre ut når Selena Gomez stønner fra hver bidige kant. Det tok meg et par besøk før jeg skjønte hvordan man fikk skrudd av lyden på de forbanna høyttalerne inne i solsenga, inntil da var det bare å pumpe opp volumet på mine egne øretelefoner og spille tungrock for fulle mugger. Men selv om jeg har løst volumgåten så er jeg fortsatt nødt til å sette opp volumet på min egen musikk idet solstunden begynner å nærme seg slutten. For så fort solstrålene skrus av så kommer utz-utz og kåte ooh’s og aaah’s umiddelbart trengende gjennom høyttalerne igjen. Jeg har blitt gal av mindre.

Det er også en turn-off for sommerfølelsen at man i forkant av hver steketid er nødt til å vaske solsengen for svette og sæd. Da “TV2 hjelper deg” sjekket samtlige solstudioer fant de sæd i alle studioene som ble testet for dette. Jeg har selvfølgelig ingen tvil om at det også gjelder solsengene der hvor jeg pleier å gå. Det er ganske tydelig at sengene i seg selv ikke blir rengjort siden de er like nedstøvet som mitt eget hjem, så jeg er nødt til å ha med egne rengjøringsmidler hver gang jeg skal sole meg. Nok en ødelegger for den sommerlige illusjonen for jeg har ikke som vane å ha med meg Jif og vaskeklut på stranda. 

For å overleve resten av mørketiden blir det vel en eller to turer til i solsenga, men det er jo begrenset hvor mange falske solstråler man egentlig tåler. Så jeg hadde satt stor pris på om den globale oppvarmingen kunne gjort jobben sin og gitt oss 20+ grader fra sånn cirka midten av mars og med stigende temperatur utover sommeren. Vi har hatt nok vinter nå.