Game of Thrones

 

**SPOILERS**

Da er den syvende sesongen av “Game of Thrones” over og undertegnede sitter igjen med blandede følelser. Det har jo utvilsomt vært den mest innholdsrike sesongen noensinne, og det har hatt sine fordeler og ulemper. Eller fordel, i entall. Fordelen går i favør av seerne som har fått mye action på få minutter, og en av ulempene ved dette er at man ikke føler at man er helt med. Det gikk liksom litt for fort.

Når man i de forrige sesongene har vent seg til hvordan enkelte situasjoner bruker ubeskrivelig lang tid på å bygge seg opp så blir det litt feil at dette har endret seg så drastisk nå. Tidligere brukte de en halv sesong på å reise fra et sted til et annet, i denne sesongen tar det knapt noen minutter, og for meg så har det at ting er tidkrevende vært med på å bygge opp den nervepirrende stemningen i serien. Vil de rekke å komme frem i tide til **insert situation here**? Livet i Westeros er jo som middelalderen, det var tungt og slitsomt å leve. Da jeg leste bøkene husker jeg spesielt hvordan George R.R. Martins beskrivelser av The Night’s Watch og The Wall ga meg gåsehud helt inn til ryggmargen. Gjennomføringen fra bok til TV er eksepsjonelt bra utført selv om jeg syns noen av karakterene har blitt litt for fine på TV-skjermen enn hvordan de beskrives i boka. Det er en råhet over serien, men det er verre i bøkene. 

For tiden er det kun utgitt fem bøker i serien “A Song of Ice and Fire, Geroge R.R. Martin jobber fortsatt med de to siste bøkene, selv om den sjette, “The Winds of Winter“, var planlagt å komme i 2014. Nå er dette endret til “at den kommer når den kommer”. TV-serien har på sin side hatt som mål å bare ha åtte sesonger, og siden de nå har tatt igjen bøkene ser det ut til at serien og bøkene begynner å gå i ulike retninger, selv om skaperne av GoT skal ha fått noe forhåndsinfo fra Martin om hvordan det hele kommer til å ende. Men om veien dit ikke er den samme så håper jeg da vitterlig ikke at TV-serien og bøkene avsluttes ulikt. At man kan se TV-serien om man vil ha happy ending og lese boka om man vil ha den sørgelige. 

Men tilbake til tidsperspektivet… Dette irriterer meg av flere grunner. De tidligere sesongene har bestått av ti episoder, mens denne kun besto av sju. Jeg vil heller at de skulle ha dratt ut handlingen mer slik at vi fikk tre episoder til enn å presse alt sammen inn i syv episoder. Hvorfor de har gjort det slik har vel sine grunner, selv om det har gått noen rykter om at det skyldes skyhøye lønninger til enkelte av skuespillerne. Sesong åtte skal visst bare ha seks episoder, men til gjengjeld skal disse vare rundt 80 minutter hver. Vi får se når den tid kommer, fordi utgivelsesdatoen er usikker. Det kan hende vi må vente til 2019!!

At ting går for fort har også hatt en negativ effekt på flere andre områder. Trådene begynner å tvinnes sammen nå, så i løpet av sesongen har det vært flere store øyeblikk, eller for mitt vedkommende; antatt store øyeblikk. Jeg har liksom ikke følt at de store begivenhetene vi har ventet på i seks sesonger har fått den slagkraften de fortjener, spesielt ikke “the mother of them all”:
Sannheten om Jon Snow.
Denne kom i siste episode. Vi ser Samwell Tarly ankomme Winterfell etter å ha stukket av fra opplæringen sin som maester i Citadel, deretter hopper han innpå rommet til Bran Stark og de mimrer litt om da Sam slapp Bran gjennom muren, Bran skryter av at han er den treøyde ravnen, uten at Sam skjønner hva det betyr, og så dropper Bran bomben til Sam: Jon heter egentlig Sand, som er etternavnet bastardene fra Dorne må ta til seg (Snow er etternavnet på en bastard fra nord) da han er den uekte sønnen til Rhaegar Targaryen og Lyanna Stark (Ned Starks lillesøster). Men Sam har sin egen bombe å droppe: Jon er ingen bastard for ekteskapet mellom Rhaegar og Elia Martell ble annullert og Rhaegar ble gift med Lyanna i en hemmelig seremoni (og vi som trodde Sam ikke fikk med seg denne vitale informasjonen som Gilly prøvde å formidle i episode fem). Bran bruker de synske evnene sine til å dobbeltsjekke denne informasjonen og kan bekrefte at den stemmer. Han må også gå tilbake på dette med Sand-navnet, for det viser seg at Jons ekte navn er Aegon Targaryen, og han er den rettmessige arvingen til Jerntronen! Men man kan jo håpe at det blir litt mer oppstandelse når de forteller dette til Jon. Og ikke minst Daenerys…
For samtidig ser vi Jon/Aegon humpe på tanta si, Daenerys… Vi har jo sett humpingen komme, men når nok et incestiøst forhold skulle innledes i serien så hadde jeg ønsket at det var noe mer spenning bygget oppunder dette for å “rettferdiggjøre” handlingen. Jeg syns flørtingen deres var forholdsvis tam, og måten hele sexen ble innledet på ved at Jon banker på døra til Daenerys var tammere. Var som en kjip bootycall egentlig, selv om sexen så ganske bra ut. Vel, rompa til Jon/Aegon/Kit hvert fall.

En ting som derimot har gått ufattelig tregt, selv til de tidligere sesongene å være, har vært The Night King og hæren hans. De har jo brukt evigheter på å komme seg frem til magiske veggen som holder Westeros trygt, dette til tross for at Gendry klarte å løpe denne distansen på superkort tid i episode seks, men etter at den døde kongen fikk henda sine på den ene dragen til Daenerys, Viserion, så har han endelig fått det redskapet han trenger for å bryte ned muren (og antakelig derfor de ikke har kjappet seg noe særlig). Hvordan det er mulig, det aner jeg ikke, man skulle jo tro at dragen egentlig sprutet is, ikke et stoff som får muren til å bryte sammen, men forhåpentlig får vi svar på dette i neste sesong. De får i alle fall faretruende fart på seg med den dragen, så alle mann til Winterfell…

Noe av det store i denne sesongen var at både Bran og Arya endelig kom seg hjem til Winterfell, og selv om vi fikk noen koselige scener så skulle jeg gjerne ha sett mer av de sammen, spesielt med Bran. At han kommer tilbake med synske evner er tydeligvis ingen stor greie. Isteden får vi en liksom feid mellom Arya og Sansa som Littlefinger tror han har iscenesatt. Målet hans er å få Sansa til å kvitte seg med Arya, av grunner jeg ikke helt forstår, men han blir rævkjørt i sitt eget spill. Og ikke nok med det, Sansa dømmer ham for drapet på Jon og Lysa Arryn, og for alle lureriene han har gjort ved å sette Starks og Lannisters opp mot hverandre, som førte til Ned Stark sin død og hele kampen om jerntronen. Og Littlefinger kan ikke prate seg ut av dette fordi Bran vet jo alt og den blodtørstige Arya får æren av å kutte over strupen hans. Jeg har ønsket Littlefinger død siden sesong en, men det var langt mindre dramatisk enn det jeg så for meg, spesielt siden fyren liksom har skylda for ALT!

Vel, når det gjelder å fucke opp Westeros så har Littlefinger fått god drahjelp av Cersei Lannister, en maktsyk hurpe som ikke tenker lenger enn sin egen nese. Hun har forøvrig kommet ganske langt ved å tenke så kort, for hun har jo klart å karre til seg jerntronen, selv om dette har vært på bekostning av halve Westeros. Men i siste episode gir Cersei klart uttrykk for at hun driter i alle andre enn sin egen familie, før hun så truer med å sende zombien Gregor Clegane for å ta livet av både lillebror Tyrion og Jaime, for Cersei er gravid (med Jaime åff cårse) så fuck everyone else. Som jeg sa: Korttenkt. 
I siste episode samles også alle partene som kjemper om jerntronen i King’s Landing for å diskutere trusselen fra nord, og for å bevise dette viser de frem en av snøzombiene som Jon Snow og gutta fanget på andre siden av muren. Cersei blir livredd, men ikke nok til at hun gidder å hjelpe til i kampen for å redde Westeros, og nå ser det jaggu ut til at hennes egen tvillingbror, sjelevenn og elsker, Jaime er drittlei av søsterens psykopatiske oppførsel og stikker til nord for å hjelpe til med den uunngåelige trusselen. Perspektivet til Cersei er forøvrig den eneste vinklingen jeg er helt fornøyd med i denne sesongen, så jeg har i grunn ingenting å utsette på det, men jeg må jo nevne at hun er et av de menneskene i Westeros jeg ønsker en lang og smertefull død samtidig som Lena Headeys skuespillerprestasjon får det til å gå kaldt nedover ryggen. Hun gjør Cersei usmakelig kul.

Men selv om ting har gått litt fort fram så har de jo fortsatt holdt på spenningsnivået, og jeg klør etter fortsettelsen. Å vente helt til 2019 virker nesten uutholdelig, men heldigvis (…) for min del så består hverdagen for øyeblikket av babyskrik og bæsjebleier så jeg vil mest sannsynlig ikke ha tid til å se noen serier før 2019 uansett. Bare dette innlegget her har tatt meg nesten en uke å rable ned, og jeg har ikke klart å kvalitetssikre innholdet en gang. I tillegg har vi den berømte ammetåke som jeg (delvis) går igjennom for tiden, så det er antakelig 2019 neste gang jeg kommer til meg selv på flere områder. 
I mellomtiden skal jeg prøve å få tak i en slik:

/bilder fra HBO

Film: Atomic Blonde

Her om dagen gjorde jeg og ei venninne et genialt valg om å dra på kino sent på kvelden. Sånn nærmere 23:15. Dette var genialt av to grunner: 
Den første geniale grunnen fordi vi var totalt syv stykker i kinosalen som førte til at vi hadde omlag fire rader for oss selv og kunne derfor brette oss utover setene og ha føttene på raden foran mens vi hvisket og tisket samtidig som vi smattet i oss taco popcorn og baconcrisp.
Den andre geniale grunnen var fordi vi fikk se en jævlig bra film!

Helst ville jeg se Spider-Man: Homecoming, men på grunn av tidspunktet sto valget mellom Dunkirk, It Comes at Night og Atomic Blonde. Førstnevnte er en krigsfilm som ikke virket helt passende for en jentekveld, og It Comes at Night var skrekk og selv om jeg elsker den sjangeren så var jeg mindre keen på å trigge i gang en fødsel på den lokale kinoen, så valget falt på Atomic Blonde. Vi angret ikke.

På forhånd visste vi svært lite om filmen. Jeg hadde fått med meg at den var satt til 80-tallet, nærmere rundt Berlin-murens fall (i 1989), Charlize Theron hadde hovedrollen og den skulle visstnok være både tøff og litt morsom. Alt dette stemte og i tillegg hadde filmen et forrykende kult soundtrack, gode skuespillprestasjoner, fantastiske slåsscener og herlig scenografi. Personlig har jeg alltid syns at 80-tallet var i overkant glorete, så teamet til Atomic Blonde skal ha props for at de fikk tiåret som burde glemmes til å se forholdvis lekkert ut (men det kan jo også ha noe med at de holdt seg langt unna grell sminke og kreppert hår…*grøsse*). Men for mer detaljer anbefaler jeg DENNE anmeldelsen av Filmfrosk, den stemmer ganske bra med min egen oppfattelse av filmen.
Eller å ta en tur på kino selv. Og helst så sent som mulig. Det var utrolig digg og absolutt noe jeg skal fortsette med i fremtiden, forutsatt at det går en film man vil se og tidsklemma hjemme tillater det…

TV: Riverdale

Sjanger: Teen drama, mystikk
Utgitt: 2017
Sesonger: 1
Med: Cole Sprouse, Skeet Ulrich, KJ Apa, Lili Reinhart, Camilla Mendes, Marisol Nichols, Madelaine Petsch, Ashleigh Murray, Mädchen Amick, Luke Perry, Molly Ringwald

Årsaken til hvorfor jeg valgte å sette på denne serien er en real guilty pleasure: Cole Sprouse.
That kid is sooo adorable. Og det at han var med i “Riverdale” var forøvrig det eneste jeg visste om serien, men for min del så kunne jeg godt lide meg gjennom litt kjedelig teen drama så lenge han fikk nok skjermtid. Men det var lite lidelse å oppdrive gjennom de 13 episodene jeg binget av den første sesongen. Den var overraskende bra.

En ting som irriterte meg noe fryktelig i starten var den forferdelige røde hårfargen som gikk igjen hos enkelte av skuespillerne. No offence gingers, problemet var at fargen så veldig falsk ut og minnet meg om samtlige karakterer fra “Twilight”-filmene. Det samme gjaldt også det overpudrede ansiktet til hovedkarakteren Archie Andrews (KJ Apa). Det var like før jeg trodde han skulle begynne å glitre i sola.
Men bortsett fra disse irriterende, og overfladiske greiene, så fant jeg historien spennende og karakterene interessante. Faktisk, de virket i overkant kjente ut. Da hovedsakelig måten de var kledd på, og hva de het. Som Archie, Betty og Veronica. Det tok en liten stund før jeg tok tegninga…
Det var jo en filmatisering av tegneserien “Archie“! 


 

Jeg har ikke lest “Archie” siden barneskolen (som var på begynnelsen av 90-tallet), men husker at jeg syntes veldig synd på Betty som var hodestups forelsket i Archie, som igjen hadde et godt øye til superbitch Veronica. Mest syntes jeg synd på Betty fordi hun var forelsket i en idiot. Archie var jo så dum og bekymringsløs mens kameraten hans, Krona (norske oversettelsen for Jughead…), virket i overkant slitsom, som om han prøvde litt for hardt å være en del av den kule gjengen. De andre karakterene husker jeg ikke noe særlig av.

I “Riverdale” fikk jeg litt av den samme følelsen når det gjaldt karakterene. I starten. Archie virket som en bekymringsløs tenåringsgutt med et godt øye til Veronica, ute av stand til å se hvor opphengt Betty var i ham. Jughead var bemerkelsesverdig lite goofy, men i retrospekt så var jeg liten da jeg leste tegneserien. På den tiden forsto jeg kanskje ikke helt rollen hans (som visstnok skal ha vært veldig sarkastisk. Håper på å klare å grave frem noen gamle Archie-blader på loftet hjemme hos Pappa for å dobbeltsjekke dette…). Men i TV-serien så ble han uansett opphøyd til det fantastiske fra starten av, for rollen som Jughead ble jo spilt av Sprouse, selve årsaken til hvorfor jeg hadde satt på programmet i første omgang (svært lite objektiv i forhold til han, altså…).
Disse forutinntatte følelsene rundt karakterene gjaldt uansett ikke lenge (bortsett fra rollen til Sprouse, selvfølgelig). For i utgangspunktet så hadde ikke “Riverdale” den lette og humoristiske tonen jeg kjente til fra min korte tid som Archie-leser, og litt googling kunne bekrefte at tegneserien hadde tatt en helt annen retning siden mine glansdager. Nå var den forholdvis mørk og dyster, noe som ble godt understreket da selve serien ble innledet med en mystisk forsvinning og potensielt dødsfall.

**TINY SPOILERS**

Det var også flere andre ting som ikke stemte helt overens med tegneserien fra mine gamle dager. Trekantdramaet mellom Archie, Betty (Lili Reinhart) og Veronica (Camilla Mendes) var ikke hovedtemaet gjennom hele sesongen, og Archie var ikke den bekymringsløse fjotten jeg trodde han var. I motsetning til tegneserien hvor jeg likte Betty, men hatet Veronica, fant jeg i TV-serien Veronica som den vittige og interessante, mens Betty var mer den trauste og litt kjedelige (men dette jevnes ut ved at moren hennes er over gjennomsnittet crazy). Jentene er forøvrig også langt bedre venninner i serien enn den tegnede versjonen. Men alle high school teen drama trenger jo en superbitch, og i TV-serien kommer hun i form av Cheryl Blossom (Madelaine Petsch), rikmannsjenta som mister broren sin, Jason (Trevor Stines), i en tragisk båtulykke i den aller første episoden. 

Sammen prøver ungdommene å løse forsvinningen (som viser seg å være et drap) og vi får se hvordan dette berører byen og foreldrene deres. Jeg innså også at alderen begynner å gjøre sitt inntog når jeg ved flere anledninger kunne relatere meg mer til foreldrene enn til ungdommene… Noe som heller ikke var så vanskelig siden flere av foreldrene spilles av mine egne tenåringsidoler.
Som Archies far finner vi Luke Perry (“Beverly Hills 90210”), Jugheads far er Skeet Ulrich (“The Craft” og “Scream”) og foreldrene til Betty spilles av Mädchen Amick (“Twin Peaks”) og Lochlyn Monroe (“Charmed”). Det hele toppet seg litt da dronningen av 80-talls teen drama, Molly Ringwald (“The Breakfast Club”), dukket opp i slutten av sesongen som moren til Archie. 

Selve historien spennende lagt opp, og den kan tilgis for at den til tider svinger innom noen fryktelige teen drama-klisjeer (som blant annet jenteklining og klein partycrashing). Det hender også at handlingen blir i overkant forutsigbar, men på samme tid dukker det opp noe man ikke så komme, så serien kan tilgis for det også. Etter å ha latt episodene gå i starten ble jeg forresten litt overrasket av at jeg knapt var halvveis i sesongen og at det bare var 13 episoder totalt, jeg syns det skjer fryktelig mye i hver episode, noe som forteller litt om underholdningsverdien.
Men jeg syns også at serien dabbet litt av på slutten, løsningen på mordet ble rushet og kunne helt klart blitt nøstet opp på en bedre måte. Det hele virket litt stressende, som om de gikk tom for tid, men jeg kan også tilgi dette ved at noe av handlingen blir dratt utover i neste sesong. Som antakelig kommer til å bli spennende nok i seg selv da cliffhangeren i den siste episoden la til rette for mye ny dramatikk i sesong to. Den har akkurat blitt godkjent av Netflix og forventes utgitt i løpet av 2018. Jeg gleder meg!

Kjipe avsløringer

For tiden går det en del ulike realityprogrammer på TV hvor deltakerne konkurrerer og skal utstemmes. Av disse programmene følger jeg hovedsakelig med på “Anno” (for kosens skyld) og “Kjendis-Farmen” (i utgangspunktet fordi det var en del drama der inne, men det forsvant jo med Kari Jaquesson… Så nå ser jeg også på dette for kosens skyld, dessverre. Og grunnet den manglende dramatikken har jeg blitt avhengig av “Geordie Shore“. Igjen. Takk for det, Kari!), men siden jeg er særdeles urutinert klarer jeg aldri å benke meg foran TV-skjermen når disse programmene har sendetid.
I gamle dager (…) gikk jeg ofte glipp av det ene programmet etter det andre, men takket være opptaksfunksjonen på TV-boksen får jeg fulgt med på det meste nå om dagen, og spesielt nå som jeg er arbeidsløs (den boksen er perfekt for TV-slaver. Før ble det mye random switching og glaning på kjipe program, men nå er TV-tittingen tilnærmet optimalisert siden man alltid har noe interessant på lager). En annen fordel er jo også det at man kan spole over reklamene! Yeay! Mer tid til hjernedød TV!

Det hender selvfølgelig at vi ligger litt etter, eller at vi ser på noe annet når det er duell i “Anno” eller tvekamp på “Kjendis-Farmen”. Som kvinner flest liker jeg å multitaske, så det er sjelden jeg sitter å bare ser på idiotboksen. Jeg løser gjerne kryssord, skriver litt på bloggen, spiller Tapped Out, plukker meg i nesa OG surfer på internett samtidig. Og så sitter man der da, scroller nedover avisa og så BOOM. “Kari Nordmann slått ut av Farmen” HVA FAEN? Jeg kikker på klokka, det er knapt sekunder siden programmet var ferdig på TV, og så blåser avisa ut enten vinneren eller taperen med en gang.

Går det ikke an å pakke det inn?!? Sånn for å holde litt på spenningen for alle oss som IKKE rakk å se sendingen live? Kan man ikke bruke alternative overskrifter “se hvem som ble slått ut av Anno!” eller “denne kjendisen gikk på hodet og ræva ut av Farmen”.
Men NEIDA! Her skal man gi detaljert beskrivelse av hvem som gikk ut med fullt navn OG bilde.
Diskresjon, please! Noen av oss henger faktisk litt etter her i verden.


Lothepus fra Fjorden Cowboys henger med i Kjendis-Farmen enda.
Kjeften hans er med på å gjøre programmet interessant. 

TV: Vikings

Sjanger: Action, drama, fantasy
Utgitt: 2013
Sesonger: 4 (5 kommer i 2017)
Med: Travis Fimmel, Katheryn Winnick, Gustaf Skarsgård, Clive Standen, George Blagden, Gabriel Byrne

DaVikingsskred over TV-skjermen for første gang i 2013 var jeg midt oppi tredje sesong av “Game of Thrones” og var langt i fra klar til å forholde meg til en serie med mange av de samme elementene. Jeg var faktisk helt anti-Vikings og hvis noen sa at det var en serie man bare måtte se, så spyttet jeg nærmest etter dem og skrek “BLASFEMI!” mens jeg siterte GoT-quotes som “YOU KNOW NOTHING!”. GoT-fascinasjonen min har heldigvis roet seg litt ned siden da. 

Interessen min for “Vikings” forble derimot ikke-eksisterende. Jeg hadde egentlig innfunnet meg med at jeg aldri kom til å se noe særlig av den serien, men så viste det seg at en bekjent av kjæresten skulle dukke opp i sesong fem, så han fikk plutselig et sterkt behov for å pløye seg gjennom de første fire sesongene. I mangel av bedre å gjøre så slang jeg meg på.
Vi har hittil kun sett den første.

**SPOILERS**

Og litt ute i den første sesongen måtte jeg tygge mine egne ord når det gjaldt “Vikings”. Det viste seg at det var jeg som ikke visste en dritt. Serien var jo jævlig bra, og i motsetning til (de fem første sesongene av) “Game of Thrones” så gikk jo historien overraskende fort fram (uten at vi skal gjøre alt for mange sammenligninger mellom de to seriene). 
I aller første episode får hovedpersonen Ragnar Lothbrok (Travis Fimmel) det for seg at han skal gå i mot jarlen sin (Gabriel Byrne) som nekter vikingene sine å seile vestover (han tror ikke det er noe å hente der). Ragnar får en venn, Floki (Gustaf Skarsgård), til å lage en ny type båt til ham og sammen med broren Rollo (Clive Standen) må han skaffe seg et mannskap som vil bli med ham vestover.  
På dette tidspunktet antok jeg at dette var scenarioet for hele den første sesongen. At vi skulle følge Ragnar mens han snek seg rundt å skaffet utstyr og mannskap til den farefulle ferden over hav de aldri hadde krysset før. Samtidig kom jarlen til å stikke kjepper i hjulene for ham og drenere prosjektet så mye som mulig. Og midt opp i alt dette måtte Ragnar få til tidsklemma hjemme på gården med den feisty kona hans Lagertha (Kathryn Winnick) og de to kidsa, Bjorn og Gyda.


Lagertha og Ragnar

Det var jo helt feil. Allerede i episode tre (!) kommer Ragnar og mannskapet tilbake fra vikingtokten i vest. De fikk karret seg i land i England, plyndret et kloster og tatt med seg noen munker hjem som trell. Jarlen er ikke blid på Ragnar og beslaglegger alt gullet deres som betaling. Alle i mannskapet får beholde en ting hver, og Ragnar velger en av munkene som trell, den unge og gudfryktige Athelstan (George Blagden). Hans kunnskap om verden i vest er hendig for Ragnar, som ser ut til å være både smartere og mer oppegående enn den gjennomsnittelige vikingen. Og ikke minst er han heldig og godt likt. Noe som fører til en del søskensjalusi mellom Ragnar og Rollo, uten at Ragnar ser ut til å få med seg akkurat det (er jo grenser på hvor smart man kan være). Dette topper seg når Ragnar dreper Jarl Haraldson og tar over plassen som Jarl i Kattegat. Vi får raskt vite at Rollo har planer om å bli den neste jarlen, og jeg kan jo bare anta at dette er noe han vil forsøke seg på i sesong to.

Men er det noe jeg har lært av denne serien så er det at den er fullstendig uforutsigbar. Handlingen går fort framover, noe som har sine fordeler og ulemper. Det hender man tenker “Faen! Hvordan skjedde dette? Hvordan kom vi hit?”, men for det meste så er det godt at serien går såpass fort frem. Det gjør at man unngår lange, kjedelige og dramatiske scener (…). Og de har fortsatt klart å gi et godt bilde av karakterene. Castingansvarlig har også gjort en meget god jobb.


Floki

Selv har vi streamet denne serien på HBO. Det var først da jeg begynte å gjøre litt research at jeg skjønte at serien i utgangspunktet var produsert for History Channel og at serien ofte plasseres i historie sjangeren. Akkurat det er jeg noe uenig i. Serien er fryktelig interessant, men historisk sett henger den ikke på greip. Den gir inntrykk av at vikingene var noen ignorante og barbariske jævler. Sistnevnte stemmer til en viss grad, men de kjente godt til verden rundt seg. Og de var ikke redde for en kamp, men de var da vitterlig godt nok utstyrt til det og. Noe vikingene i denne serien ikke er der de løper rundt uten hjelm og annen beskyttelse. For hjelmen var nok antakelig den viktigste beskyttelsen til vikingene, men vi ser nesten ikke en eneste hjelm i hele serien (og nei, de pleide ikke å ha horn. Dette er en misforståelse som stammer fra 1870-tallet takket være urframførelsen av Richard Wagners opera “Nibelungens Ring“). I følge Movieguide kan noe av årsaken til dette være fordi det ville være vanskelig å skille mellom de ulike karakterene, men på en annen side så pleide jo vikingene å lage seg hver sin unike hjelm, så det kunne jo blitt noen kule rekvisitter. 

I serien er det også full forvirring rundt stedsnavn, og ikke minst landskap. For Ragnar holder visst til i Kattegat i Danmark, men landskapet viser tydeligvis store og monumentale fjellsider (som er filmet på Vestlandet her til lands), sååå… Fjell i Danmark?! Jeg har en liten ås bak huset mitt som er høyere enn Møllehøj (Danmarks høyeste fjell. Topp? Ås?) som ligger omtrent 171 meter over havet. For enhver skandinaver høres det fryktelig rart ut at Danmark fremstilles som et fjellrikt land når det er mest kjent for flatmark. 

Men dette er bare detaljer. Hvis man kan se historiske og geografiske feil som kunstnerisk frihet, og heller putte serien i fantasy sjangeren, så har man noe godt i vente. Spenning, intriger, action, overtro og skjeggete menn. Fin oppskrift det. 


Ut på vikingtokt. Fine fjell i Danmark…