TV: Vikings

Sjanger: Action, drama, fantasy
Utgitt: 2013
Sesonger: 4 (5 kommer i 2017)
Med: Travis Fimmel, Katheryn Winnick, Gustaf Skarsgård, Clive Standen, George Blagden, Gabriel Byrne

DaVikingsskred over TV-skjermen for første gang i 2013 var jeg midt oppi tredje sesong av “Game of Thrones” og var langt i fra klar til å forholde meg til en serie med mange av de samme elementene. Jeg var faktisk helt anti-Vikings og hvis noen sa at det var en serie man bare måtte se, så spyttet jeg nærmest etter dem og skrek “BLASFEMI!” mens jeg siterte GoT-quotes som “YOU KNOW NOTHING!”. GoT-fascinasjonen min har heldigvis roet seg litt ned siden da. 

Interessen min for “Vikings” forble derimot ikke-eksisterende. Jeg hadde egentlig innfunnet meg med at jeg aldri kom til å se noe særlig av den serien, men så viste det seg at en bekjent av kjæresten skulle dukke opp i sesong fem, så han fikk plutselig et sterkt behov for å pløye seg gjennom de første fire sesongene. I mangel av bedre å gjøre så slang jeg meg på.
Vi har hittil kun sett den første.

**SPOILERS**

Og litt ute i den første sesongen måtte jeg tygge mine egne ord når det gjaldt “Vikings”. Det viste seg at det var jeg som ikke visste en dritt. Serien var jo jævlig bra, og i motsetning til (de fem første sesongene av) “Game of Thrones” så gikk jo historien overraskende fort fram (uten at vi skal gjøre alt for mange sammenligninger mellom de to seriene). 
I aller første episode får hovedpersonen Ragnar Lothbrok (Travis Fimmel) det for seg at han skal gå i mot jarlen sin (Gabriel Byrne) som nekter vikingene sine å seile vestover (han tror ikke det er noe å hente der). Ragnar får en venn, Floki (Gustaf Skarsgård), til å lage en ny type båt til ham og sammen med broren Rollo (Clive Standen) må han skaffe seg et mannskap som vil bli med ham vestover.  
På dette tidspunktet antok jeg at dette var scenarioet for hele den første sesongen. At vi skulle følge Ragnar mens han snek seg rundt å skaffet utstyr og mannskap til den farefulle ferden over hav de aldri hadde krysset før. Samtidig kom jarlen til å stikke kjepper i hjulene for ham og drenere prosjektet så mye som mulig. Og midt opp i alt dette måtte Ragnar få til tidsklemma hjemme på gården med den feisty kona hans Lagertha (Kathryn Winnick) og de to kidsa, Bjorn og Gyda.


Lagertha og Ragnar

Det var jo helt feil. Allerede i episode tre (!) kommer Ragnar og mannskapet tilbake fra vikingtokten i vest. De fikk karret seg i land i England, plyndret et kloster og tatt med seg noen munker hjem som trell. Jarlen er ikke blid på Ragnar og beslaglegger alt gullet deres som betaling. Alle i mannskapet får beholde en ting hver, og Ragnar velger en av munkene som trell, den unge og gudfryktige Athelstan (George Blagden). Hans kunnskap om verden i vest er hendig for Ragnar, som ser ut til å være både smartere og mer oppegående enn den gjennomsnittelige vikingen. Og ikke minst er han heldig og godt likt. Noe som fører til en del søskensjalusi mellom Ragnar og Rollo, uten at Ragnar ser ut til å få med seg akkurat det (er jo grenser på hvor smart man kan være). Dette topper seg når Ragnar dreper Jarl Haraldson og tar over plassen som Jarl i Kattegat. Vi får raskt vite at Rollo har planer om å bli den neste jarlen, og jeg kan jo bare anta at dette er noe han vil forsøke seg på i sesong to.

Men er det noe jeg har lært av denne serien så er det at den er fullstendig uforutsigbar. Handlingen går fort framover, noe som har sine fordeler og ulemper. Det hender man tenker “Faen! Hvordan skjedde dette? Hvordan kom vi hit?”, men for det meste så er det godt at serien går såpass fort frem. Det gjør at man unngår lange, kjedelige og dramatiske scener (…). Og de har fortsatt klart å gi et godt bilde av karakterene. Castingansvarlig har også gjort en meget god jobb.


Floki

Selv har vi streamet denne serien på HBO. Det var først da jeg begynte å gjøre litt research at jeg skjønte at serien i utgangspunktet var produsert for History Channel og at serien ofte plasseres i historie sjangeren. Akkurat det er jeg noe uenig i. Serien er fryktelig interessant, men historisk sett henger den ikke på greip. Den gir inntrykk av at vikingene var noen ignorante og barbariske jævler. Sistnevnte stemmer til en viss grad, men de kjente godt til verden rundt seg. Og de var ikke redde for en kamp, men de var da vitterlig godt nok utstyrt til det og. Noe vikingene i denne serien ikke er der de løper rundt uten hjelm og annen beskyttelse. For hjelmen var nok antakelig den viktigste beskyttelsen til vikingene, men vi ser nesten ikke en eneste hjelm i hele serien (og nei, de pleide ikke å ha horn. Dette er en misforståelse som stammer fra 1870-tallet takket være urframførelsen av Richard Wagners opera “Nibelungens Ring“). I følge Movieguide kan noe av årsaken til dette være fordi det ville være vanskelig å skille mellom de ulike karakterene, men på en annen side så pleide jo vikingene å lage seg hver sin unike hjelm, så det kunne jo blitt noen kule rekvisitter. 

I serien er det også full forvirring rundt stedsnavn, og ikke minst landskap. For Ragnar holder visst til i Kattegat i Danmark, men landskapet viser tydeligvis store og monumentale fjellsider (som er filmet på Vestlandet her til lands), sååå… Fjell i Danmark?! Jeg har en liten ås bak huset mitt som er høyere enn Møllehøj (Danmarks høyeste fjell. Topp? Ås?) som ligger omtrent 171 meter over havet. For enhver skandinaver høres det fryktelig rart ut at Danmark fremstilles som et fjellrikt land når det er mest kjent for flatmark. 

Men dette er bare detaljer. Hvis man kan se historiske og geografiske feil som kunstnerisk frihet, og heller putte serien i fantasy sjangeren, så har man noe godt i vente. Spenning, intriger, action, overtro og skjeggete menn. Fin oppskrift det. 


Ut på vikingtokt. Fine fjell i Danmark…

New Year, New Me

Vi har vippa over til et nytt år, og jeg burde kanskje slenge meg på trenden å ramse opp hva slags nyttårsforsetter jeg har, men sannheten er at jeg ikke har noen. Det ligger alt for mange brutte nyttårsforsett bak meg, og de har alle handlet om det samme: Diett. Sunt kosthold. Livsstilsendring.

Etter å ha proppet seg full av mat og drikke i jula er det jo helt naturlig at man vil kvitte seg med de nyanlagte kiloene, og spesielt når man hadde alt for mange uønskede kilo på kroppen fra før av. Det er jo ikke kiloene man legger på seg i jula som er problemet, men de man pådrar seg mellom nyttår og jul. Uansett, de fordømte kiloene vil man jo ha vekk (om de plager en selvfølgelig. Jeg vil gjerne påpeke at jeg ikke syns andre som ligger på samme vekt eller høyere, eller lavere for den saks skyld, burde føle seg ukomfortable i sin kropp. Vekta er forøvrig også bare et tall som gir en viss indikasjon på om man går opp eller ned, det er formen på kroppen min jeg sliter med).


For et par år siden ga jeg pappa tannkrem med baconsmak i julegave.
Det var egentlig en tullegave, men da den nåværende dietten hans på begynte å tære på ham ble den tatt i bruk for å tøyle noe av cravingen på usunn mat. Må ha vært en sterk craving. 

Problemet med dietter er at de krever at man er målrettet og har viljestyrke og pågangsmot. Det er ikke beskrivende ord for undertegnede, og er en direkte årsak til hvorfor vekta aldri har gått nedover. Jeg er svak for god mat, store porsjoner, snacks og brus. Selverklært cocaholiker og chipsvrak. Lider av treningsfobi og en aggressiv form for latskap. Har mastergrad i sofasitting.
Jeg innså i fjor sommer at dette ikke var noe jeg kunne klare selv, og var på vei til å skaffe meg en personlig trening da jeg plutselig fikk NAV som “arbeidsgiver”. Det var surt. Med lite penger så var det ikke rom for unne seg noe så luksus som en PT, men så viste det seg at det ikke var noe særlig rom for å handle godsaker heller.


Min store svakhet – Chili Cheese.

Hadde det ikke vært for lommeboka til kjæresten så hadde jeg mest sannsynlig vært sterkt underernært nå. Han har sørget for at vi har spist godt og vært mette, men siden vi kjøpte huset i september har jeg faktisk mistet noen kilo. Et par. Med en gang vi flyttet inn reiv vi kjøkkenet og det tok cirka fire måneder før vi fikk satt inn det nye. I mellomtiden levde vi på Fjordland og junkfood, men det ble lite snacks og mellommåltider. Og når kjøkkenet endelig var på plass, kjøleskapet fylt opp og jeg var i ferd med å binge igjen begynte all maten å komme i retur. Jeg tilbragte omtrent halve desember med hodet ned i ei bøtte. 

Matlysten er tilbake igjen nå, men i langt mindre skala enn før jul. Matmengden er også betydelig redusert. Leskedrikk og kaffe er delvis byttet ut med vann. 
Resultatet av dette er at jeg begynner å se antydninger til kjevepartiet mitt. Dobbelthaka er noen millimeter mindre. Klærne henger litt mer på kroppen enn tidligere (noe vaskemaskinen først fikk skylda for, men selv klær jeg ikke har brukt eller vasket på en stund ser ut til å være bittelitte grann mindre). 

Enhver som ser meg nå tenker nok ikke at det har vært noen forbedring. Jeg har fortsatt bollekinn. Lovehandles og pølsefingre. Muffinsmagen disser. Grevinnehenget dingler. Det er lenge siden jeg kunne gå normalt. Jeg vagger (men vekta skal ikke få all skylda for det altså. Stiv nakke og vond korsrygg bidrar sterkt til at gåstilen blir litt… rar). 

Jeg orker ikke tenke på dette som begynnelsen på en livsstilsendring. Det er mest sannsynlig en fase som går over om noen uker når matlysta er tilbake til normalen. Jeg krysser selvfølgelig fingre for at den aldri kommer tilbake igjen, men så enkelt er det nok ikke. Man mister ikke vekt sånn uten videre. Hvis ikke årsaken er sjukdom, men da tar jeg heller noen ekstra kilo enn dårlig(ere) helse. Jeg får bare nyte det så lenge det varer. Dette er tross alt den sunneste starten jeg har hatt på et nytt år siden…
Lenge.

Misophonia

Så lenge jeg kan huske har lyden av mennesker plaget vettet av meg. Dette til tross for at jeg er regne lydmaskinen selv. Her kommer det rap, gulp, hikk og promp når det passer undertegnede selv (noe typen finner “svært lite sexy”. Som om fisen hans er noe mer lukrativ….). I tillegg til at skravla mi har en tendens til å gå av seg selv, spesielt om det er alkohol med i bildet. 

Men nå er det jo slik at de som lider av misofoni som regel plages av alle andre lyder enn sine egne. Samme gjelder meg, bortsett fra når det pågår en stjernekrig i magen min. Det er en av de få lydene jeg produserer selv og som samtidig går meg på nervene. Det har vært så ille at jeg i frustrasjon har kjørt min egen knyttneve inn i min egen mage i håp om å få stoppet de irriterende lydene.
Det har ikke fungert så bra. Heldigvis har jeg hatt noen litt mer kreative løsninger.
For eksempel da jeg fortsatt jobbet som kontorarbeider og var nødt til å gå ned i verkstedet og hente ørepropper for å stenge stjernekrigen i magen ute slik at jeg fikk surfe på internett i fred og ro. 

Dessverre er det ikke like lett å stenge lydene fra andre mennesker ute. Man kan jo ikke akkurat putte i en ørepropp når man er i middagsselskap og personen ved siden av smatter eller tygger på bestikket. Selv om det har vært veldig fristende.
Jeg har satt ned foten noen ganger, men det funker liksom bare når det er noen man kjenner godt. Som typen for eksempel. Han hadde for vane å tygge på bestikket, og var heller ikke interessert i å gjøre noe med det siden problemet, i følge ham, bare var konstruert i mitt eget hode. Så jeg begynte bitche og sutre hver gang vi spiste middag sammen og etter noen måneder så sluttet han å tygge på bestikket. En svært effektiv metode, men jeg tror ikke den funker på så mange andre enn ham.

Til mitt forsvar så syns jeg ikke det er spesielt kult å være bitchy når det gjelder slike ting. Misofoni betyr ikke bare at man plages av andre menneskers lyder, men lyder generelt. I mitt tilfelle så blir jeg også lettere gal av å høre repeterende lyder som tikkende klokker og dryppende kraner. I tillegg til å høre folk smatte, tygge på bestikk, snufse, snorke og puste.
Ja, jeg blir faktisk irritert av å høre folk puste.

Noen ganger prøver jeg å tenke positivt på det. “Vel, i det minste så hører jeg at folk lever”.
Det pleier jeg hvertfall å si til meg selv når snorkingen til kjæresten vipper 69 desibel og jeg må søke tilflukt på sofaen. Og det samme tenkte jeg om han eldre mannen som satt ved siden av meg på legekontoret i går og pustet høyere enn snorkingen til kjæresten.
Vel, jeg prøvde å tenke positivt om han gamle mannen, men måten han pustet gjennom nesa fikk hvert bidige hår i nakken min til å reise seg. Nevene mine knyttet seg sammen. Det banket i tinningene. Svettene piplet frem i panna. Jeg kjente irritasjon og sinne velte opp i meg. Jeg ville snu meg mot ham å skrike “er det virkelig nødvendig å puste så jævlig høyt?!?”.
Heldigvis finnes det et lite snev av sperrer i meg. Sperrer som forteller meg at enkelte av disse irritasjonene ikke kan belastes andre mennesker. At jeg må ta et dypt magadrag og fokusere på noe annet.

Det funker forholdsvis greit å beherske seg i situasjoner hvor jeg mistenker at de irriterende lydene er kortvarig. Når det er lys i enden av tunnelen, og alt det der. Men at irritasjonen er der og kan dukke opp på de mest upassende tidspunkt er noe jeg må ta i betraktning når jeg skal velge fritidsaktiviteter eller overnattingssteder. Jeg kan ikke se filmer på kino som innebærer mye stillhet fordi da hører jeg fort noen i salen smatte i seg popcorn (noe av årsaken til hvorfor jeg unngår norske filmer som pesten på kino. Mange av de skal liksom bruke stillhet som virkemiddel. Fullstendig backfire i mitt tilfelle.), og jeg fant fort ut at yoga i et trangt rom med ti snufsende kvinnfolk ikke var særlig passende for meg. Jeg har også en liste på cirka ti personer som jeg ikke kan spise ved siden av fordi jeg vet at de smatter eller lage andre ubehageligheter ved matbordet. Skal jeg sove noe sted så MÅ jeg ha ørepropper for å overleve natten. Ja, selv i min egen seng, og det er ikke bare kjæresten sin skyld. Hvis det regner kan jeg irritere over vann som drypper fra takrenna, sovner jeg på sofaen blir plutselig duringen fra varmepumpa et problem. Heldigvis sover jeg ganske tungt når søvnen først kommer. For god søvn er viktig. Det holder litt av den unødvendige irritasjonen borte.

Working Girl

For tiden er jeg “aktiv” på arbeidsmarkedet. Med aktiv menes det at jeg jevnlig sjekker stillingsannonsene på finn.no og andre interessante jobbforslag som dukker opp i newsfeeden min på facebook, uten at jeg sender så mange søknader. Det er så vanskelig å finne balansen mellom hva slags overdrevent sprøyt man kan skrive i en søknad, uten at man virker som en lystløgner når man kommer på intervju. Sånn for ordens skyld så har jeg enda til gode å bli kalt inn på et intervju, så jeg begynner å mistenke at de få søknadene jeg har sendt ikke ljuger nok.

I det daglige har jeg ingen problemer med å dra en skrøne. Skal jeg fortelle en historie blir gjerne fem fjær om til tjue høns, en pitbull og to katter. Jeg overdriver så mye at den hypokondriske siden av meg trodde jeg var en lystløgner (såkalt mytomanisk). Men selv om dette med skrøning faller lett om tungen så ser jeg at det er vanskelig å overføre denne skrøningen til de skriftlige søknadene. En skrøne er midlertidig, å lyve på seg kvaliteter i en søknad er liksom noe helt annet. Man må stå for det i et intervjue etterpå. Mens man snakker til folk. Og ser de inn i øynene.
Jeg er flinkest til å ljuge til folk jeg aldri har planer om å se igjen. Og jeg er aller best på å ljuge i fylla, men det er neppe noe sjakktrekk å komme dritings til et jobbintervju. 

“Nevn 3 positive og 3 negative ting om deg selv”. Skrekksetningen. Jeg har lest flere “lure” ideer på internett om hvordan man burde presse de positive sidene sine inn i de negative. Som at man f.eks er “sååå pliktoppfyllende på jobben at det går utover privatlivet.” Eller “kjæresten min hater hvor mye jeg elsker å jobbe overtid. Gratis.”.
Men jeg sliter med å finne en positiv ting å si, og jeg har heller ingen negative sider som kan omgjøres til positive selv om jeg kunne prøvd meg på en sånn “jeg har vanskeligheter for å stå opp om morgenen fordi jeg er så kreativ om natten. Det er da jeg jobber best.”.
Vel, den kunne jo faktisk funket om det var snakk om en nattjobb.

For det er viktig at man tilpasser søknadene til de ulike stillingene. At man Googler arbeidsgiveren og presser kjerneverdiene deres inn i søknaden. Er det en bedrift som bygger verdiene sine på lojalitet og tålmodighet, så skal man gjerne skrive et helt avsnitt om hvor lojal og tålmodig man er. Selv om man aldri kommer på jobb til riktig tid og klikker i vinkel om internett går litt sakte. 
Man skal også prøve å finne relevante erfaringer fra sitt eget liv. Dette har vært svært vanskelig når jeg har søkt på stillinger som ikke har noen relevans til mitt eget liv, som f.eks resepsjonist på treningssenter eller vaskedame. Jeg vet ikke hvordan apparatene på treningssenteret fungerer, og vasking er særdeles vanskelig siden jeg lider av klutenallergi. Jeg orker jo knapt å vaske mitt eget hus. 

Det største problemet mitt er jo egentlig det at jeg enda ikke har funnet noen stillinger som er relevante for meg. Det hadde vært mye enklere å skrive søknader til stillinger som omhandlet soving eller noen av de andre tingene jeg er flink til. Det er litt vanskelig å si hva de tingene er, for jeg har ikke helt funnet ut av de enda. Jeg trodde sånt kom automatisk til en når man ble voksen, men der tok jeg feil gitt. Nå håper jeg at det kommer til meg når det dukker opp en relevant stilling.

Julestria har senket seg

Like før jul gikk jeg, av ulike grunner, på en smell når det gjaldt julegaver… Jeg hadde ikke råd til å avse en eneste liten ting til de nærmeste. Men jeg fant heldigvis en lur og svært så voksen løsning på problemene mine: Jeg brukte kredittkort.
Alternativet var å smiske med pappa.

Det å handle gaver på kreditt var neppe den beste løsningen, men det hadde sine positive sider også. Det fine med å handle på kreditt var at jeg holdt gavenivået på et minimum. Vanligvis pleier jeg å gi folk sånn cirka ti morsomme, men ubrukelige, gaver siden gaveplanlegging ikke er min sterkeste side. Julegaveshoppingen foregår stort sett ved at jeg raser rundt på to-tre ulike kjøpesenter og plukker med meg alt som kan være tilnærmet brukelig for de som står på gavelista. 

Årets gaveliste ble derimot utformet på en litt annerledes måte. Isteden for å bare skrive ned hvem som skulle få gaver tenkte jeg også nøye gjennom hva de skulle få. Jeg har jo egentlig prøvd på dette tidligere år også, men når det har vært rom for å sprenge budsjettet så har jeg sprengt budsjettet. Jeg er generelt veldig dårlig på (å overholde) budsjett.
Det gikk ikke helt knirkfritt nå heller, men selv om jeg ikke visste hva jeg skulle gi så hadde jeg i det minste regnet ut hvor mye det skulle koste. Sånn cirka. Det er mulig det dukker opp en overraskelse eller to når regninga kommer…

Julegaveshoppingen gikk nemlig ikke helt som planlagt. Jeg hadde en plan. Og den planen inkluderte ikke at jeg skulle ligge å vrenge både sjela og magesekken ned i ei bøtte ukene før jul. Jeg begynte så smått med gavene i begynnelsen av desember, men resten av de var ikke ferdig innkjøpt før lille julaften… I ren desperasjon kan jeg ha gått noe overboards på enkelte av dem for å skjule min egen utilstrekkelighet over denne høytiden. En ting var at jeg hang etter med julegavene, men jeg hadde verken pyntet til jul eller skaffet tre. Drømmen om en gledelig jul i det nye huset ble bokstavelig talt spydd vekk av undertegnede.


Potteplanta måtte steppe inn som juletre i år…

Heldigvis skulle ikke selve julaften feires hjemme hos oss. Vi hadde en våt drøm om dette da vi flyttet inn i september, men ettersom oppussingen ble mer omfattende og tidkrevende enn planlagt så la vi ideen fra oss (men vi kunne sikkert ha presset inn et slags juleselskap om ikke kjøkkenleverandøren vår hadde rotet til leveringen av både koketopp og ventilator…). Isteden fikk vi i forkant av jula karret til oss litt julestemning i selskapene til svigermor, og på selve julaften ble vi vartet opp på hver vår kant av våre respektive familier.

I en alder av 32 år så har jeg aldri laget noe julemat, og da jeg under årets julemiddag ymtet frempå at vi kunne feire den neste julaften hjemme hos meg og kjæresten ble det en pinlig taushet rundt bordet tett etterfulgt av at pappa holdt på kveles av en ribbebit. En ting er at alle rundt bordet kjenner til (de manglende) kokkekunnskapene mine, men det som antakelig skremte de mest var “hvordan kan en som ikke spiser kjøtt lage god ribbe?!?”. Jeg måtte forsikre de om at ved en eventuell julefeiring hjemme hos meg så skulle jeg la kjæresten få ansvaret for kjøttet, men de var fortsatt skeptiske.
Vel, jeg har ett år på å overbevise dem.

Det største skåret i gleden har fraværet til bestefar som måtte bli på aldershjemmet grunnet dårlig helse, men vi klarte nok en gang å samle skilte foreldre under samme tak uten krangling og drama. De eneste som har røket i tottene på hverandre denne jula har vært bikkja og katta.
Bikkja har som vanlig vært sjalu på katta, mest fordi hun får være i sofaen, mens katta på sin side har vært litt for rusa på catnip, og dermed ertet bikkja langt mer enn normalt. Når rusen gikk over ble hun manne- og bikkjevond og klappet til bikkja og kloret opp halve hånda mi.
Etterpå lå hun i sofaen og skulte stygt på meg. Det var ganske skremmende.

Men ellers har julefeiringa gått strålende.

God jul!

Fakta er noe dritt

Er det noe jeg virkelig hater på facebook så er det folk som kommer med bastante ytringer om at de skal rydde opp i vennelista si. Gjerne med statuser som “hvis du ikke trykker liker på denne statusen så er du ingen ordentlig venn, og da kommer jeg til å slette deg.”. Selv syns jeg det er drastisk å slette folk i hytt og pine så fremt det ikke er snakk om å kvitte seg med ukjente mennesker, folk man ikke har sett på 10 år, eks-kjærester og uvenner.
Vanligvis pleier jeg å ta den litt enklere løsningen ved å bare trykke “unfollow”, spesielt da flyktningkrisen sto på som verst og halve vennelista viste seg å være skaprasister (eller “nasjonalister” som noen av de kaller seg. Såkalt “jeg er ikke rasist, jeg er bare rasebevisst” type ideologi…). Men på den andre siden så valgte 1/5 av vennelista mi å slette meg og den sosialistiske ræva mi.
Men sånt kan man vel bare kalle good riddance.

Nå vurderer jeg derimot å slette enkelte individer sjæl.
Jeg begynner å bli oppriktig lei av folk som ikke holder seg til fakta. 
Altså, i dagens “lik og del”-samfunn er det for gjort for enhver å poste noe de ikke står 100% inne for, jeg tråkker ofte i den salaten selv. Det som blir mest frustrerende er derimot når disse faktafeilene blir påpekt, gjerne backet opp med tilstrekkelig bevis og statistikk, men vedkommende står fortsatt på sitt. De avviser fakta på bakgrunn av noe de tror. Og det til tross for at de ikke har noe statistikk, bevis eller kilder til å backe opp det de tror (litt av årsaken til hvorfor jeg ikke er så begeistra for religion. Der henger jo ikke ting på greip.)

De siste årene har det vært mer enn nok grums å ta av. I kjølevannet av flyktningstrømmens inntog kom debatten om overfallsvoldtekter i media igjen, og utallige mennesker påsto hardnakket at dette var den største trusselen mot kvinners underliv og sikkerhet. Voldtektstatistikken fortalte oss noe helt annet. At majoriteten av voldtekter fortsatt utføres av nordmenn på fest og innenfor hjemmets fire vegger. Vi skal ikke glemme overfallsvoldtekter av den grunn, men det blir helt feil å si at dette er det største problemet fordi det gjøres av utlendinger. Som forøvrig er en sannhet med store modifikasjoner; det er ikke bare utlendinger fra Midt-Østen som står for overfallsvoldtekter. Selv har jeg blitt slått ned av en hvit, norsk (og nokså rik) guttevalp etter en bytur. Det ble heldigvis bare med julingen, men han var av typen man tenker er superpriviligert. Han passet ikke inn som en “typisk” overfallsmann. Heller ikke utseendemessig (mentaliteten derimot…). For dessverre, uavhengig av hva vi ønsker å tro, så finnes det ingen stereotyp for overfallsmenn. Det er ikke bare ekle, slibrige, stygge, muslimske og mistilpassede menn som begår voldtekt. Du kan ikke, på noen som helst måte, se om ett menneske er en (potensiell) overgriper. I så fall så burde jo samfunnet tatt ansvar og fjernet disse individene for lenge siden.
Litt sånn som de gjorde med heksene på 1500-tallet.

Verden har heldigvis kommet lenger i dag. I dag så vet vi at de fleste som ble dømt for hekserier var ofre for bygdesnakk og idioter som ikke klarte å akseptere ting de selv ikke forsto. En annen ting som utpeker seg er tilfeldigheter. Var man litt uglesett i bygda og tilfeldigvis kikka på en ku før den segnet om og dæva, så var man plutselig skyld i selve dødsfallet. Da fant bygda det helt logisk å brenne vedkommende på bålet.
Men i ettertid så unnskylder man jo disse folka. For de visste jo ikke bedre. De trodde at været var styrt av en stor mann bak skyene og at blikk kunne drepe. Overtro var datidens vitenskap. 

Det er derimot verre med folk som fornekter nåtidens vitenskap. Dette kommer tydelig frem når det er snakk om klima og miljø. En debatt som har rast etter at Frp-politiker Carl I. Hagen og klimaforsker Bjørn H. Samset fra Cicero (Senter for Klimaforskning) diskuterte såkalt klimahysteri på “Dagsnytt Atten”. Flere har jublet over Hagens utspill og det at han går imot klimastrømmen ansees som et “friskt pust” i debatten. Det burde heller ha blitt beskrevet som dårlig ånde.. Jeg kjenner en lettere maktesløshet når folk applauderer Hagens “bidrag” til debatten og deler saken med den største iver, spesielt siden de ikke aner hva det er de egentlig snakker om.

Men sånn for ordens skyld: Det gjør ikke jeg heller. Jeg har ikke noen kunnskap innenfor fysikk, kjemi og andre nødvendige felt for å legge frem en klimarapport. Og det er nettopp derfor jeg må stole på det forskerne har kommet frem til. De som faktisk besitter denne kunnskapen. De som jobber med dette hver dag. De som er genuint interessert i forskningen, uavhengig av resultatene.
Jeg har derimot forsøkt å sette meg inn i mye av dette og måtte konkludere med at jeg rett og slett er for dum til å forstå alle detaljene. Og dessverre tror jeg dette er litt av problemet hos flere av disse fornekterne. De forstår ikke det korrekte svaret og prøver iherdig å finne et enkelt svar på et komplisert regnestykke. Det er uendelige variabler å ta hensyn til i ett slikt tilfelle. Her om dagen kom jeg forøvrig over en i kommentarfeltet som ba folk om å ta seg sammen for det var jo tross alt snakk om naturen og den kunne vi jo ta og føle på. Det var visst ikke noe vits å blande inn mattematikk i klimaspørsmål. Det var liksom bare å gå rundt i skogen og så fikk man svaret….
Tenker folka på f.eks NASA kommer til å føle seg som noen skikkelig idioter når de hører dette etter all den tiden og pengene de har lagt ned i forskningen sin. De hadde jo bare trengt å gå ut døra!
Det faktum at NASA bruker forskningen sin til å sende folk ut i verdensrommet ser ikke ut til å ha noen betydning. NASA vet tydeligvis ikke hva de snakker om, i motsetning til den vanlige mannen i gata som har googlet temaet (men nå er det jo overraskende mange som tror at NASAs romprogram er en konspirasjon da… Nok en irriterende rase man finner på facebook.).

Det som savnes i debatten er at fornekterne begynner å legge frem tilstrekkelig med bevis for å støtte påstandene sine. Dessverre komme de ofte til kort. Som sagt, jeg er ikke noen smarting selv, men jeg vet såpass at hvis man skal backe opp en påstand må man komme med håndfaste bevis. Dessverre ser jeg flere og flere av disse fornekterne begrunne påstandene sine med leserinnlegg fra ulike avis- og nettsteder. De legger frem en mening som bevis. Eller noe de tror er en genistrek av en meme. En MEME. Og så jatter de opp og ned om hvilken svindel klimaforskning er siden alle forskerne er betalt av staten så de kan avgiftsbelegge hele befolkningen. Som bevis legger de frem en mening fra noen som er betalt av et oljeselskap.
Men det skal sies at det er mange forskere som jobber med å motbevise hvor skadelig det er med Co2-utslipp og hvorvidt det er naturen eller vi mennesker som står bak det. Og siden det krangles om dette så burde vi i det minste være såpass oppegående at vi ikke spyr unødvendig ekstra Co2 ut i atmosfæren. Her kommer den “it’s better to be safe than sorry” inn i bildet. For vi VET at Co2 innholdet i atmosfæren har økt. Vi VET at naturen lager egen Co2, men hvor mye ekstra menneskeskapt Co2 tåler den? 

Naturen er jo ganske fucka. Og det er litt selvhøytidelig av oss mennesker å tro at verden kommer til å gå under på grunn av oss. Jorda har vært her i milliarder av år, den kommer til å være her i milliarder av år til. Menneskeheten derimot… Den har nok ikke like lang fartstid. Så alle disse grepene vi tar er i stor grad for å bevare vår egen rase, så lenge vi kan, ikke for å redde jorda. Hadde naturen kunne prate så ville den helt sikkert bedt oss om å dra til hælvete.

Litt sånn som jeg føler med enkelte på facebook.
(Og de føler sikkert det samme om meg.)

Julestria

Det er 17. desember. Julaften er nær. 7 dager igjen. Og jeg har over halvparten av julegavene igjen.
Dessverre så ligger det ikke særlig bra an på cashfronten for tiden, av ulike årsaker, noe som betyr at resten av slekta og halve vennegjengen enten må få noe hjemmelaget møl eller bli re-gifted.
Det ligger foreløpig an til til sistnevnte.

Siden 1. september har huset vårt (!!) vårt stått på hodet. Denne høsten har vi brukt alt av tid, penger og energi på oppussing, og vi ligger an til å nå målet vårt i løpet av neste uke. Da vil jeg kun ha noen dager på å lage julegaver og i fjor brukte jeg over tre måneder og var fortsatt ikke fornøyd med resultatene, så for å spare meg selv fra mye frustrasjon, sinne, stress og angst denne jula så er det nok best å finne på noe annet lurt.

Re-gifting funker, men det ligger jo i grenseland for hva om er moralsk og etisk riktig å gjøre i julen (og forøvrig resten av året). Dessuten har jeg dårlig hukommelse og er livredd for at noen får tilbake det de har gitt meg. Jeg har sånn cirka 10 000 ulike kjøkkenredskaper- og maskiner som jeg aldri har brukt, enten fordi de er ubrukelige eller fordi jeg ikke har bruk for dem. Og de menneskene jeg tenker at kan ha bruk for disse er nok mest sannsynlig de samme menneskene som jeg har fått det av.
Så re-gifting er nok heller ingen god ide… 

Men det finnes heldigvis andre alternativer. Som å se helt vekk i fra det materialistiske maset og gi opplevelser og andre hyggelige gester! Bortsett fra det at slikt betyr tomme ord når det kommer fra meg.
Jeg har fortsatt til gode å rydde i kjelleren til bestefar, ta med mamma på kino og ei venninne på middag. Nei, jeg må nok finne på noe enda lurere.


Da jeg fant denne femtilappen i busken ute i gårdsplassen så trodde jeg at vi
endelig hadde fått oss pengetre. Dessverre har det ikke vokst ut noen flere femtilapper…
(Ei tusenlapper… Skuffa.)

 

Zombiefinger

Det er en måned siden en klump ble fjernet fra den venstre pekefingeren min. Vikaren for fastlegen min hadde på forhånd gjort meg oppmerksom på at det var en mulighet for at klumpen ikke kunne fjernes siden det var en del nerver rundt det aktuelle området, men det var opp til kirurgen å avgjøre om man kunne gjennomføre en eventuell operasjon.
På sykehuset så ikke kirurgen ut til å ha noe problem med å skjære finger’n min åpen, so it all was lookin’ peachy. 30 min senere ble jeg pakket sammen, og operasjonen så ut til å være vellykket.
Ja, bortsett fra den delen hvor kirurgen fortalte meg at han ikke hadde noen anelse om hva det var han fjernet fra fingeren, for det var ikke i nærheten av det som sto på henvisningen. Dette var selvfølgelig veldig forstyrrende, men han beroliget meg med at det sikkert ikke var noe farlig og at klumpen var sendt til histologi. At det ikke var farlig trodde jeg overhode ikke på og dobbeltsjekket dette med google da jeg kom hjem, og google var enig med meg. Dette var ikke bra.

Heldigvis fikk jeg en bunke smertestillende til den dunkende fingeren, og de var i stor grad med på å berolige meg når det kom til bekymringen over fremmedlegemet som var fjernet fra kroppen min. Fingeren var godt pakket inn de første dagene, men den så ut til å fungere fint. Jeg fikk bøyd på den, og jeg hadde god følelse i den lille tuppen av pekefingeren som stakk ut av bandasjen. Alt virket bra, bortsett fra det at jeg syntes bedøvelsen hang litt lenge i enkelte steder…

Jeg har en lang historikk når det kommer til lokal bedøvelse. Noe jeg kan takke meg selv og Coca-Cola avhengigheten min for, det har ført til mange ubehagelige turer hos tannlegen. I tillegg fikk jeg en betennelse i to gamle fyllinger i 2010, som førte til at jeg måtte ta ut nervene fra to tenner.
Har du noen gang fått bedøvelse i ei nerve? Det er helt for jævlig vondt. 
Men med andre ord så har jeg altså fått min del av bedøvelser opp igjennom årene, og takket være disse erfaringene har jeg også lært at bedøvelser pleier å sitte overraskende lenge i meg. Jeg regnet med at det var tilfellet nå og.

Etter det første bandasjebyttet ble jeg derimot litt usikker. Det føltes naturligvis litt rart der hvor fingeren var skåret opp, men da jeg skulle feste på nytt plaster føltes det veldig ubehagelig på oversiden av fingeren. Som om plasteret ikke satt godt nok. Som om det satt for stramt. Eller for løst. Eller skeivt. Eller noe. Jeg fant det egentlig best å ikke pakke inn fingeren igjen såfremt det var absolutt nødvendig.
Det var rett og slett ubehagelig. Ikke vondt, heller ikke på selve såret. Det var ubehagelig.

Et par dager etter det første bandasjebyttet fikk jeg derimot en overraskende telefon fra kirurgen. Han hadde visst tenkt en del på meg og fingeren min. Han forklarte meg at han hadde gravd veldig dypt for å få all (den ukjente) massen ut av fingeren og var redd han kunne ha tatt med seg en nerve. Siden jeg syntes fingeren føltes litt rar ba han meg om å komme ned på sykehuset igjen for en liten undersøkelse.

Det viste seg at han hadde rett. Jeg hadde faktisk ingen følelse på oversiden av fingeren. Det var en uke siden operasjonen så det var ingen sjanse for at lammelsen skyldtes bedøvelsen. Kirurgen snakket litt om at man kunne utføre en nervetransplantasjon, men vi begge var enige om at det var risikabelt. Jeg hadde jo heldigvis følelse på undersiden, den viktigste siden, så vi begge var redde for at eventuell tukling kunne fucke opp det også. Men han skulle sjekke for sikkerhets skyld, men siden har jeg ikke hørt noe fra ham.

Eller histologien. Jeg vet fortsatt ikke hva det er som ble plukket ut av fingeren min, og når jeg siden har oppdaget tre nye klumper med tilsvarende konsistens, så er jeg mildt sagt bekymret. Dette prøvde jeg forøvrig å lufte for vikaren til fastlegen min tidligere denne uka, men hun var i overkant stressa, opptatt med andre pasienter (hun satt i telefonen) og var fullstendig uforstående til min bekymring. Jeg lurte i utgangspunktet på om hun hadde hørt noe fra laboratoriet og om det var mulig å få en ultralyd på de tre nye klumpene jeg hadde funnet. Hun ønsket å vente til svaret på histologien forelå før vi gjorde noe mer, noe som frustrerte meg. Uavhengig av hva den prøven sier så må jeg jo på ultralyd uansett, og siden det ser ut som de vokser forholdvis raskt (!) så hadde det vært fint å få gjort det litt fort. Men som hun så fint sa “noen ganger har vi bare sånne klumper”. Noe jeg forøvrig er helt enig i, men jeg vil jo selvfølgelig vite hva de er selv om det er helt ufarlig. Og spesielt om de skal øke i størrelse for to av de sitter i leddene og hvis de blir på størrelsen med den jeg opererte vekk så vil jeg få alvorlige problemer med å bøye to fingre…! Og det er jo heller ingen selvfølge at disse tre klumpene er det samme som den jeg fjernet.

Jeg syns det er fint at legen ikke kastet seg på frykten min med ytterligere skremselspropaganda. At hun vil ta det litt med ro. Men jeg forstår ikke problemet med å gjøre flere ting samtidig. Vise en viss forståelse at jeg syns dette er problematisk og skremmende. Legge en plan for hvordan vi skal løse det. Det hadde den ordentlige fastlegen min gjort. 
Tror jeg.

Fuck Noah?

Vel, jeg rakk knapt å klage over folk som blir fornærmet på “feil” grunnlag før jeg fikk et sterkt behov for å bli fornærmet sjæl. Støtt og krenket. Faktisk.

Det pågår tydeligvis en krig.
Bønder og jegere på en side. Dyrevernorganisasjonen Noah på den andre. 
En jeger har følt seg støtt av arbeidet Noah driver med og bestemte seg for å sende de en saftig beskjed… “Fuck Noah” skrevet med skutt mink. Bildet postet han på facebooksiden sin med en ekstra hyggelig hilsen om at neste melding ville komme i form av døde ulver i en formasjon som kunne leses fra månen. Han har i ettertiden sagt at det ikke var han som tok bildet, men en bekjent (“I have this friend….”). Beskjeden til Noah stiller han seg uansett bak. (Jeg kunne putta inn bildet HER, men jeg har ingen interesse av ha noe sånt på denne siden. Det var noe kvalme greier, men du kan fint finne det ved hjelp av et enkelt googlesøk om du ikke har klart å få med deg debatten.)

For tiden er jeg naver så dagene mine går stort sett ut på å krangle med folk på internett. Denne saken var intet unntak. Jeg er jo tross alt en sånn dyreverner som går i tog mot pels, handler cruelty free produkter og unngår kjøtt. Jeg følte nesten at jeg hadde litt rett til å bli støtt. Men mest ble jeg jo støtt av de i kommentarfeltet (egentlig så er “støtt” helt feil ordvalg. “Satt ut” passer kanskje bedre…) som ble støtt av at folk ble støtt. Isteden for å diskutere saken var det omtrent 150 stykker som kommenterte hvor idiotisk det var å bli støtt av noe slikt, mens ordvalgene og kommenteringen deres åpenbart viste at de selv var støtt av folk som var støtt av en som opprinnelig var støtt.
En ting er å klage over andre mennesker som er støtt, men jeg måtte virkelig facepalme meg selv opp til flere ganger når folk klaget over at Noah reagerte på dette og skulle anmelde saken. De burde nemlig hevet seg over det makabre stuntet, så problemet var deres, ikke jegerens.
Hmm…

Ok. La oss se litt nærmere på denne saken.

Bildet så i utgangspunktet dagens lys fordi jegeren og vennen hans ikke liker måten 
dyrevernsorganisasjonen Noah behandler jegere. I følge han har Noah en saftig drøm om at hele verden skal bli veganere (noe de helt sikkert også har) og han anklager organisasjonen for å trakassere jegere. Som eksempel på dette bruker han en sak fra noen år siden (hadde jo vært fint med litt nyere eksempler, men skitt au…) hvor Noah skal ha gått etter minkjegere og levert en video til politiet hvor en en jakthund river en mink i fillebiter (…). Det er for ham helt uforståelig hvorfor Noah er så sære på dyrevern og flere i kommentarfeltet deler denne holdningen. Blant annet er det en fyr som gang på gang hyller dette stuntet fordi Noah ikke er interesserte i å diskutere med ham. De blokkerer visst folk som gjentatte ganger prøver å fortelle dem at jakt er bra, kjøtt er sunt og at dyr ikke har noen følelser.
Merkelig.

Et veldig grunnleggende problem i saken er tydeligvis det at flere ikke helt forstår agendaen til dyrevernsorganisasjonen Noah. De jobber utelukkende for dyrs rettigheter, i alle sammenhenger. De har påtatt seg rollen som dyrenes stemme, og dette er deres utgangspunkt. Det betyr at Noah stort sett kommer i konflikt med alle som er i nærheten av dyr, og det gjelder alt fra private dyreeiere, jegere, bønder og matprodusenter. På mange måter kan vi jo si at Noah er som Miljøpartiet De Grønne (og tydeligvis like populære…). MDG kjører en politikk som utelukkende skal være miljøvennlig, Noah er en organisasjon som jobber utelukkende for dyrenes velferd. Det er veldig, VELDIG, viktig å huske på dette. Har du memorisert det? Sitter det? Fint.
Da kan vi gå videre. 

Vi har nå stadfestet den grunnleggende årsaken til hvorfor Noah ble fornærmet av dette bildet. Et annet svært viktig poeng er også det at denne beskjeden er sendt til Noah. Jeg tror at de fleste, uavhengig om de er dyrevernere eller ikke, ville funnet det i overkant creepy om noen sendte de en beskjed skrevet i dyrelik. De som står bak bildet prøver å gjemme seg bak den “men jeg sendte den jo ikke til en privatperson, men til en organisasjon” som om bildet bare kan ligge der ute i cyberspace uten at noen bryr seg. Som jeg forøvrig syns er en utrolig merkelig holdning når man bevisst poster et bilde for å provosere. Som jegeren selv sier til DB: “Det var et bilde jeg fikk tilsendt, og som jeg syntes var litt artig. Jeg ser at folk kaller det usmakelig, og det kan jeg forstå. Jeg innrømmer at det er litt smågøy å irritere vernere en torsdagskveld, og jeg liker å provosere litt noen ganger.” Når man leser dette så får man lyst til å be ham, på vegne av de mer oppegående jegerene der ute, om å holde kjeft og slutte å drite seg ut.

For greia er jo den… Hvis man liker å provosere og man er ute etter å provosere, så kan man faktisk ikke sutre når noen blir provosert. Jeg fatter ikke helt denne holdningen flere har av at det alltid er mottakeren sin feil hvis de blir støtt. Men dette ser vi jo flere steder i samfunnet. Det er din egen feil hvis du blir voldtatt, det er din egen feil hvis du blir ranet og det er din egen feil hvis eks-kjæresten din sprer nakenbilder av deg. Man fraskriver de egentlige idiotene ansvaret ved å legge skylden over på offeret. Fordi de tillater seg å være et offer. O-M-FUCKING-G. 

Folk ass.

I kommentarfeltet så finner man også de som bare trekker på skuldrene av hele saken. De bryr seg ikke, men det er veldig viktig at de får presisert dette på internett… Herregud, det er jo bare døde dyr. Og attpåtil så er det også et dyr som er skadelig for naturen. 
Noe som forøvrig er helt sant. Minken gjør stor skade på norsk fauna. Det er en av grunnene til hvorfor vi år etter år marsjerer rundt for å få regjeringen vår til å avskaffe pelsindustrien. Det vil være umulig å få den ut av norsk fauna så lenge vi tillater oppdrettsanlegg hvor minken kan rømme fra eller bli frigjort av trangsynte dyrevernsaktivister. 

Det er også helt sant at dyrene var døde og ikke kunne kjenne nedverdigelsen av å bli degradert til bokstavkjeks. Men det finnes det faktisk litt etiske og moralske retningslinjer for hvordan man skal behandle døde dyr. Det er en grunn til at det ikke er vanlig å se jegere posere med fangsten sin på kreative og morsomme måter. Poenget med jakt er jo ikke å få leke med dyrekadaver etterpå. De fleste jegere er jo ikke sånn.

Og derfor hjelper det heller ikke på saken at det dukker opp et massivt hylekor som slenger ut av seg ekstreme kommentarer til denne jegeren og “vennen hans”. Som at de burde bli skutt og brukt som bokstaver selv. At alle jegere burde fratas lisensen sin fordi jakt er så fælt. Jeg syns også jakt er fælt, men jeg syns også det er piss å høre folk klage over jakt for å så sette seg i bilen sin og kjøre til butikken for å handle biff fra kjøttdisken.
Det blir ingen seriøs debatt om alle som kommenterer oppfører seg som om de har tastatur-tourettes. Og tro meg… Etter å ha skrevet enn blogg i affekt i over 6 år (ikke denne bloggen, men den gamle… Her prøver jeg å oppføre meg som den voksne dama jeg egentlig er. Eller burde være… Skulle vært…?) har jeg lært en ting eller to om å puste et par ganger før man poster noe på internett.

Inntil jeg blir skikkelig støtt selvfølgelig.

Er det ikke deilig å ha noe å hate?

‘Hat’ er et veldig sterkt ord. Hvis noen skrev “jeg hater homser” på facebook-statusen sin så hadde nok jeg (og utallige andre) fyrt av gårde en salve eller to til vedkommende. Forklart dem at slike holdninger uakseptable. Forklart dem at homofile mennesker er helt vanlige mennesker, som deg og meg. Eneste forskjellen er at de foretrekker at partneren har samme type understell som dem selv (men for å være helt ærlig så hadde jeg mest sannsynlig bare trykket på sinnaikonet. Hvorfor bruke ord når man kan bruke emojis?).

“Det er min mening og jeg har rett til å ha den.” Det stemmer, på lik linje som at jeg har rett til å fortelle deg det motsatte. Men sånn for ordens skyld; den eneste grunnen til at jeg gidder å henge meg opp i hatet ditt er fordi det er ødeleggende og destruktivt for andre mennesker. Noe hat må man slå hardt ned på. Det er nødvendig når det går på bekostning av andre, men så finnes det enkelte ting her i verden som det er helt uunngåelig å hate. Og som det er (vel, burde være…) helt akseptabelt at man hater. Som for eksempel snø.

Jeg hater snø. Dypt og inderlig. Jeg kan til nød innrømme at snø er fint når man sitter inne i varmen og ser ut av vinduet. Og snø på julaften er selvfølgelig fint. Alt annet, og da mener jeg absolutt alt annet, som er snørelatert står på hat-lista mi. Så da årets første lass med våt masse datt ned fra himmelen var jeg raskt ute med å fortvile over dette på facebook. Jeg putta til og med inn ordet ‘hater’ i statusen min (ikke at det er så uvanlig for mitt vedkommende altså).

Uavhengig av hva man hater så er hat-ordet så sterkt at enkelte blir fryktelig provosert av at det benyttes. Selv om man hater noe de hater, men spesielt om man hater noe de liker. Som snø. For selv om jeg ikke liker dette våte, kalde og ufordragelige været så har det en enorm fanskare, og problemet med mange av disse er at de ikke ser ut til å forstå hvorfor noen ikke liker snø.
Og det er igjen den holdningen der som provoserer meg. Folk som påstår at “innerst inne så liker du egentlig snø” eller som velger å ikke tro på snø-hatet mitt. Nå, dette er en veldig banal sak, men mange av disse responsene er også ganske vanlige i andre og litt mer alvorlige situasjoner. Som hvis man f.eks sliter med mørke og depressive tanker. “Det er ikke så ille” eller “sånn må du ikke tenke” er vel noe alle som sliter med angst, nerver eller depresjon har hørt en eller flere ganger i løpet av sine tunge stunder. 

Som mottaker av slike kommentarer så føler jeg at saken min (eller problemet) blir bagatellisert. Det er jo faktisk ikke opp til noen andre å definerer mitt forhold til snø. De må gjerne være uenig i det og proklamere hvor mye de elsker denne fordømte istiden, vi kan fint ha en debatt, men jeg finner det problematisk å diskutere med noen som tar utgangspunkt i at jeg ikke vet hva jeg liker eller ikke. Dette er liksom ikke mitt første møte med snø. Jeg har opplevd det før, evaluert alle disse opplevelsene og konkludert med at de fleste av dem er negative. Ergo: Jeg hater snø.

Men så dukker det opp en annen rase i kommentarfeltet, de som ikke ser problemet, bare en enkel, men umulig løsning: “Hvis du hater snøen så mye så kan du jo bare flytte til varmere strøk.” Enkelt og greit. Liksom. Men det er jo ikke det. Enkelt og greit altså. Jeg hadde selvfølgelig flyttet til Spania på dagen om jeg kunne, men livskvaliteten min består av mer enn et snøfritt liv. Her er jo hjemmet mitt, venner, familie og NAV. Det er alt for mye positivt her til at jeg velger å flytte fordi det daler ned hvite flak fra himmelen ett par måneder i året.

Men når det kommer til anti-homoen på facebook hadde jeg nok tenkt det samme. Det at han ikke vet sitt eget beste. At innerst inne så liker han homofile, han har bare ikke møtt mange nok av de, så jeg må fortelle ham hvor skapet står og alle vet jo det at fine og fornuftige debatter starter med nedlatende kommentarer. 

For selv om man vil skrike “din forkvakla idiot” så er det bedre å holde hodet kaldt. Man burde heller spørre vedkommende hvorfor de hater. Men det er så vanskelig å skrive om dette nå. Jeg vil jo helst hyle ut om hvor mye jeg hater USAs 45. president. Jeg vil skrike ut hvor mye jeg hater de som valgte ham. Alle de som stemte på den jævla appelsinen. Men vi kommer jo ingen vei med å hate folk. Vi kan hate meningene deres, vi kan hate det de står for, men i enhver debatt eller diskusjon så får vi gjøre vårt beste for å unngå å gå på person, selv om man blir irritert bare av å se på vedkommende. Selv om man egentlig hater alt ved de. Selv om de spiller skittent. 

Men hvor fornærmet har vi egentlig lov til å bli når folk hater døde gjenstander? Eller noe så uforutsigbart som været? Vi burde jo bli fornærmet når folk viser urett mot andre mennesker, men snø? Det er som å bli grinete fordi noen ikke liker den samme musikken som man selv hører på. Det er like teit som å havne å håndgemeng med noen fordi de syns favorittfilmen din er ræva. Ja, det er kjempesurt å høre at noe som står ditt hjerte nært er forhatt av andre, men tror du virkelig at din rant med en hel masse anekdoter om hvor fantastisk livet ditt har vært takket være snø kommer til å forandre min mening? Jeg har jo bøttevis med negative anekdoter om den samme saken baserte på mine egne opplevelser. Det beste er nok å akseptere at jeg ikke er førstemann til å bli med deg ut for å lage snøengler.

Vi har nok av ting å være grinete på her i verden. Det er nok av faenskap der ute som må adresseres. Plukk heller på de, og la meg sitte inne i fred og gremmes over været.
It’s called pick your battles.


Er heller ingen fan av den nye innkjørselen vår (teknisk sett en nedkjørsel).
Har hittil ikke klart å komme meg ned uten en skramme takket være IS og SNØ.

Og sånn for ordens skyld: Man MÅ ikke like snø selv om man er født og vokst opp i Norge. Dette er en myte på lik linje som det at alle nordmenn er født med ski på beina.