Panikk, angst og lettere satt ut

Jeg har panikk. De “avslappende” dagene hjemme er over. Bebis er plassert i barnehagen. Samboeren er tilbake i sitt normale jobbtempo (24/7) og jeg… Vel. Jeg sitter her å blomstrer. Jobbsøkingen har gått litt sånn halvveis i det siste, et offer for stadige utsettelser.  Skal bare få bebis i barnehagen. Skal bare komme oss over denne sykdomskneika (som forøvrig aldri går over så lenge barnehagebasseluskene er innenfor rekkevidde…). Skal bare… Skal bare…
Noen søknader har blitt sendt. Et jobbintervju er unnagjort og jeg begynner å innse at CV’en er langt i fra så appellerende som jeg trodde på forhånd. To års fravær, selv om det skyldes barn, ser ut til å fungere på arbeidsgivere som hvitløk gjør for en vampyr; komplett frastøtende.  

Vel, det er lett å skylde på ungen. Det kan jo like så godt være den tynne utdannelsen min, eller arbeidserfaringen min som stort sett strekker seg til å ha jobbet for to ulike firmaer i hele mitt (hvorav det ene var firmaet til pappaen min… Tror ikke referansene derfra stiller så sterkt altså…). Det ene jobbintervjuet jeg har vært igjennom var også en real oppvekker om hvor lite peiling jeg egentlig har på meg selv. 

Det å gå på intervju er en treningssak, og dette var mitt første intervju på sånn ca. 13 år så jeg skal ikke gå helt ned i kjelleren fordi det gikk dritt. Jeg har helt klart mange forbedringspunkter. Nervøsiteten var nok til å ta og føle på. Det hjalp heller ikke at de tre (!) personene som intervjuet meg hadde fått feil papirer og trodde de intervjuet en svært så kvalifisert dame ved navn Laila. Det la en liten demper på hele intervjuet, for både meg og dem. De ville helt klart intervjue noen andre og jeg fikk et plutselig behov for å være et helt annet sted. Forvekslingen gjorde at jeg ble enda mer nervøs og snakket rotete, i halve setninger og virket nok fullstendig uforståelig til tider. Det hadde nesten vært bedre om jeg hadde dukket opp med tre i promille. Huff, jeg får helt vondt i sjela over å tenke på hvor jævlig det var.

Jeg ble i hvert fall en erfaring rikere. Før neste (…) intervju må jeg helt klart øve på å snakke om meg selv (hvem skulle tro at en blogger har et slikt problem!?). For selv om jeg lett kan ramse opp hvilke arbeidsoppgaver jeg har utført tidligere i livet så er det vanskelig å snakke positivt om seg selv. I intervjuet ble jeg så nervøs for å fremstå som fullstendig blottet for selvtillit at jeg tok en skikkelig spansk en og smurte så tjukt på når det gjaldt selvskryt at det enten virket som jeg var ufattelig høy på meg sjæl eller transparent som faen. Motsigende var jeg også “er en skikkelig avslappet regelrytter jeg altså”. HVA FAEN LIKSOM. Hvem sier sånt? Jo. Jeg. Stressa, nervøse meg klarer å lire ut av seg de mest ubrukelige gloser på de mest upassende tider. Hvem skryter av å være avslappet i et jobbintervju hvor de trenger noen til å jobbe i et selskap med en hektisk hverdag? Og hvem faen skryter av å være REGELRYTTER? Jeg blir helt satt ut av meg sjæl.

FYI: Jeg er ikke en regelrytter en gang. Jeg er bare bittelitt mer opptatt av lovverk enn kunstnersamboeren min. Som har en fortid som tagger. Så jeg er omtrent like lovlydig som en alkoholisert boms. Seriøst, intervjuet hadde mest sannsynlig gått bedre om jeg faktisk var en alkoholisert boms, men det får så være. Jeg er en erfaring rikere. Har en jobbsøknad mindre å bekymre meg over (…). Og fått klemt ut enda et stusselig blogginnlegg.
Hooray.


Hilsen ei som desperat prøver å se mer intellektuell ut enn det hun er.
Og ja. Jeg måtte google hvordan “intellektuell” skrives.

Burning down the house

Over i går var jeg ute i innsatsøvelse i Sivilforsvaret sammen med Hurum Brannvesen. Brannmannskapet skulle trene på røykdykking og hadde fått muligheten til å brenne ned et lite hus ute på tuppen av Hurum-halvøya. Teknisk sett burde jeg ikke være i tjeneste om dagen, men hvem er det som vil gå glipp av å se et hus bli brent ned av brannvesenet? Egentlig skulle man vel også tro at jeg, som lider av flammefobi ville holdt meg langt unna, men det å overvære en kontrollert nedbrenning av brannvesenet er et skritt i riktig retning når det gjelder å overvinne denne høyst rasjonelle frykten. I tillegg så er livet som naver ekstremt kjedelig, så det var digg å endelig kunne gjøre litt hardt arbeid.

Vel, hardt arbeid er ikke akkurat dekkende term for gårsdagens øvelse. Da jeg kom dit hadde brannvesenet allerede lagt ut 900 meter med slanger og var godt i gang med å forberede øvelsen for det første røykdykkerlaget. Sivilforsvarets oppgave gikk ut på å holde vakt, passe på slangeutlegget og hjelpe til med å holde området rundt huset vått under røykdykkingen og nedbrenningen.
Jeg var derimot ganske ubrukelig under hele øvelsen siden jeg ikke fikk på meg den brannsikre uniformen min, den ville rett og slett ikke lukke seg igjen verken over, på eller under magen min, så jeg måtte droppe buksa. Det var så vidt jeg fikk igjen glidelåsen på jakka også. Det eneste jeg var brukende til var å tråle rundt i skogen og sjekke at vannforsyningen var i orden.


Swollen legs.

Mens brannvesenet trente på røydykking var det lite for oss i sivilen å ta seg til. De andre fuktet litt fjellskrenter, og innimellom dynket de taket på huset i vann når det ble for varmt på innsiden. Ellers var det bare å stå og se på brannfolka svette mens vi selv frøs fordi det var sjukt kaldt der ute.
Hurum skal jo liksom være et ferieparadis, men sola var fraværende og det var en sur og bitende vind som gjorde temperaturen iskald. Det hjalp heller ikke at mangelen på varm bukse gjorde beina mine til ispinner, men selv om overkroppen var dekket av den varme uniformsjakka så slet jeg også med forfrosne brystvorter. På et tidspunkt trodde jeg de kom til å falle av. 

Det var like før jeg var i ferd med å kaste inn håndkle og dra hjem da brannvesenet endelig begynte selve nedbrenningen av huset. Det tok litt tid før det var ordentlig fyr på det, men når flammene først hadde overmannet huset var det som å stå foran et gigantisk bål. Det varmet helt inn til ryggraden.
Jeg var så frossen at jeg nesten ikke orket å bli skremt av de viltre flammene, men samtidig var det vanskelig å bli redd når brannvesenet hadde såpass kontroll. De jobbet rolig og iherdig, ikke noe løping, ikke noe stress. Jeg har alltid ansett flammer som noe ustyrlig, som en mektig og ukontrollerbar naturkraft som ikke kan temmes, men de kan det. Til en viss grad selvfølgelig. 


Vannvegg

Flammer fortjener den aller største respekt, og hvis man ikke vet så mye om hvordan de fungerer så burde man ikke tukle med de (det gjelder forøvrig alt man ikke har peiling på…). Det lærte jeg den harde måten da jeg som liten jente fikk en ide om å bære brennende ark fra kjøkkenet og inn i stua. Jeg satte nesten fyr på kjøkkenbordet.
Å overvære et hus bli overtent har ikke akkurat gjort at jeg har blitt noe mer glad i å tenne opp i peisen eller bruke stearinlys (det stemmer, jeg er kvinne og jeg liker ikke stearinlys), men jeg har blitt ekstra trygg på at brannvesenet virkelig vet hva de holder på med. Og så har jeg fått et stort trang til å kjøpe inn flere brannslukkingsapparater og branntepper.


Dragonfire

Jeg fikk dessverre ikke sett hele nedbrenningen. Selv om det blåste noe fryktelig så var vi i grunn veldig heldig med vindretningen, mesteparten av røyken føyk ut mot havet, men til tross for dette ble jeg allikevel nødt til å kaste inn håndkle. Sto jeg for langt unna ble det for kaldt. Sto jeg for nærme begynte det å svi i øynene selv om det tilsynelatende ikke var noe særlig med røyk, og jeg ville jo helst ikke puste inn for mye av det, så da var det best å bare dra hjem. De mistet jo ikke akkurat noe arbeidskraft for jeg var jo tross alt ubrukelig. Selv dro jeg derfra en erfaring rikere, så dagen var i alle fall ikke bortkastet for meg.

Working Girl

For tiden er jeg “aktiv” på arbeidsmarkedet. Med aktiv menes det at jeg jevnlig sjekker stillingsannonsene på finn.no og andre interessante jobbforslag som dukker opp i newsfeeden min på facebook, uten at jeg sender så mange søknader. Det er så vanskelig å finne balansen mellom hva slags overdrevent sprøyt man kan skrive i en søknad, uten at man virker som en lystløgner når man kommer på intervju. Sånn for ordens skyld så har jeg enda til gode å bli kalt inn på et intervju, så jeg begynner å mistenke at de få søknadene jeg har sendt ikke ljuger nok.

I det daglige har jeg ingen problemer med å dra en skrøne. Skal jeg fortelle en historie blir gjerne fem fjær om til tjue høns, en pitbull og to katter. Jeg overdriver så mye at den hypokondriske siden av meg trodde jeg var en lystløgner (såkalt mytomanisk). Men selv om dette med skrøning faller lett om tungen så ser jeg at det er vanskelig å overføre denne skrøningen til de skriftlige søknadene. En skrøne er midlertidig, å lyve på seg kvaliteter i en søknad er liksom noe helt annet. Man må stå for det i et intervjue etterpå. Mens man snakker til folk. Og ser de inn i øynene.
Jeg er flinkest til å ljuge til folk jeg aldri har planer om å se igjen. Og jeg er aller best på å ljuge i fylla, men det er neppe noe sjakktrekk å komme dritings til et jobbintervju. 

“Nevn 3 positive og 3 negative ting om deg selv”. Skrekksetningen. Jeg har lest flere “lure” ideer på internett om hvordan man burde presse de positive sidene sine inn i de negative. Som at man f.eks er “sååå pliktoppfyllende på jobben at det går utover privatlivet.” Eller “kjæresten min hater hvor mye jeg elsker å jobbe overtid. Gratis.”.
Men jeg sliter med å finne en positiv ting å si, og jeg har heller ingen negative sider som kan omgjøres til positive selv om jeg kunne prøvd meg på en sånn “jeg har vanskeligheter for å stå opp om morgenen fordi jeg er så kreativ om natten. Det er da jeg jobber best.”.
Vel, den kunne jo faktisk funket om det var snakk om en nattjobb.

For det er viktig at man tilpasser søknadene til de ulike stillingene. At man Googler arbeidsgiveren og presser kjerneverdiene deres inn i søknaden. Er det en bedrift som bygger verdiene sine på lojalitet og tålmodighet, så skal man gjerne skrive et helt avsnitt om hvor lojal og tålmodig man er. Selv om man aldri kommer på jobb til riktig tid og klikker i vinkel om internett går litt sakte. 
Man skal også prøve å finne relevante erfaringer fra sitt eget liv. Dette har vært svært vanskelig når jeg har søkt på stillinger som ikke har noen relevans til mitt eget liv, som f.eks resepsjonist på treningssenter eller vaskedame. Jeg vet ikke hvordan apparatene på treningssenteret fungerer, og vasking er særdeles vanskelig siden jeg lider av klutenallergi. Jeg orker jo knapt å vaske mitt eget hus. 

Det største problemet mitt er jo egentlig det at jeg enda ikke har funnet noen stillinger som er relevante for meg. Det hadde vært mye enklere å skrive søknader til stillinger som omhandlet soving eller noen av de andre tingene jeg er flink til. Det er litt vanskelig å si hva de tingene er, for jeg har ikke helt funnet ut av de enda. Jeg trodde sånt kom automatisk til en når man ble voksen, men der tok jeg feil gitt. Nå håper jeg at det kommer til meg når det dukker opp en relevant stilling.