.

bbhhhj      vummmuynjnhmj   ,m nbvtuyygcvnn nbubvyy   gf 


Slik ser det altså ut når man gir en 4 mnd gammel baby tilgang til et tastatur… Hun hadde sikkert klart å klabbe ned et par setninger til om hun ikke hadde funnet command-knappen så det poppet opp både mapper, bilder, søkefelt og ulike programmer på skjermen. Jeg kan forøvrig ingen av de snarveiene selv, så jeg burde ha fulgt bedre med. Men jeg kan også prise meg selv lykkelig for at hun ikke gjorde noen skade for hun kunne ha slengt en hel masse greier i papirkurven eller gjort om språket på mac’en til arabisk…

Note to self: Ikke la barn leke med de teknologiske duppedingsene dine.


Loser!

Status 2017

Selv om ikke skrivelysten er den mest dominerende følelsen nå om dagen så er det vel på sin plass å klemme ut et siste innlegg før 2018 starter. Det er ikke fordi jeg har så fordømt mye å skrive om, men fordi hjernen får litt sånn smålig OCD når ting ikke er helt på stell. Så en avslutning for 2017 er nødvendig for å roe ned mitt eget hode. Litt sånn “ut med det gamle og inn med det nye” selv om jeg vet at verken verden, eller meg, har forandret seg en døyt den 1. januar. Men jeg liker vel å leve i trua.

Forhåpningene for det nye året får eventuelt komme i eget innlegg, men det går jo stort sett i den samme gamle tralten som tidligere: Bli et bedre menneske, starte på diett og trene mer. Det eneste jeg har lagt til på lista er å være en god mamma. Jaja, forholdsvis uoppnåelige greier. Jeg antar at det eneste jeg kommer til å gi et verdig forsøk er den mamma-greia.

Og mens vi er inne på dette mamma-greiene så er det vel greit å gi en liten oppdatering på bebisen. Hun har akkurat fylt fire måneder, smiler hele tiden (bortsett fra når hun skriker), har prøvd sin første skje med ordentlig mat (vel, så ordentlig som smoothie kan være) og begynner å vise tegn på å være en bestemt, liten dame. Hun har også funnet ut at hun har sin egen stemme, så hun bruker store delen av tiden på å legge an høye og fullstendig skjærende toner. Foreløpig ligger hun an til å få en helt forferdelig dårlig sangstemme. 
Og så nekter hun å ligge, hun vil bare sitte selv om kroppen ikke er sterk nok enda, men jeg antar øvelse gjør mester. Enkelte ganger er kroppen nødt til å gi etter og hun må holde seg på rygg, men da holder hun seg opptatt med å prøve å stappe foten sin inn i munnen. Det er ganske fascinerende å se hvordan hun begynner å bli et menneske.


Åh så flink! Fot-i-munn. Nesten.

Familien syns jo det er like fascinerende med den lille, og siden hun er det første barnebarnet på begge sider var kampen om å se henne på julaften ganske stor. Vi valgte derfor å ta en lunsj på dagen sammen med familien min før vi dro til samboerens tante for å feire julekvelden der. Dagen gikk forholdsvis smertefritt for seg. Vi opplevde lite stress og mas, til tross for all fartingen rundt, men røk på en liten smell på vei hjem fra Hurum… Vi kjørte på et rådyr. Takket være samboerens raske reaksjonsevne og evne til å holde hodet kaldt i en krisesituasjon ble det bare et lite dunk for oss som satt inne i bilen og vi fikk ingen skader bortsett fra å få hjertet i halsen. Bebis sov igjennom det hele. Det var verre med rådyret som måtte avlives da bakparten ikke så ut til å fungere noe særlig, men det tok heldigvis viltnemda seg av. 

Siden har vi stort sett tatt det med ro hjemme, om man ser bort i fra tilstedeværelsen på to familieselskap, men det har fortsatt gått rolig for seg (til å være oss). Først og fremst så er vi nødt til å dra hjem i rimelig tid for å få bebisen i seng og for det andre har alkoholinntaket vært på en all-time low. Begge disse tingene har ført til at vi har gått igjennom juleferien friske og opplagte. Vi har til og med gått ned noen kilo (!). 

I dag blir det nyttårsfeiring hjemme med noen venner, bebis og katta til svigersøster. Verken bebisen eller katta har opplevd nyttårsaften før, så det blir spennende å se reaksjonen deres. Jeg håper at både katt og unge sover seg gjennom det hele, men tar høyde for at kvelden kan inneholde både skriking og kattebæsj når klokken slår tolv. Før den tid skal vi hvert fall kose oss med god mat og drikke, og ikke minst godt selskap! Håper det samme gjelder for dere. Godt nytt år!

O´jul med din glede…

…og barnlige lyst! 

Etter cirka 15 år (!) med manglende julestemning har jula endelig blitt ønsket velkommen inn i stua av undertegnede. Bebis er selvfølgelig alt for liten til å skjønne hva som foregår (til å skjønne noe som helst faktisk), men siden jul antakelig blir en viktig greie for henne senere i livet så tenkte jeg det var like greit å bare starte med julehysteriet nå. Dessuten så ønsket jeg å ha en jul med sterkt kontrast til fjorårets julefeiring. Den besto for det meste av kvalme, spy og løgner.
Bebis meldte jo sin ankomst 16. desember, og det var alle turene mine med porselensbussen som fikk samboeren til å ymte frempå at det kanskje var passende med en graviditetstest. Jeg trodde selvfølgelig ikke at den ville være positiv, jeg var jo bare litt dårlig etter alle selskapene vi hadde vært i den siste tiden. Og dessuten hadde jeg mange flere feiringer framfor meg; julebord og familieselskaper. Og så var jo kjøkkenet i det nye huset ferdig og det måtte jo innredes! En oppgave jeg så for meg kom til å inkludere mye vin og øl, gjerne akkompagnert av en brisen venninne eller to.  

Isteden ble førjulstiden tilbragt på sofaen hvor jeg vrengte sjela mi ned i ei bøtte mens jeg systematisk dodget det ene bekjentskapet etter det andre. Det var for tidlig å informere noen om hva som foregikk inne i magen min og siden ingen, absolutt ingen, hadde opplevd at jeg hadde hatt en hvit helg før, ei en hvit kveld, så måtte jeg ljuge meg ut av både besøk, selskaper og de spontane forespørslene om utepils og nissefyll. Alt dette mens jeg satt hjemme, kvalm og panikkslagen. Herregud. Jeg skulle ha barn.

Inkludert i kjøkkeninnredningen hadde jeg også en liten plan om å dekorere til jul. Med nytt og oppusset hus så jeg nesten litt frem til den røde høytiden i fjor, men jeg ble så satt ut av graviditeten at fredslilja måtte fungere som juletre og resten av julepynten måtte tilbringe desember i flyttekasser. Denne jula derimot har undertegnede gått helt overboard med juledekorasjonene. Det finnes nisser i hver krik og krok, kjøkkenskuffen er full av servietter med julemotiv, pepperkakehuset er på plass og juletreet, innkjøpt i plast for årets feiring, kom opp allerede første uka i desember. Og halvparten av julegavene ble kjøpt inn i november. Sist jeg var så i rute med gavene var… Vel, planen har alltid vært å starte i god tid, men det har aldri skjedd. 

Hvorvidt det skjer igjen aner jeg ikke for i følge enkelte foreldre så er perioden vi er inne i nå den enkleste tiden i et barns liv, i følge andre foreldre så kan det bare bli bedre heretter. Og så har man jo de foreldrene som bare ser ut til å være negative uansett hva det gjelder… “Åh? Redd for at denne jula blir stressende? Bare vent til neste jul, da ligger antakelig hele familien med spysjuken!” WTF? Enten så er de irriterende synske, eller fryktelig slemme som prøver å jinxe på oss sykdom neste jul. Men den tid, den sorg. Eller glede. I år er det i alle fall jul i stua, pakker under treet, bebis er blid og mor likeså. 

God jul!


Note to self: Skaff mer juletrebelysning.

Baby Animals

Innad i familien befinner det seg ulike kjæledyr som jeg var relativt spent på hvordan vil ta til seg det nye familiemedlemmet. Både pappa og svigersøster har katt, men disse hadde jeg svært lave forventninger til siden katter stort sett pleier å gi faen i alle andre enn seg selv. Det var, Odin, pappas viltre og fullstendig udisiplinerte bikkje som var det store spenningsmomentet. En hund som er kjent for å sutre til seg vilja si og være i overkant brå med både armer og bein (nei, vent. Det er babyen det…)

Det første dyret bebis ble introdusert til var katta til svigersøster, en nydelig liten ragdoll ved navn Cava. Hun var mer eller mindre totalt uinteressert. Faktisk, så virket hun svært så fornøyd over at all fokuset var flyttet over på bebisen slik at hun selv fikk fritt spillerom til å løpe rundt etter sitt eget velbefinnende. Cava er nemlig innekatt, men pleier å være med svigersøster når hun er ute på tur. Så da hun kom hjem til oss ville hun heller utforske huset enn bebisen.


Hva er dette?

Det andre dyret som hilste på bebis var den beryktede Odin. Hjemme hos Pappa finnes også katten Ruska, og Odin har fra dag en vist tydelige tegn på sjalusi ovenfor katten. Han hater at hun får mer oppmerksomhet enn ham. Han hater at noen får mer oppmerksomhet enn ham, og han kan med all rett også føle det slik når enkelte (les: farmor) har bidratt sterkt til at han får den oppmerksomheten han krever. Odin har innyndet seg såpass hos farmor at han har klart å dytte pappa, farmors eneste barn og sønn, ned fra toppen som favoritten i hjertet hennes. Det var derfor spennende å se hvordan han ville reagere når farmor skulle ta i mot sitt første oldebarn…

Som forventet: Han ble sur, og illustrerte dette godt ved å hele tiden sitte med ryggen til bebis. Eneste gangen han viste henne noen interesse var da hun slapp en promp og han fikk lov til å sniffe på bleia hennes. Den bikkja er i overkant interessert i promp og avføring (han spiste faktisk sin egen bæsj en gang…).

Det gjenstår ett hårete familiemedlem som bebis enda ikke har møtt; Ruska. Vi har dessverre ikke sett noe til henne gangene jeg har vært på besøk hos Pappa, og i det siste har hun begynt å tisse og bæsje inne i huset, så for tiden bor hun ute (dvs. garasjen)… Stakkaren skal til dyrlegen for å sjekke hva det kan skyldes og jeg håper det ikke er noe alvorlig for jeg vil virkelig at bebis skal møte henne, selv om det er sjanse for at hun også kan bli litt sjalu… Katta altså.
Det beste med disse møtene har vært å se at bebis ikke ble redd for noen av dyrene så det lover godt for katten jeg ønsker å dra i hus nærmere sommeren. De eneste “husdyrene” vi har nå om dagen er en gjeng skumle skjærer som flakser rundt i hagen og noen ekle rotter som bor i boden, dyr jeg ikke vil at bebis skal møte med det første… Men det regner jeg med at den kommende katten fikser for oss!

Barely alive

Hola! Still alive… Barely tho.
Jeg er nemlig trøtt hele tiden og er på evig jakt etter den ultimate søvn. Hver dag har jeg en plan om å krype til sengs med en gang bebis har funnet drømmeland, men det er jo alltid noe jeg må se på eller gjøre som fører til at hele søvnen blir utsatt til midnatt. Og det er helt horribelt at jeg ikke klarer å karre til  meg noen ekstra timer for bebis pleier å sove mellom 7 og 12 timer hver natt, så her er det ingen grunn til at mammaen i huset ikke skal få seg nok søvn. Det handler rett og slett om prioritering, men det er jo tross alt noe jeg var ræva på fra før av. Jeg hadde mange planer og tanker om diverse forbedringer som skulle tre i kraft når bebisen kom, men vi kan trygt konkludere med at man ikke får noen personlighetsforandring etter fødsel som gjør en til ett oppegående og dugelig menneske. I så fall så har det ikke tredd i kraft enda.

Først og fremst så skulle jeg jo gå ned i vekt med både amming og trilleturer. Ammingen gikk til hælvete og de daglige trilleturene har ikke tatt av så mye som ett eneste gram. Nå er jeg så tjukk at badevekta har blitt omhyggelig gjemt kun fordi jeg er drittlei av å få angst hver gang jeg ser den. Sigarettene som lå på hylla i 9 måneder dukket opp like etter at melka forsvant. Planene om fotavtrykk og babyalbum ligger litt på vent. Påbegynt, men på vent. Ingenting går riktig som det skal, og i helgen som var hadde bebis sitt første familieselskap og undertegnede fikk bevist for et tosifret-antall mennesker hvor dårlig mor hun er.

Hjemme i det daglige hender det jeg føler meg tilstrekkelig. Nesten litt flink. Sånn som da jeg dro frem julepynten før desember. Men det skyldes også denne dingsen her som på daglig basis gir meg oppmuntrende ord:

Noen ganger tror jeg på den, andre ganger ikke. Spesielt ikke på sånne dager som i går da jeg leste om babyens utvikling i tredje måned og at mor visstnok i denne perioden skal føle en trang for å finne på noe på egenhånd for første gang. En trang jeg allerede hadde etter 14 dager. Det er sånn 12 uker siden. 
Følelsen av å ikke være helt tilstrekkelig understrekes også ytterligere av manglende kompetanse i tillegg til at jeg kjenner på kroppen at det er enkelte babyting jeg ikke makter å gjøre. Som babysvømming. Det ville vært helt nydelig å se bebis flyte rundt i et basseng, men selv får jeg lettere panikkanfall av tanken på å måtte vise meg frem i bikini eller badedrakt. Kommentarer som “det burde ikke gå utover ungen din” stikker dypt for jeg vet jo at det ikke burde, men samtidig går fanden litt i meg. Folk har jo ulike intimsoner, så jeg kan banne på at det er andre oppgaver jeg gjør som andre mødre sikkert ikke er komfortabel med, uten at jeg kan bygge opp den påstanden med noen eksempler. Men jeg liker å tro det. I dag. For i dag så tror jeg på den koppen.

Ting man trenger når man har en baby

Vel, hva noen trenger når de har en baby, for er det en ting jeg har lært så er det at babyer og folk er veldig ulike, så det som passer og fungerer for noen, blir helt feil for andre. Men her er ei liste over saker som har vært livsnødvendig for mitt vedkommende, og selvfølgelig hvorfor…

Bleiebøtte 
Ut i fra hva jeg kan lese på ulike mammaforum så er denne dingsen både elsket og forhatt, hvorfor den er forhatt aner jeg ikke for den er jo helt genial! Bleiebøtte er i grunn bare en helt vanlig søppelbøtte, men den har dobbel lukkemekanisme i tillegg til at den har en egen funksjon for posene. Man trenger ikke bytte pose, det er bare å trekke ut den gamle, klippe av, knyte og den er klar til bruk igjen. Digg! Det eneste jeg syns er surt med denne er at refillposene er litt dyre, sånn typ 319,- for tre refillposer, men til gjengjeld så varte den første i 7 uker (og da tømte vi den minst to ganger i uken), så tre refillposer kommer til å vare noen måneder. MEN… Det skal jo sies at bæsjebleiene til bebis er relativt harmløse nå. Lukten de kommer til å avgi når hun begynner med fast føde skal visst være lik døden. Så jeg håper den doble lukkemekanismen på bleiebøtta er like effektiv da…

Baby Call
Uten denne så hadde jeg løpt inn på rommet til bebis hvert tiende minutt. Det er godt å høre en lyd her og der som viser at hun har det bra, men blir det stille alt for lenge så må jeg inn å sjekke at hun fortsatt puster. Det var så mye snakk om krybbedød både på sykehuset og hos helsesøster de første ukene så jeg har fått kronisk angst for at hun skal slutte å puste i søvne.

Lenestol
Noe av det smarteste vi har gjort var å sette inn en lenestol på rommet til bebis slik at vi har et sted å sitte når vi skal mate, bysse eller bare kose. Spesielt om natta, men den stolen blir flittig brukt på dagen også fordi jeg og bebis bruker mye tid på rommet hennes når hun skal stelle seg, trene på å ligge på magen, bli bergtatt av uroen over senga eller ligger på gulvet og kaver mens hun prøver å kommunisere på det uforståelige babyspråket sitt.


Stedet hvor jeg tilbringer mest tid nå om dagen…
Det er en recliner så man kan også ligge i den, og ammeputa brukes ikke lenger til amming, men til mating. Stolen har også lommer på den ene siden hvor man kan ha litt nødvendigheter som snacks og lesestoff. For tiden har jeg en bok der (“Gravkammer” av Kate Mosse) som jeg ALDRI ser ut til å bli ferdig med. Jeg begynte å lese på den FØR bebis kom til verden, så jeg har brukt nærmere tre måneder, antakelig det lengste jeg har brukt på en bok noensinne. Og det ser ikke ut til at jeg vil gjøre meg ferdig med den i nærmeste fremtid heller… Snacks har jeg heller ikke der. Det er spist opp og jeg har ikke fylt på med mer fordi jeg er på “diett”.

Malt
Dette er for å forhindre hard bæsj, men man trenger bare dette hvis ungen din får morsmelkerstatning, noe bebis har gått over til på fulltid nå siden ammingen bare ble kos for henne og hun aldri drakk seg mett på de edle dråpene. Så gikk melkeproduksjonen ned, selv om jeg pumpet mellom slagene, så det var vanskelig å møte etterspørselen hennes. Og jo mer hun trengte, jo mer forbanna ble hun over at maten ikke kom like fort som på flaska, så til slutt endte det med at hele ammingen ble faset ut… Jeg har en ambivalent følelse til det hele. Noen dager tenker jeg at det er helt greit, mens andre dager får det meg til å føle meg som verdens verste mamma. Mest sistnevnte, selvfølgelig.

Preglife
Dette er hovedsakelig en graviditetsapp som var svært hjelpsom med å fortelle om min og barnets utvikling i svangerskapet, men i etterkant har den også holdt meg oppdatert på utviklingstrinnene til bebis. Kjekt! For med en gang man har vent seg til væremåten til bebis så endrer den seg, noe som er helt normalt siden hun tross alt vokser, men i starten tenkte jeg titt og ofte “Fuck. Nå er ungen min er ødelagt.” Og så klikket jeg inn på denne app’en og fant ut at hun er (forholdvis) normal.

Smokk
Da jeg sto i butikken en dag kom en gammel dame bort til meg for å fortelle meg hvor søt bebis var der hun satt i bilsetet sitt (vi har en Stokke Trailz vogn hvor man kan bytte på å feste bag og bilsete på understellet. Superkjekt! Og bebis sitter selvfølgelig ikke for lenge i bilsetet…) med enorme klinkekuler og en smokk hun smattet iherdig på. Damen berømmet også hvor rolig hun var, hvorpå jeg fortalte ta det var stille før stormen, men det trodde hun ikke noe på. “Hun der ser ut til å kose seg helt fint! Og som svigersønnen min sa: Den som oppfant smokken skulle ha fått fredsprisen!”
Godt poeng. Bebis har fått en helt annen ro etter at hun fikk smokken. I starten fikk hun alt for mye mat og gulpet som en galning fordi vi trodde hun ga oss matsignalet hver gang hun hadde et suttebehov. Etter smokken kom inn i bildet slapp hun å bli overforet, vi slapp å bli dynket i gulp og hun ble en roligere baby. WIN.  


Åja… Smokkesnor er også et must…! 
Har hindret mang en smokk fra å forsvinne…
Ikke minst så halverer det antall ganger man må sterilisere eller vaske den.

Stellebag
Denne er nesten litt åpenbar, de fleste med unge har vel en stellebag… Men visste du at man får en gratis stellebag med Lille Go’ produkter av Kiwi hvis du er Trumf-medlem? Og at du også kan få en bag med produkter fra Rema 1000? OG du kan få en boks med babystæsj fra Apotek1 hvis du laster ned app’en deres?
Vel, da vet du det.

To be continued…

Graffiti Junction

Trenger du en bok å lese?
Eller kanskje du bare vil se på bilder?
Eller ha en bok på stuebordet som du kan skryte av?

Fortvil ikke! Nå har det kommet en bok som dekker alle disse behovene! “Graffiti Junction” av Gjermund Hansen og Eric Ness Christiansen er en eksklusiv coffee table book som tar for seg en rekke graffiti og street-art prosjekter rundt om i Norge, men hovedsakelig Drammen. Printet på høykvalitets papir tar (hobby)fotograf Gjermund Hansen ett dypdykk i kunstverkene malt eller i regi av graffitikunstneren Eric Ness Christiansen. Her tas det fokus på detaljene, den grove teksturen i underlaget og de unike strekene. Boken er nesten majestetisk der den rommer 200 sider pakket inn i ett massivt format og putecover.

Gjermund Hansen står også for bokens tekst, men der må jeg nok skuffe deg som ble fengslet av dette innleggets første setning… Boken kan ikke skryte på seg å være spekket med litterært innhold, men det er godt skrevet og virkelig verdt å få med seg! Forordet er ført i pennen av Åsmund Torkildsen, direktør ved Drammens Museum.

Boken hadde releaseparty på Gummibaren 26.10.17 hvor utgiverne signerte bøker til krampa tok dem og slampoet Hajoken sto for underholdningen. StayOne, en av Norges fremste graffitimalere sa til Splitcity Magazine “Når bokslipp festen har et publikum i alderen 30 til 60 år, så har vi kommet til et artig kapittel i spraykunst historien. Boka er av svært god kvalitet og har et gjennomtenkt oppsett som gjør at den passer spesielt godt for det nyere publikummet av diverse spraykunst-sjangere. Sammen med mange figurative vegger har også writerne fått en fin plass i boka. 1994-holdningene (nulltoleranse politikken, red. anm.) er på vei til å bli begravet en gang for alle. Det er også en fantastisk ting at den er trykket lokalt i Drammen, i en tid der ca. 70% av norges trykkerier har måttet legge ned de siste 10 årene, fordi veldig mange, inkludert staten, sender alt til trykk i Øst Europa. Kjøp boka med god samvittighet”. Her kan man forøvrig legge til at for hver solgte bok blir det i samarbeid med Basecamp Foundation plantet ett tre i Masai Mara, Kenya! Så boka gir mange måter å bøte på samvittigheten samtidig som den gir viktig kulturell kunnskap. Løp og kjøp!

Boken kan bestilles fra [email protected] eller så kan man kjøpe den hos Galleri Athene i Drammen, Galleri Ramfjord i Oslo eller Kunstnersenteret i Buskerud.

Og aprops Galleri Athene…Hvis du kjeder deg i helga så ta en tur innom galleriet i Drammen og sjekk ut pop up utstillingen “Graffiti Junction“! Der vises en rekke prints fra den eksklusive kunstboka som det også er mulig å kjøpe. Igjen så er det bare løpe og kjøpe… Men denne gangen må man løpe litt kjapt siden utstillingen bare varer frem til søndag 5 november.

Still alive

Jeg lever altså. Livet er bare litt for hektisk til å kunne blogge, og spesielt siden jeg desperat prøver å finne andre ting å blogge om enn ungen min, men det viser seg å være umulig. Ikke fordi ungen min er så perfekt og fin at jeg ikke klarer å tenke på noe annet (…), men fordi jeg rett og slett ikke ser noe annet enn den lille ungen. Hele tiden. Hver time. Hver dag.

Noen avbrekk har jeg fått. Svigers har hatt henne nede hos seg, svigersøster har tatt henne med på trilletur, mamma kommer å diller med henne så jeg kan gjøre husarbeid og jeg har vært en tur på byen, hatt bursdagsfest og vært på kino. Dette er visstnok mer fritid enn enkelte småbarnsfamilier klarer å få til på ti år. Og bebis er bare to måneder. Så jeg skal visst ikke klage over min “slitsomme” hverdag.

Dessuten har jeg hørt at babyer kan være langt verre enn min som foreløpig sover hele natta (bank i bordet) og som, til tross for at hun er veldig oppmerksomhetssyk om dagen, verken skriker eller lager annet unødvendig støy på dagtid. Hun viser til og med tendenser til å være en skikkelig blidfis. Og med avlastingen jeg får så burde jo hverdagen være helt fantastisk. Burde…

Jeg blir nemlig litt gal av å tenke på hvor ensformig livet er. Helt panisk av tanken på at det kommer til å være slik en lang stund fremover. Og jeg levde i grunn ett ensformig liv før også, hvor den eneste endringen i livet kom da jeg byttet TV-kanal, så ensformigheten venner jeg meg kanskje til. Men det er noe annet i hverdagen som gjør meg riv, ruskende gal: Babyprat. 
Siden jeg leste at språket til babyer stimuleres best om man kaster seg på babypraten deres så går storparten av dialogen til meg og bebis på hennes språk. Og jeg aner ikke hva jeg sier der jeg sitter å lager lyder som gogok, oioi og gaga, men det får henne til å smile og le, så det funker for henne. Blid unge betyr stort sett blid mamma. Hvor påvirket det gjør meg skjønner man jo først når samboeren kommer hjem og jeg fortsetter å snakke babyprat til ham. 

Sånn for å ikke ble helt gal så er jeg tidvis nødt til å legge over til mitt “eget” språk, men det er jo begrenset hva jeg egentlig klarer å prate om der også. For bebis er jo våken fra cirka syv om morgenen til ni om kvelden. Det er 14 timer. Og det er ikke så fryktelig mange timer hun klarer å underholde seg selv, så resten er opp til meg, og hvem i all verden er det som klarer å snakke non-stop over 10 timer i døgnet? Det hender jeg sitter med henne i armene, ser ned i de vakre øynene mens jeg oppgitt mumler frem “Jeg har ikke noe mer å si. Jeg er tom for ord. Helt. Tom.” og så må jeg bare legge henne fra meg og gå. 

Det skal ikke mange skrittene til før mammahjertet begynner å blø, “herregud! Jeg la fra meg ungen min!”, og så løper jeg tilbake og finner bebis sovende. For når jeg “gir opp” så ender det som regel med at hun sovner (bank i bordet. Viktig å ikke ta noe for gitt når det gjelder babyer…!), så man kan jo fundere på hvem det er som egentlig holder hvem gående… 
Vi skal ikke se bort i fra at mammaen i huset er litt for flink til å gjøre seg selv gal. 


Bebis – Klarer helt fint å underholde seg selv…
Mer enn hva mamma’n har innsett…

10 populære bilder fra Instagram

Det finnes i skrivende stund 855 bilder på instagrammen min, og jeg hadde håpet på at noen av de gamle slagerne skulle dukke opp blant de mest populære for kontoen strekker seg jo helt tilbake til 16. august 2012. Sånn cirka 5 år og 2 måneder.
Men det er jo først de siste årene følgerskaren har økt betraktelig (hvorfor vet jeg egentlig ikke) og den er på utrolige 367 stykker, noe jeg finner ganske høyt for en fullstendig uinteressant instagramkonto. 


Det aller første bildet.

De mest likte bildene er heller ikke de beste bildene i samlingen min, men de har nok truffet en eller annen sentimental nerve hos folk siden 7 av 10 bilder omhandler graviditeten og bebisen. Av de to andre består av det ene av graffiti og det andre ei kjøkkenvifte (?). Det ble (i mine øyne) en skuffende liste, så note to self: Lag en topp 10 liste med egne instagramfavoritter…

10.

Tok dette bildet på vei opp sikksakken, med fokus på kunstverket “Gaia” av Pichiavo i Bragerneskvartalet laget i forbindelse med Ugangprosjektet. 
Kunstverket er nå bygget inn mellom nye blokker og er dessverre ikke lenger mulig å se, men det ligger der, inne mellom sement og treverk, klar til å se dagens lys en gang i fremtiden….
Kule med denne posten var jo at jeg også fikk en kommentar fra gutta selv.

9.

Fruktvogna som ei venninne laget til babyshoweren min.
Den var så utrolig frisk og deilig!

8.

Hvorfor i all verden dette bildet ble så populært skjønner jeg ikke. Kan det ha noe med hasjtaggen “blowjob”…? I så fall så er det et ganske så dårlig bevis på at sex selger….
Ellers så kan det jo være at folk bare likte hvor fancy det nye kjøkkenet vårt ble…!

7.

For et ufattelig kjedelig bilde, men her dro jeg nok i land en del likes takket være
den lokale kjendisen som ligger å snorker nederst i hjørnet….

6.

Det er få ganger i livet jeg har følt meg fin. En av disse gangene var da jeg tok dette bildet.
Det var 14. august, jeg var høygravid og følte meg i grunn bare stor og stygg, men det er utrolig hva en runde med sminke og instragramfilter kan gjøre…
Dessverre så er jeg fortsatt like stor (bortsett fra den struttende magen) og jeg har siden pådratt meg (flere) rynker, mørke ringer under øynene, dobbelthake, grå hår og dårlig hud. Så det blir garantert lenge til jeg kan føle meg så fin igjen (om det i hele tatt er mulig). Godt jeg har et fint bilde å se tilbake på.

5.

Det første bildet som ble postet av bebis.
Teksten sier i grunn alt.

4.

Åkei. Jeg skjønner hvorfor dette bildet treffer ei nerve hos folk…
Herregud, så søt ungen vår er!!

3.

Helt ærlig så syntes jeg de hendene var litt skumle…
Hjalp heller ikke på at de var dekket med blod fra min egen livmor…

2.

Hva faen liksom.

1.

Vel, dette bildet har i det minste en “morsom” vri på graviditetsmagen.
Ble postet på termindatoen, 18. august, da var magen ferdigkokt og jeg var klar for å få ungen ut. Men det var ikke bebis enig i. Hun drøyde det i ni dager
. Ni slitsomme dager. Så graviditeten endte på 103,19%. Men det kunne jo vært verre. Hun kunne jo ha forsøkt å bli seg selv 110%.

Gullkorn fra kjærestemunn – Part 4

Jeg: Faen! Jeg har fått kvise i panna! 
Kjæresten: Horn mener du.
Jeg:
Kjæresten: Because you are a unicorn!

Jeg: Bh’en virker så løs. Kanskje jeg har gått ned i vekt.
Kjæresten: Du har det. Før hadde du valker under armene.

Første gangen jeg var ute på vift etter graviditeten (på Kulturens festaften i Drammen Teater):
Kjæresten: Hvis noen ser stygt på deg fordi du drikker vin så se stygt tilbake.
Jeg: Hva mener du?
Kjæresten: At du må se stygt tilbake hvis noen ser stygt på deg fordi de tror du drikker mens du er gravid.
Jeg: Ser jeg fortsatt gravid ut?!? 
*Awkward silence*

Når samboeren skal forsikre meg om at han jobber, ikke fester:

Autocorrect er noe dritt: